– På tide å hindre mer bruk av biologisk krigføring, autonome våpensystemer og leiesoldater.

Avatar
Ansvarlig redaktør i Ny Tid
Email: truls@nytid.no
Publisert: 2020-02-03

Hvor mye kynisk og hensynsløs maktbruk kan den internasjonale folkeretten egentlig forhindre? Den nye boken Krigens folkerettUniversitetsforlaget av Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen forsøker i det minste å svare på det.

Ja, hva kan ikke mennesker finne på når det gjelder å ramme andre: Biologiske våpen har vært der lenge. Nå var vel ikke akkurat landeplagene Gud sendte over Egypts befolkning dette. Men i middelalderen kastet man mennesker som var døde av pest, via katapulter inn i beleirede byer for å smitte befolkningen. Og under andre verdenskrig benyttet Japan biovåpen mot kinesiske landsbyer – 10 000 ble eksempelvis drept i Changde i 1941, ifølge Krigens folkerett. Men som med giftvåpen er det ikke alltid like lett å sivile og stridende, eller skille venn og fiende. For 1700 japanske soldater strøk med samtidig – muligens fordi vinden snudde. Når det gjaldt beleirede Stalingrad året etter, døde nær 100 000 tyske soldater av infeksjoner utenfor byen. Ifølge boken, som viser til tidligere sovjetiske biovåpenforskere, var dette et resultat av biovåpen.

Den kyniske fantasien bak bruken av kjemiske og biologiske våpen er hensynsløs: USA brukte eksempelvis brannbomber som napalm mot stridende og sivilbefolkningen i Vietnam. Og for ytterligere å bryte ned landet sprøytet man Agent Orange fra fly for å ødelegge vegetasjonen der vietnameserne gjemte seg – skadene vedvarte i flere årtier deretter. Og hva med værmodifisering, der USA med kjemikaler sørget for konstant regn over fienden? I vår tid har FARC-geriljaen brukt såkalte skitne bomber, fulle av smittebærende tyfoidinfisert diaré. Og i vårt århundre fortsetter slike former for svineri, brukt i både Afghanistan, Irak (mot kurderne) og Gaza (bomber med «hvit fosfor», Cast Lead, 2008–09) – som fører til en langsom død og store langvarige brannskader.

Biovåpen

Men ondskap og kynisme bak slik «krigføring» har møtt sterk motstand, og folkerettens forbud og internasjonale «sedvaner» har blitt etablert. De fleste av de nevnte virkemidlene er totalforbudt – og man forgifter heller ikke lenger brønner, bruker sennepsgass som gir varige nerveproblemer, eller gasser 1,1 million mennesker i konsentrasjonsleirer med Zyklon B. Man krigfører heller ikke med mikrober, miltbrann, virus, sopp og andre dødsfarlige levende organismer.

Såkalte ABC-våpen har fått mye oppmerksomhet og kritikk. (A)tomvåpen forsøker man å forby, men mektige stater lar seg ikke rokke. (B)iologiske våpen er stort sett forbudt, men også vanskelige å definere. Ja, hvordan forsvarer man seg mot én person, der en «bio-klovn med flaks kan drepe 400 000 mennesker», som nobelprisvinner Joshua Lederberg sa?

Den tredje, (C), har solid forankring i kjemivåpenkonvensjonen. Forbudet kom tidlig, der man må overholde regler om verken å utvikle, produsere, selge eller bruke slikt. Ja, man vil helst unngå å bli arrestert for krigsforbrytelser.

Problemet er bare at det er vanskelig å avsløre hvem som er avsenderen av biologiske eller kjemiske våpen. Hendelser med kjemiske våpen i Syria (se også dokumentarfilmen The Cave), viser tydelig bruk av dette – en kynisk «False flag»-operasjon der sivilbefolkningen antagelig ble ofret av opprørerne for å provosere fram et angrep mot Assads Syria utenfra.

I Norge er folkerettskompetanse gjennomgående ikkeeksisterende.

Noen spekulerer også i dag på om det smittefarlige corona-viruset i Kina muligens kan være et biologisk angrep for å svekke framvoksende Kina. Men dette er vanskelig å bevise, da avsenderen er «usynlig» – for hvem kan påvise at dette er et planlagt angrep framfor et naturlig utbrudd?

Forbud og regler

Med folkeretten, er internasjonal sedvane under væpnet konflikt bindende – også for dem som ikke har undertegnet en konvensjon. Og fordømmelse virker. Krigens folkerett er derfor, slik det understrekes i boken på 579 sider med henvisning til et vell av hjemler, konvensjoner og internasjonale traktater, mange sett av regler som må overholdes.

Er man først i en væpnet konflikt – til forskjell fra handlinger i fredstid – gjelder spesifikke spilleregler og forbud. Stridende kan «lovlig» ramme stridende. Som Hellestveit nevnte på boklanseringen i Oslo, kan USAs droneangrep på Irans generalmajor Qasem Soleimani vurderes som lovlig.

Poengtert i boken er også loven i folkeretten om ikke å skape «unødvendig lidelse og overflødig skade». Det betyr ikke å ramme fienden uforholdsmessig, der man gjør mer skade enn nødvendig for å sette motstanderen ut av spill. Derfor har man nå forbud mot dumdum-kuler (ekspanderende ammunisjon) – og vi kjenner forbudet mot antipersonellminer og klasebomber.

