Nykonservatismen: Den liberale tankens endelikt

Hvem de nykonservative er? Gamle trotskister, selvfølgelig.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Historien om de nykonservative i USA er historien om et miljø, eller en bevegelse, som startet i de radikale college-miljøene men som endte opp som konservatismens ideologiske livredder. Den dateres tilbake til 1940-tallet, da en gruppe tidligere trotskister fra City College i New York hadde forkastet den utopiske sosialismen til fordel for den mer intellektuelt utfordrende liberalismen (liberalism; i den amerikanske betydningen av ordet).

Det var en politisk dreining som ikke minst skyldtes en nærkontakt med den større verden. Bevegelsens gudfar, Irving Kristol, hadde for eksempel vært soldat på slagmarkene i Europa under krigen. De var fortsatt unge; Kristol var ikke mer enn såvidt passert tyve da han gikk fra trotskistiske miljøer og over i det som skulle bli kjent som liberale anti-kommunister. De definerte seg fortsatt som anti-establishment, men så trusselen fra kommunismen og sosialismen – det radikale venstre, eller «det nye venstre» – som større og farligere enn trusselen fra høyre – som de ikke hadde noe forhold til.

De liberale anti-kommunistene delte en del spesifikke karakteristika. De var alle, eller nesten alle, jøder fra New York. De hadde sin utdannelse fra USAs fineste (!) universiteter, og besto av en gruppe individer som uten ironi må kunne sies å ha vært landets mest oppegående intellektuelle elite. I denne gjengen av mennesker fant man, litt i periferien, Hannah Arendt, George Orwell, Saul Bellow og Arthur Koestler. Men det var andre som drev bevegelsen framover: Irving Kristol og Gertrude Himmelfarb (gift), Diana og Lionel Trilling, Sidney Hook, Nathan Glazer, Norman Podhoretz og en rekke andre som er mindre kjent her hjemme.

Denne gruppa av intellektuelle hadde også et annet særtrekk: de kjente hverandre. De skrev i de samme tidsskriftene, møttes privat og hjalp hverandre inn i viktige posisjoner. Allerede på 1940-tallet hadde de startet tidsskriftet «Commentary» som etter hvert skulle bli ny-konservatismens viktigste talerør. Men de opprettet også det innflytelsesrike «The New York Review of Books,» med det formål å ta seg av litteraturkritikken der «Commentary» helst omtalte politiske og sosiale spørsmål.

Etter hvert skulle imidlertid miljøet bli splittet. Det skjedde i 1964, da «The New York Review of Books» begynte å gå «Commentary» i næringen. Det som til å begynne med var en separasjon på grunnlag av revir, skulle seinere bli en ideologisk skilsmisse. De liberale anti-kommunistene delte seg i to, mellom de som la trykket på «liberale» og de som la trykket på «anti-kommunister.»

Det var de siste som skulle gå den lange veien fram mot nykonservatismen, etter et begrep oppfunnet av sosialisten Michael Harrington i et forsøk på å stigmatisere «renegatene» på venstresida.

Ved Leo Strauss’ føtter

De nykonservative har en inspirasjon, en idé og et politisk program. Bevegelsen ble født under den kalde krigen, vokste opp i sekstiårene under motkultur, radikalisme og seksdagerskrig, og slo ut i full blomst på 80-tallet under president Ronald Reagan.

Inspirasjonen kom fra den tysk-jødiske emigranten og tenkeren Leo Strauss, som hadde studert jødisk og arabisk filosofi fra middelalderen og som i 1949 ble professorguru for noen «lykkelig utvalgte» ved University of Chicago.

Strauss så på verden gjennom førmoderne briller, og hadde like liten sans for den intellektuelle positivist-eliten som han hadde for opplysningstiden. Hans sentrale dogme var at sannheten ikke nødvendigvis befrir menneskeheten og gjør den lykkeligere, men at konflikten mellom filosofisk «sannhet» og politisk orden vil føre til kaos, nihilisme og forvirring med uforutsigelige, og særs negative, konsekvenser.

