Nykonservatismen: Fra rase til sionisme

Fra å være en intellektuell bevegelse med pragmatiske løsninger på komplekse spørsmål, ble nykonservatismen etter 1967 et rasende forsvar for sionismen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nykonservatismen på 60-tallet var intet annet enn en teoretisk øvelse. Der de store samfunnsslagene sto mellom det nye venstre og det tradisjonelle høyre, kastet de liberale anti-kommunistene seg inn i kampen bevæpnet med penn og papir – i smale publikasjoner som Commentary og The Public Interest.

Deres holdning til rasespørsmål, velferdsstat, borgerrettigheter og etnisk kvotering lignet ikke på noe annet i den rasende debatten. De hadde en infallsvinkel til verden som dels knyttet an mot liberale verdier, dels var et resultat av skånselløs ærlighet og pragmatisme – slik de oppfattet det selv.

I spørsmålet om rase og borgerrettigheter var de liberale anti-kommunistene urokkelige i sin tro på at alle mennesker, uansett kjønn, rase eller religion, har de samme rettigheter. De stilte seg ett hundre prosent bak borgerrettsbevegelsen, og Irving Kristol skrev endog: «I believe the Negro’s struggle for civic equality to be absolutely just, and the use of militant methods in this struggle to be perfectly legitimate.»

Men de nykonservative så rasespørsmålet som langt mer kompleks og infløkt enn det andre liberalere gjorde. De trodde ikke på smeltedigelen og den totale integrasjon, men så samfunnet som et nettverk av etniske og religiøse bånd. Etnisitet og rase var, på godt og vondt, kategorier som mennesker definerte seg i forhold til, i motstrid til den klassiske liberale tolkningen om et samfunn der alle deltar på like vilkår og har det samme utgangspunktet.

Den liberale forståelsen og tolkningen av integrasjon ville feile, skrev de nykonservative, fordi den var basert på et samfunn som ikke eksisterte. Den ville også feile, het det videre, fordi det liberale paradigmet ikke skilte mellom diskriminering på grunnlag av rase og den type diskriminering som handler om at man foretrekker én (fra samme etniske gruppe) framfor en annen.

For de nykonservative kokte det hele ned til dette: de svarte skal ha borgerrettigheter på linje med alle andre. Men det vil ikke nødvendigvis føre til bedre integrasjon, eller til at svarte vil gjenta et historisk mønster og smelte sammen med resten av samfunnet.

Samme argumentasjon fant man igjen i velferdsspørsmål. Statlige programmer for utrydding av fattigdom var utmerket, men innebar ikke at mottakerne ville klare å heve seg opp i en høyere levestandard eller slå seg ut av ghettoene. Tvert imot ville en feilinnrettet velferdspolitikk føre til brutte familier, ytre avhengighet og sosial og økonomisk stagnering. Og ikke minst: den ville føre flere mennesker over på velferd, slik den franske filosofen Alexis de Tocqueville hadde forutsagt allerede på 1800-tallet.

Den klassiske, liberale posisjonen – omfavnet av velmenende byråkrater – gikk ut på at det eneste som skilte de fattige fra resten av samfunnet var penger. De nykonservative så dette synet som grunnleggende forfeilet; et resultat av at byråkrater og offentlige planleggere var født inn i velstand og privilegier og dermed aldri hadde møtt en eneste fattig. Det hadde derimot de nykonservative gjort, oppvokst som de var i slummen i det rasedelte Brooklyn.

De liberale anti-kommunistenes syn på rase og rasespørsmål førte til anklager om fordommer og rasisme. Det skjedde ikke minst i februar 1963, da Norman Podhoretz, sjefredaktøren i «Commentary,» skrev den mest omstridte artikkelen som noengang har stått på trykk i et amerikansk tidsskrift.

Artikkelen het «My Negro Problem – and ours» og handlet om Norman Podhoretz’ erfaring med svarte under oppveksten: «I was … afraid of Negroes. And I still hate them with all my heart.»

