Nyansert om Boko Haram

I løpet av de tre siste årene har Hilary Matfess intervjuet en rekke kvinner som har blitt befridd fra Boko Haram i Nord-Nigeria. Hun utfordrer leseren til å nyansere sitt bilde av gruppen.

Hansen har doktorgrad i afrikansk historie.

Women and the war on Boko Haram. Wives, weapons, witnesses

Hilary Matfess

Zed (African Arguments)

London

Lørdag morgen 11. juli i 2015 kledde en mannlig Boko Haram-tilhenger seg ut som en respektabel dame i burka. Han tok seg frem til «Le Grand Marché» i Tsjads hovedstad N’Djamena – og sprengte seg selv i luften. 15 tilfeldige mennesker ble drept, 80 skadet.

Jeg er i N’Djamena da jeg leser Matfess’ bok om Boko Haram og kvinnenes rolle i gruppen. På det store markedet i byen er det ingen synlige merker etter selvmordsbomberen. Alt går sin vante gang. Sikkerhetstiltakene i Tsjad har virket: Ti av mennene bak selvmordsbombingen ble i en summarisk rettssak dømt til døden og skutt 28. august 2015. Etter det har Tsjad brukt bekjempelse av Boko Haram som begrunnelse for å øke militær tilstedeværelse, og for å kontinuerlig kontrollere innbyggerne i N’Djamena.

Innenfor. Utenfor. Hilary Matfess – en ung doktorgradsstudent ved Yale (US) – har i løpet av de siste tre årene intervjuet en rekke kvinner som lever i beskyttede leire i Nord-Nigeria, etter å ha blitt befridd fra Boko Haram av det nigerianske militæret. Flere av jentene forteller derimot at de frivillig ble med i Boko Haram: det var eneste måte å komme seg vekk hjemmefra på. Én av fem hushold i Nord-Nigeria består av ni personer, eller flere. Brudepris er en vanlig tradisjon, men unge menn har sjelden hverken kveg eller penger nok til å betale for bruden: Oftest er det rike, gamle og polygame menn som får de unge jentene til hustru. Jenter som frivillig slutter seg til Boko Haram, oppgir gjerne angsten for slike «tvangsekteskap» som hovedgrunnen til at de blir med i gruppen: Boko Haram har opprettet egne fond for å betale brudeprisen for mannen direkte til jentene, dermed kan de få en ektemann nærmere sin egen alder. Dessuten er utdanning av jenter viktig for gruppen – de fokuserer riktignok på koranstudier, men jentene får like fullt grunnleggende opplæring i lesing og skriving. Boko Haram forbyr jenter og kvinner å jobbe med jordbruk. En av grunnene til dette er at det er for tungt fysisk arbeid, en annen er at jenter skal holde seg hjemme, inne i gårdsrommet, være tildekket og ikke streife ute blant folk (det vil si: blant menn). Noen av jentene fortalte Matfess at dette gjorde hverdagen deres mye enklere: de kunne konsentrere seg om husarbeid, fødsler og barneoppdragelse – uten å måtte slite seg ut i heten på jordene hele dagen. I motsetning til Vestens bilde av Boko Haram som en terrorgruppe bestående av kvinneundertrykkere, hevder Matfess at «livet innenfor Boko Haram ikke er så ulikt livet utenfor Boko Haram for en 16 år gammel jente i Nord-Nigeria».

«Livet innenfor Boko Haram ikke er så ulikt livet utenfor Boko Haram for en 16 år gammel jente i Nord-Nigeria.» 

Kvinnevennlige? Boken er jevnt over svært lesverdig. Som kapittelet viet de 276 jentene Boko Haram kidnappet fra en skole i byen Chibok, 14. april 2014. Denne hendelsen ble nylig sørgelig aktuell, da 110 elever fra jenteskolen i Dapchi – 30 mil nord for Chibok – ble kidnappet 19. februar i år. Kapittelet forteller hvordan #bringbackourgirls ble den mest brukte hashtaggen Twitter noensinne hadde hatt: 2,3 millioner tweets på fire uker. Men det forteller også om hvordan Boko Haram fikk en bred, verdensomspennende oppmerksomhet og forhandlingsmakt. Noen av jentene klarte å rømme, noen ble befridd av det nigerianske militæret – godt hjulpet av tropper fra Tsjad – og ytterligere noen ble løslatt av Boko Haram, som en byttehandel mot frigivelsen av deres fengslede ledere. Fascinerende og nedslående er også fortellingen om de ti løslatte Boko Haram-jentene som fikk studiestipend til USA. Jentene opplevde at skolene i USA kun brukte dem som «poster-girls» i jakten på penge-donorer. De følte seg like misbrukt på college i USA som i hendene på Boko Haram.

Matfess slår sprekker i det vestlige bildet av Boko Haram – en terrororganisasjon som kidnapper kvinner for å bruke dem som sexslaver, fødemaskiner eller hushjelper. Hun nyanserer vår oppfatning gjennom å kontekstualisere bildene, holder dem opp mot kvinners stilling i Nord-Nigeria generelt: Fire av fem jenter i skolepliktig alder i de tre nordligste delstatene er analfabeter; kun fire prosent har fullført ungdomsskolen; én av to er gift før de fyller 16 år; voldtekt innenfor ekteskapet («marital rape») er ikke ansett som voldtekt; én av fem mener at menn har en moralsk rett til å slå sin(e) kone(r) dersom de ikke oppfører seg bra. Det er i dette landskapet Boko Haram opererer. Og forfatteren konkluderer, interessant nok, med at Boko Haram har en ideologi og en politikk som er «relatively female friendly».

Dårlig blir boken derimot når forfatteren utbroderer sin egen og Vestens forargelse over at jenters og kvinners stilling er så elendig i Nord-Nigeria: De tre siste kapitlene i boken består av «hva-har-vi-lært» og «veien videre». Det blir banalt å lese om kjønnsbaserte hjelpeprosjekter, krav om økt utdanning for jenter og sikrere skolevei. Med referanser til Susan Faludis Backlash: The Undeclared War Against American Women, som handler om myndiggjøring av kvinner i Vesten, avsluttes boken med stemmen til en moralsk forarget amerikansk feminist, som snakker på vegne av alle jenter i Nord-Nigeria. Det er synd, for Matfess gjør en god jobb med å nyansere vårt bilde av Boko Haram i bokens første halvdel.

---
DEL