Strauss så at det som tidligere hadde holdt menneskene fast i solide verdisystemer var tradisjon og religion. Når han gikk tilbake til før-moderne filosofer, var det rett og slett for å frigjøre seg fra modernitetens progressive, liberale og for den saks skyld konvensjonelt konservative tankebaner.

Det var denne vektleggingen av tradisjon, religion og moral som kom til å bli bærebjelken i de nykonservatives politiske program. Som tidligere trotskister var de godt skolert i den type helhetstenkning som så ideer som sammenhengende systemer snarere enn som isolerte fenomener. Deres holdning til ideer var at det nettopp er ideer som former samfunnene, og ikke omvendt. Ideer som oppstår i universitetsmiljøer, blant studenter og professorer, blant intellektuelle skribenter og tenkere, vil før eller siden sildre nedover i samfunnet og forme de menneskene som bor der.

Da det radikale studentopprøret så dagens lys på 1960-tallet, var det nettopp som en ideenes bevegelse, i et storstilt angrep på de amerikanske normative og tradisjonelle verdiene. Men det var ikke det viktigste. Det verste med angrepet fra venstrefløy-ortodoksien var den retningen det tok, idet det var et hatsk angrep på den liberale oppfatningen om at alle har like rettigheter helt uavhengig av rase og religion.

De seinere ny-konservative, som på dette tidspunktet fortsatt var liberale, så studentopprøret som en farlig kraft med et helt bevisst mål: en radikal omforming av samfunnet. Det var ikke først og fremst rettet mot høyresida, men mot den liberale bevegelsen som disse studentenes professorer og lærere ofte tilhørte.

På 50-tallet hadde de liberale (anti-kommunistene) sett kommunistene og de progressive som den største trusselen mot det liberale samfunnet. På 60-tallet kom trusselen fortsatt fra samme kant, men denne gang fra det såkalte «nye venstre.» Denne bevegelsen var blitt formet på universitetene og hadde som program å styrte det kapitalistiske, borgerlige samfunnet rundt seg. De var et produkt av urban rikdom, og de nykonservative – som hadde vokst opp under fattige kår i Brooklyn – så på dem som monumentalt bortskjemte.

Det var et paradigmeskifte for de liberale anti-kommunistene. Det nye venstre var «vagt marxistisk, ikke fullt så vagt autoritært og halsstarrig anti-anti-kommunistisk.» Det var, ifølge Kristol, en kulturrevolusjonær bevegelse maskert som politisk opprør, og dermed uten tanker om sosialt ansvar. Og den vant. Den skjellsettende erfaringen for de nykonservative i denne perioden var hvordan liberalismen lot seg beleire, okkupere og annektere av en kvasi-religiøs bevegelse som hadde gått til krig mot det amerikanske samfunnet.

Da studentene, etter hvert fulgt av sine professorer og lærere, hadde bulldoset ned de liberale verdiene, satt de nykonservative igjen med én eneste fasit: at ideer som ikke blir forsvart vil bryte sammen under trykket fra konkurrerende ideologier. Det var en oppsummering som skulle få avgjørende betydning for de nykonservatives politiske program i tiårene som fulgte.

McCarthy og Vietnam-krigen

De nykonservative manøvrerte lenge innenfor en slags gylden middelvei. De var ikke konservative, og hadde ingen venner og bekjente som var det heller. De var definitivt ikke kommunister, og tilhørte heller ikke det nye venstre. De var liberale anti-kommunister som prøvde å skape seg et rom mellom de dominerende politiske retningene.

Det førte til at de ofte ble skviset mellom ytterpunktene. På femti-tallet så de McCarthy og jakten på kommunistene som et taktisk feilgrep, men ikke som noe endelig brudd med den liberale tradisjonen.

Den konservative reaksjonen på senator Joseph McCarthys heksejakt på kommunister var ikke entydig. Moderate konservative delte McCarthys standpunkt om at kommunister i administrasjonen utgjorde en betydelig sikkerhetsrisiko for landet, men tok likevel avstand fra metodene. Hardlinere støttet McCarthy uten forbehold, om ikke annet så fordi de progressive på venstresida var hysterisk imot ham.