Podhoretz maner fram en oppvekst der han jevnlig blir overfalt av svarte skolekamerater fordi han er flink i matte og god i sport. Han skriver om personlig redsel for disse svarte ungdommene som herjet vilt i nabolaget, men forteller også om den intense misunnelsen han kunne føle overfor en gruppe som ikke lot seg kue av noen.

«We all went home every day for a lunch of spinach and potatoes; they roamed around during lunch hour, munching on candy bars. In winter we had to wear itchy woolen hats and mittens and cumbersome galoshes; they were bareheaded and loose as they pleased. We rarely played hooky, or got into serious trouble in school, for all our street-corner bravado; they were defiant, forever staying out (to do what delicious things?), forever making disturbances in class and in the halls, forever being sent to the principal and returning uncowed. But most important of all, they were tough; beautifully, enviably tough, not giving a damn for anyone or anything. To hell with the teacher, the truant officer, the cop; to hell with the whole of the adult world that held us in its grip…»

Podhoretz forteller om den skammen han som liberal føler over det faktum at han, mange år etter, ikke har endret oppfatning. Han skriver: «Now that Brooklyn is behind me, do I fear and envy them and hate them still? The answer is yes.» Han erkjenner at disse følelsene er syke og forkvaklede, men mener at de fleste hvite har dem. På samme måte mener han at alle svarte hater hvite.

Når sinnenes tale er slik, fins det bare én løsning, skrev Podhoretz. Og det er ikke integrasjon, i en konvensjonell betydning av ordet, men derimot raseblanding. Man må med andre ord fjerne forskjellene mellom rasene ved bokstavelig talt å eliminere dem.

«If I were asked today whether I would like a daughter of mine to marry one (negro), I would have to answer: No, I wouldn’t like it at all. I would rail and rave and rant and tear my hair. And then I hope I would have the courage to curse myself for raving and ranting, and to give her my blessing. How dare I withhold it at the behest of the child I once was and against the man I now have a duty to be?»

For de nykonservative var Podhoretz’ essay et uttrykk for brutal ærlighet. Andre oppfattet det ikke slik, men brukte det til å bevise at nordstatenes liberale hvite i realiteten var like rått rasistiske som sørstatenes reaksjonære. Der det nye venstre og liberale i alle avskygninger hadde stått sammen i borgerrettsbevegelsen, skulle de nykonservative heretter skille lag med resten. Det skulle bli en kamp som de nykonservative tapte, og de to stridsspørsmålene gikk under betegnelsen «affirmative action» og «multiculturalism.»

«Mugged by reality»

Fra å være en intellektuell bevegelse med pragmatiske løsninger på komplekse problemer, ble de nykonservative etter hvert del av en ideologisk kulturkrig. De var blitt «overfalt av virkeligheten» på 60-tallet; av motkultur og radikalisme, men kom voldsomt tilbake tiåret etter i spørsmål som videreførte gamle kontroverser: etniske minoriteter, integrering og kvotering. Kort sagt; rase.

Slik de nykonservative så det, var 70-årene et tiår hvor man tok det verste fra 60-årene og tilsatte enda en dash jævelskap. Det ble et tiår hvor de nykonservative satte all kraft inn på å bekjempe hva liberalismen hadde blitt; en ideologisk boble som var blitt fylt av de radikale ideene til det nye venstre.

70-tallet ble tiåret da de nykonservative dreide agendaen sin over på svart anti-semittisme, den tredje verden og FN, Israel og USAs moralske legitimitet. Det ble tiåret da grunnlaget for alle standpunkter ble: er dette bra eller dårlig for jødene? Og det ble tiåret da tidsskriftet «Commentary» gikk fra å være et jødisk, intellektuelt debattforum til et støtteprosjekt for sionismen.

