For åtte år siden begynte jeg å få helseplager fra stråling. Jeg får en slags vibrerende, «strømaktig» hodepine av mikrobølgestrålingen fra mobiltelefoner, WiFi, mobilmaster, smartmålere med videre. Samt en sterk trykkfølelse i hodet og høye pipelyder i ørene.
Symptomene forsvinner om jeg er ute i skogen langt fra basestasjoner og andre strålekilder.
Dette har jeg erfart gang på gang, og jeg kjenner meg ikke på noen måte igjen i norske helse- og strålevernmyndigheters forklaringsmodell om at jeg skal lide av noe «psykisk». Eller at jeg kan bli frisk om jeg går til psykolog og slutter å være «redd for» strålingen. Jeg er nemlig ikke redd for strålingen, og ikke har jeg det minste snev av «teknologifrykt» heller.
Under grenseverdiene
Symptomene mine stemmer overens med det som har vært kjent og beskrevet i forskningen allerede på 1970-tallet som symptomer på mikrobølgesyke, blant annet i tidligere hemmeligstemplede militære rapporter.
Og de stemmer med symptomer som amerikanske og canadiske diplomater (og senere diplomater fra andre land) fikk i 2016 og 2017 da de jobbet ved utenlandske ambassader, som i Havanna, Cuba og i Guangzhou i Kina – og som USAs nasjonale forskningsråd, National Academies of Sciences (NAS), kom frem til at måtte skyldes eksponering for mikrobølgestråling under grenseverdiene.
Dette bunnsolide amerikanske forskningsrådet faller altså ned på samme funn som man gjorde i både øst og vest allerede for mange tiår siden, og som flere hundre stråleforskere over hele verden advarer om: Selv temmelig svak pulset mikrobølget stråling – vesentlig under vestlige grenseverdier – utløser betydelige helseskader. Dels akutt, dels over tid.
Norsk strålevern og digitaliseringspolitikk baserer seg på sikkerhetsgrensene til en privat tysk stiftelse – ICNIRP – som underbygger sine siste retningslinjer ved for det meste å referere til seg selv. De er hardt kritisert for usunne bindinger til telekombransjen, og for systematisk å underkjenne store mengder forskning som peker på helseskader – blant annet forskningen som amerikanske NAS bygger på.
Nye mobilmaster
I første rekke blant de skadelidende for denne politikken står vi som er blitt el-overfølsomme, som merker akutte helseplager fra strålingen. Slik situasjonen er i dag, er vi allerede drevet ut i periferien av samfunnet – ut av skoler, ut av arbeidsplasser, ut av kulturbygg og offentlige områder.
Å måtte flytte fra sitt eget hjem på grunn av nye mobilmaster som skal tette dekningshull.
Og vi kan ikke engang regne med å kunne være trygge i vårt eget hjem. En stor andel av oss, undertegnede inkludert, har blitt tvunget til å flytte fra hjemmet vårt for å komme unna stråling vi blir syke av.
Jeg kjenner flere som nå står i fare for – eller som blir nødt til – å måtte flytte/flykte fra hjemmet sitt for andre eller tredje gang, på grunn av nye mobilmaster som skal tette dekningshull. For mange av oss er det nærmest umulig å finne et sted der vi kan være friske.
Grunnleggende menneskerettigheter, som retten til å kunne bevege seg fritt og retten til å kunne være trygg i eget hjem, blir neglisjert.
Det er et akutt behov for at det opprettes strålefrie soner for el-overfølsomme, der vi kan bo og være friske. Soner uten eksponering fra mobilmaster – og med klausuler om at det ikke settes opp nye. Etter en forskningsgjennomgang oppfordret Europarådet allerede i 2011, i sin resolusjon 1815, sine medlemsland til å innføre føre-var-tiltak, og «med alle rimelige virkemidler å redusere strålingseksponeringen» for å beskytte innbyggernes helse.
I punkt 8.1.4. i denne resolusjonen oppfordrer parlamentarikerforsamlingen medlemslandene om det følgende: «være spesielt oppmerksomme på ‘elektro-sensitive’ mennesker som lider av et syndrom med intoleranse mot elektromagnetiske felt og innføre spesielle tiltak for å beskytte dem, inkludert opprettelse av strålefrie områder som ikke dekkes av mobilnettverket.»
Slike strålefrie soner, lavstrålesoner (eller lignende initiativer) der el-overfølsomme kan søke tilflukt, finnes i ulike former i en rekke land. Mange er private initiativer, eller initiativer fra organisasjoner. Noen er opprettet med ulik grad av støtte og tilrettelegging fra myndigheter – blant annet i Italia, Sveits, Frankrike og USA.
Støtte fra myndighetene er sterkt ønskelig for å gjennomføre slike prosjekter, når det gjelder både å sikre og å regulere slike områder, slik at de forblir strålefrie også i fremtiden. Og det blir ofte for krevende for private å opprette den nødvendige infrastrukturen.
En appell til myndighetene
På sikt bør strålenivåene senkes i hele landet, antall strålekilder begrenses, og kablede løsninger bør benyttes der det er mulig. Dette vil være til beste for hele befolkningens helse.
Men de som er blitt el-overfølsomme kan ikke vente. Derfor har denne kronikken følgende appell – som jeg ønsker svar på – til blant annet Helse- og omsorgsdepartementet og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA): Jeg ber om at norske myndigheter legger til rette for slike strålefrie soner, slik at el-overfølsomme har mulighet for å søke midlertidig tilflukt.