De konservative så ingen forskjell på den liberale og den progressive reaksjonen på McCarthy. De liberale anti-kommunistene hatet McCarthy og mente hans framgangsmåte var både anti-liberal og anti-konservativ. Der mange konservative så kommunist-jegernes metoder som berettigede på grunnlag av den faren man sto overfor, mente de liberale anti-kommunistene at etterforskning og avhør basert på angiveri, udokumenterte påstander og ufin opptreden var i dyp konflikt med de amerikanske liberale verdiene.

Der de nykonservative framstår som de verste haukene i dagens administrasjon, var de dengang altså anti-mccarthyister. Det skyldtes ikke noen dyptfølt sympati med de «kommunistiske» ofrene, men snarere det faktum at jakten rammet blindt og tilfeldig og dermed var kontra-produktiv i forhold til det man ønsket å oppnå.

Credoet blant de liberale anti-kommunistene var: fienden må klart identifiseres, den må utpekes med nålespiss-presisjon og deretter avsløres og bekjempes uten nåde og ettergivenhet.

McCarthys tilfeldige jakt på kommunister var et eklatant brudd på disse kriteriene, konkluderte de nykonservative. Og enda viktigere; McCarthy og teamet hans for fram på en måte som var direkte skadelig for den anti-kommunistiske saken fordi de gjorde det mulig for kommunistene å framstille anti-kommunismen som ensbetydende med mccarthyismen.

Heksejakten var med andre ord en taktisk brøler mer enn det var en strategisk feilslutning. Det var nøyaktig det samme standpunktet de skulle komme til å ta ti år seinere, under Vietnam-krigen. Også her falt den politiske posisjonen til de nykonservative sammen med standpunktene til det nye venstre. Det var ikke til sjenanse for de liberale anti-kommunistene, som følte at de var i ferd med å bygge opp et slags tredje alternativ i kontrast til både de progressive og de konservative.

Vietnam-krigen ble dermed enda et eksempel på at de nykonservative inntok en liberal posisjon samtidig som de innbitt bekjempet holdninger og argumenter fra andre som delte denne posisjonen – med andre ord det nye venstre.

For de nykonservative var steilt imot krigen i Vietnam. Det vil si; de sto sammen om å være prinsipielle motstandere av denne krigen. Men de skilte lag hva angikk spørsmålet om en umiddelbar og ensidig tilbaketrekning fra det vietnamesiske «teater.» Irving Kristol ønsket ikke at amerikanerne skulle trekke seg ut når de først var der, fordi det ville demonstrere utilgivelig svakhet. Men de andre nykonservative krevde unisont at USA måtte trekke tilbake sine styrker og stanse krigen.

Men opposisjonen mot krigen lå der som felles premiss, for alle de nykonservative. Det var også en taktisk posisjon, begrunnet med at sør-vietnameserne ikke ville klare å styre seg selv. De nykonservative trodde med andre ord ikke på Kennedy- og Johnson-administrasjonenes visjoner om en demokratisk og liberal sør-vietnamesisk regjering. De hadde ingen tiltro til at bare folk fikk utdanning, så ville de også etablere bærekraftige folkestyrer.

I motsetning til det nye venstre, var ikke de liberale anti-kommunistenes krigsmotstand basert på tanken om presedens. USAs militære engasjement i Vietnam var feil på grunn av de spesifikke omstendighetene knyttet til denne krigen, men innebar ikke at USA aldri skulle involvere seg militært. De ny-konservative var derfor i en posisjon – igjen – hvor de både sto mot krigstilhengerne i administrasjonen og krigsmotstanderne i fredsbevegelsen.

For de nykonservative var fredsbevegelsen en fortsettelse av det radikale studentopprøret med de samme midlene og de samme menneskene. Det nye venstres mål var å fundamentalt reorganisere det amerikanske samfunnet, knuse demokratiet og fjerne friheten.

Som alltid var fienden til venstre. Og det var deres ideer, altså de radikale ideene, som nå, for alvor, hadde begynt å infiltrere det amerikanske samfunnet…

---
DEL

Legg igjen et svar