Men først og fremst handlet det om «affirmative action» og «multiculturalism.» For de nykonservative var det disse to kampsakene – og tapet av dem – som ga dødsstøtet til det liberale tankegodset hvis innhold og kjerne var likhet og frihet for alle, uavhengig av rase og kjønn.

For de liberale anti-kommunistene hadde første halvdel av 60-tallet produsert en rekke viktige seire. I 1964 hadde man fått «The Civil Rights Act.» Året etter hadde man fått «The Voting Rights Act.» Det var et gjennombrudd så svært og omfattende at man aldri før hadde sett noe lignende i USA. Men ikke før hadde lovverket som sikret alle like rettigheter kommet på plass, før de nykonservatives gamle allierte la hele seieren død.

Den bærende ideen i hele borgerrettsbevegelsen var at rase ikke skulle være noen faktor i samfunnet. «Affirmative action» var et eklatant brudd med denne fundamentale tilnærmingen idet det åpnet for rasetenkning og nyorientering av identitetsbegrepet. Ved å innføre kvotering knyttet til rase og etnisitet, åpnet man for et samfunn hvor folk i økende grad ville definere seg på rasemessig eller etnisk grunnlag fordi det ville føre til fordeler innenfor utdanning og arbeidsliv. Og hva verre var; ved å «stjele» språket og snakke om «de uheldige» skapte man et bilde av de svarte som forfordelt motpart til de hvite – ut fra et overlegenhetsperspektiv.

Mer enn noe annet følte de nykonservative at innføringen av kvotering var en intellektuell urett mot de svarte. Det samme synet hadde de på «multiculturalism» som var en retning innenfor skolesystemet der vekten ble lagt på en etnisk tilpasset undervisning.

Irving Kristol mente innføringen av et multikulturelt skoleverk skyldtes en desperasjon som kunne føres tilbake til den veldig langsomme integreringen av svarte i det amerikanske samfunnet. Der integreringen av hispanics og asiater hadde skjedd i varierende tempo, så hadde svarte – de som kom først – opplevd en mye lavere grad av sammensmelting med resten av samfunnet.

De nykonservative opponerte mot en etnisk dimensjonert undervisning fordi det uvegerlig ville skape en «tredje-verden-bevissthet» hos svarte studenter. Det var ikke en uventet og uvillet konsekvens, men et direkte og uttalt mål hos dem som fremmet multikulturalismen. Det ville i sin tur føre til forakt og fiendtlighet mot den amerikanske og vestlige sivilisasjonen, forstått som et tidløst system av undertrykkelse, kolonialisme og utbytting. Det de radikale kalte multikulturalisme, var for de nykonservative intet annet enn en videreføring av «krigen mot vest» – på samme måte som nazismen og stalinismen hadde vært.

De nykonservative hadde på slutten av 60-tallet konstituert seg som en ideologisk bevegelse i opposisjon til anti-amerikanske holdninger på alle felt i samfunnet. I bunnen lå et premiss om at USA sto for universelle verdier det var verdt å kjempe for, i motsetning til kulturrelativismen i alle dens avskygninger som fordelte skyld likelig mellom ulike politiske systemer.

FN som hatobjekt

I borgerrettsbevegelsen hadde jødene stått sammen med de svarte og det nye venstre. Men i bunn og grunn mente de nykonservative – stort sett jøder – at det nye venstre var både anti-jødisk og anti-semittisk.

Reaksjonene på seksdagerskrigen ble for de nykonservative et bevis på dette. For dem var anti-sionismen intet annet enn forkledd anti-semittisme; et konstruert begrep som gjorde det mulig å pakke inn det patologiske hatet mot jødene i en kvasi-legitim språkdrakt.

Utviklingen på 70-tallet skjedde langs flere parallelle spor, og førte til to avgjørende brudd. Splittelsen med det nye venstre kom over synet på Israel. Splittelsen med de svarte kom som et resultat av holdninger til den tredje verden. Der de nykonservative oppfattet den tredje verden som anti-semittisk, anti-sionistisk og pro-sovjetisk, ble de radikale svarte ofre for en romantisering og bejubling av den fattige delen av verden.

