Nye poesikriger

Korrespondentbrev: Om amerikanske konseptuelle poeters arroganse i rasespørsmål.

Ny Tid har knyttet seg til en rekke poeter
Joshua Clover
Clover er amerikansk forfatter.

I år har amerikansk poesi nådd avisspaltene med en hyppighet vi ikke har sett på flere tiår, men på en beklagelig måte. I mars, på Brown University, leste Kenneth Goldsmith opp Michael Browns obduksjonsrapport som et dikt, lett redigert, slik at den endte med et bilde av den avdødes kjønnsorganer. Goldsmith, som er hvit, ble berømt for å kopiere for det meste konseptuell kunst fra 60-tallet. Brown, som er svart, ble berømt for å ha blitt drept av politiet i Ferguson i 2014, noe som førte til lokale og nasjonale opptøyer som bidro til å gi bevegelsen for rasemessig rettferdighet et nytt oppsving. Goldsmith har en god stund gjemt seg bak sin egen dumhet; denne gangen kunne det ikke redde ham.
To måneder senere ble det kjent at klipp-og-lim-kunstneren Vanessa Place, som er hvit, har twitret hele romanen Tatt av vinden, innbefattet romanens rå, svarte dagligtale. Prosjektet har pågått siden 2009. Det hører med til historien at poeten også tidligere har hengitt seg til rasemessige provokasjoner, med minimal sensur.

Sosial makt. Ikke nå lenger. Plutselig nådde Places direkte gjenvinning av rasistisk språkbruk de nasjonale nyhetene. Parallelt med #blacklivesmatter-bevegelsen var med ett Goldsmiths rasisme der som et åpent sår: Place og Goldsmith nyter høy anseelse blant avantgardens trivielle haleheng. Under press frasa Place seg sin organisatoriske rolle for American Writing Programs årskonferanse. Men hun klamret seg fortsatt til sin plass på Berkeley Poetry Conference, en omfattende begivenhet 50 år etter den epokegjørende originalen. Organisasjonskomiteen bestemte seg for å beholde henne. Nesten alle deltakerne – meksikanske, svarte, hvite, asiatiske amerikanere, palestinsk-amerikanske – trakk seg. Konferansen gikk i oppløsning og ble erstattet av en mindre begivenhet som fokuserte på spørsmål om rase.
Poesien hadde på en eller annen måte oppfanget og komprimert den herskende atmosfæren, som med kvalmende tydelighet fremviste en inngrodd hvit suverenitet. Påberopelsene kom. Å forsvare seg med «ytringsfriheten» er smakløst: Dette handler ikke om lovlighet, men om sosial makt. Å forsvare seg med at «dette er en kunstnerisk kommentar om rase» er ignorant: Vi har en lang historie med rasistisk kunst som åpner for en slik ansvarsfraskrivelse. Faktisk er det historien som her er mest interessant og demoraliserende.

Poesiens rolle. Motsetningen mellom en hovedsakelig hvit, avantgardistisk tradisjon og marginaliserte samfunn kjenner vi fra før. Den speiler «poesikrigene» på 70-tallet, hvor «eksperimentell» litteratur ble satt opp mot poetikker forbundet med de nye sosiale bevegelsene og deres identitetskategorier. Dette var selvfølgelig en falsk opposisjon. Og det er falskheten som gjør den sann, for ved å sette estetikk opp mot identitet, ble hvitheten borte, den ble abstrakt og universell – som om hvithet ikke selv er den mest dødbringende identiteten. Ideen om at hvite intellektuelle sto fritt til å eksperimentere med formale og estetiske intervensjoner, mens marginaliserte samfunn ble forventet å skulle gjengi ekslusjonens minste bestanddeler som poetisk innhold, var en forvridd speiling av en reell forskjell i grader av frigjøring, autonomi, makt. Og av en reell debatt om politiske tilnærminger og hvilken rolle poesien kan spille.

Vedvarende eksklusjon. Dagens gjentakelse er enda verre. Avantgarden på 70-tallet hevdet i det minste å ha en revolusjonær horisont. Per i dag er de feirede «konseptualistene» apolitiske. Konseptualismen oppleves ikke som estetisk desinteresse, men som lobotomi. Dette gjør det enkelt å velge side, om man har luksusen å kunne velge. Men like demoraliserende er det å se hvor raskt de intellektuelle nyvinningene de siste 40 årene har gått i glemmeboken. Det har vært gjort innsiktsfulle fremskritt ved å tenke rase, klasse og kjønn samlet, både generelt og når det kommer til litteratur. Mange høyt utdannede svarte, fargede og kvinner har argumentert imot den gamle ideen, en som stort sett ble håndhevet av liberale reformister, om at større inkludering i kapitalen og kapitalens institusjoner, større litterær representasjon, et sete ved bordet, kan være et botemiddel. Ideen vender tilbake like fullt. Og det er en grunn til dét: de vedvarende eksklusjonene som fortsatt henger igjen. De er morderiske. Så lenge borgerkrigen fortsetter, er det lite som tyder på at poesien skal kunne løse disse spørsmålene.


Clover er poet og redaktør for Commune Editions, samt professor i engelsk litteratur og kritisk teori ved University of California Davis.

---
DEL