Droner og presisjon

Med utvikling av ny teknologi er også folkerettens distinksjonsprinsipp eller -plikt interessant. Sivile skal jo ikke rammes – selv om det stadig gjøres («collateral damage»). For man kjemper ikke i dag med en hær på slagmarken – det er i byene krigen føres. Med slagkraftige våpen og gerilja – der bomber, terror og raketter rammes sivile uforholdsmessig mer. Syria-krigen er bare siste eksempel.

Dronedrapet på nevnte Soleimani forteller også noe nytt om presisjon. Da Saddam Hussein sendte bomber fra Irak mot Saudi-Arabia og Israel i 1991, hadde de en treffsikkerhet på om lag 2000 meter. Da Iran nylig svarte med en tydelig annonsert gjengjeldelse mot den amerikanske basen Ain al-Asad i Irak – kunne de seks rakettene ha en treffsikkerhet på oppimot fem meter. Det vil si å nøyaktig treffe bygninger eller våpen som mål – ved hjelp av GPS kombinert med såkalt Inertial navigation.

USA/Iran holdt seg denne gangen til slike «markeringer». Men nye og mer avanserte rakettsikter og styringsteknologi – som også Norge lager – er med på å øke rustningskappløpet. I høst viste både Kina og Russland eksempelvis fram nye hypersoniske «gliders», som kan holde seg over lange avstander.

USA/ARPA

La meg her komme inn på ARPA, USAs forsknings-institusjon – som ikke er nevnt i boken. Etter at Sovjetunionen skjøt opp verdens første satellitt i 1957, mente USAs daværende senatsleder Lyndon Johnson at de snart ville slippe bomber på dem. President Eisenhower etablerte da Advanced Research Projects Agency (ARPA). Med enorme midler til rådighet ville de «anticipate and achieve the unimagined weapons of the future».

Det er vanskelig å avsløre avsenderen av biologiske eller kjemiske våpen.

ARPA (senere DARPA – «Defence») har formet vår moderne verden, blant annet med nye missilforsvar og stealth-teknologi. I Wired kunne man i 2018 lese om ARPAs forsøk «Insect Allies» der insekter brukes til å levere genmodifiserte molekyler til avlinger. Det ropes nå opp om at dette lett kan gjøres om til en ny type biologiske våpen. Men forskningen deres har også gitt sivilsamfunnet PCen, laserteknologi, internett (fra forløperen ARPANET) og navigasjonssystemet GPS. I boken The Imagineers of War: The Untold Story of DARPA (2017) av Sharon Weinberger poengteres det hvor uhemmet de kunne forske, også med høyrisikable prosjekter. Vel, de gikk etter hvert eksempelvis bort fra ideen om et interplanetarisk romskip drevet av atomeksplosjoner – da besetningen ganske sikkert ville dø. Britiske Boris Johnsons sjefsrådgiver Dominic Cummings har nå annonsert at de skal lage et britisk «ARPA» – selv om de sier det skal dreie seg mer om sivilsamfunnet enn militære prosjekter. Tro det den som kan.

Teknologi og leiesoldater

Tilbake til boken: Cyberkrig og digitale angrep er ikke definert i folkeretten som militære angrep, men kalles sabotasje. Så om noen rammet Saudi-Arabias oljeselskap Saudi Aramco i 2012 med et cyberangrep (33 000 ødelagte datamaskiner), går dette utenfor Folkerettens forbud.

Men hva med digitale algoritmer eller avanserte droner som selv kan ta beslutninger ved angrep? Når det ikke lenger er et menneske som kan kalle tilbake en drone, basert på feil beslutning? I dag finnes faktisk såkalte låste ordre («man out of the loop»), der en utsendt drapsdrone ikke kan avbrytes av «sikkerhetsmessige» årsaker.

I Krigens folkerett behandles en rekke aktuelle problemstillinger, som en uenighet om hva selve definisjonen på terror er. Utøya-terroren oppfyller eksempelvis ikke en definisjon om at terror skal være transnasjonal.

Men la meg til slutt nevne betydningen av fremmedkrigere eller leiesoldater. Traktaten med forbud mot leiesoldater er «sovende» og vanskelig å definere. I 2003 var det bare én leiesoldat per ti militære (Irak). Allerede i 2013 var antallet økt til femten (Afghanistan). Her skapes desverre en distanse til menneskeverdet – i likhet med kalde maskinelle algoritmer bak en drapsdrone. Der leiesoldatene og sikkerhetsselskapenes motiver stort sett er økonomiske, vil man kunne brutalisere og forlenge krigsoperasjoner.

Statsmakt

Hellestveit og Nystuen poengterer i sin epilog at her i Norge er folkerettskompetanse – kjennskap til internasjonale regler for maktbruk – gjennomgående ikke-eksisterende, selv ikke der «hvor man jobber med fred, konflikt, utenrikspolitikk og forsvarsstudier». Ei heller ved universitetene prioriteres krigens folkerett.

Rustningsviljen – også med en norsk våpenlobbyist i NATO – og tilhørende bruk av fiendebilder er ekstremt farlig. Vi er mange som mener at verdens noe kyniske statsledere har tilranet seg enorm makt på bekostning av sivilsamfunnet. Og som sagt i boken: «Selv om ikke-statlige aktørers ‘destruktive potensial’ øker med teknologiske nyvinninger, er farene likevel forsvinnende små sammenlignet med tilsvarende potensial hos statene.» Det er statene som må holdes i sjakk.

Enhver som ser behovet for individuell frihet og internasjonal solidaritet, anbefales således å lese boken!

Abonnement kr 195 kvartal