Den kalde krigens frontlinjer gikk ikke bare mellom «likhetsstatene» bak jernteppet og «frihetsstatene» i vest. Den gikk også mellom FN og den frie verden. Fra verdenssamfunnets høye bygning i New York kom det ene stormangrepet etter det andre på de amerikanske liberale verdiene generelt, og jødene spesielt. Den tredje verdens ledere hadde fått et forum å artikulere seg i, såvel som drive praktisk undergravingspolitikk fra.

For de nykonservative ble FN hatobjekt nummer én. Det var en dramatisk dreining vekk fra 1950-årenes motstand mot sionismen og støtte til verdenssamfunnet. Årsaken til dette skiftet i holdning var den plutselige og voldsomme framveksten av anti-semittisme etter Israels seier i 1967. Men dreiningen skyldtes også at de nykonservative begynte å se på FN som hvilende på en løgn. Der verdensorganisasjonen var blitt opprettet for å fremme liberale og demokratiske verdier, hadde den blitt et forum for sovjetstaten og dens støttespillere – stater som verken var liberale eller demokratiske.

Striden toppet seg i 1975, da FN vedtok resolusjonen om at «sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering.» Daniel Patrick Moynihan, selv nykonservativ jøde, var USAs FN-ambassadør på det tidspunktet, og fikk god hjelp fra Norman Podhoretz i utarbeidelsen av det amerikanske svaret. Det var dødsens stille i FNs store sal da Moynihan tok ordet den 10. november: «The United States rises to declare before the General Assembly of the United Nations, and before the world, that it does not acknowledge, it will not abide by, it will never acquiesce in this infamous act…»

Talen ble ikke tatt godt imot i The New York Times. De nykonservative jødene hadde ikke bare fjernet seg fra svarte og liberale, men også fra den delen av amerikansk jødedom som hadde forblitt i «den liberale sammensvergelsen.» Ei heller var det sånn at de nykonservative hadde en enkel og stupid innfallsvinkel til den tredje verdens fattigdom og dens årsaker. Som i synet på de svarte, mente de nykonservative at den liberale holdningen til den tredje verden var intellektuelt uredelig, nedlatende og særs stigmatiserende.

En økonomisk dimensjon

På midten av 70-tallet hadde nykonservatismen modnet som ideologisk bevegelse. Den hadde utarbeidet konkrete svar på konkrete spørsmål, og dermed utviklet en slags enhetlig tankestruktur.

De hadde snakket varmt om religion, moral og tradisjon, avvist kulturrelativismens nihilisme, fremmet USA som frihetens ypperste representant, fornektet et etnisk segregert samfunn, avvist forsoningsutspill mot den kommunistiske verden og inntatt et pragmatisk syn på abort, fagforeninger og velferd.

Men de hadde ingen bærende idé i økonomiske spørsmål.

Mot slutten av tiåret skulle de få det også. Deres versjon av kapitalismen skulle bli den såkalte «supply-side economics» som seinere ble kjernen i Ronald Reagans økonomiske politikk på 80-tallet.

Under Reagan skulle mange nykonservative gå inn i statsadministrasjonen. Andre etablerte seg i American Enterprise Institute, som er en nykonservativ tenketank.

For mange nykonservative var sirkelen nesten sluttet: fra trotskisme og utopisk sosialisme på 30-tallet, via den liberale anti-kommunismen under den kalde krigen, til det republikanske partiet og høyresiden på 80-tallet.

Det var en ideologisk revitalisering av den konvensjonelle konservatismen i USA. Og de nykonservative skulle etter hvert få større innflytelse enn de selv og deres motstandere noensinne hadde drømt om.

Kilder: Mark Gerson: The Neoconservative Vision – From the Cold War to the Culture Wars, 1997

Irving Kristol: Neoconservatism – The Autobiography of an Idea, 11995

---
DEL

Legg igjen et svar