Ny Tid som påtalemyndighet og dommer

Med utgangspunkt i det skandaløse og udokumenterte oppslaget i VG 28. februar, der Kadra, Nadia og Saynab går ut med påstander om HRS generelt, og Hege Storhaug spesielt, fremstår Ny Tid som påtalemyndighet og dommer ovenfor HRS.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De profilerte innvandrerkvinnene fortalte i VG at vi presset dem frem i offentligheten, de ble brukt i en kamp om midler og deretter sviktet. Vi har allerede tilbakevist en rekke av de fremsatte påstandene, bl.a. i pressemelding av 1.mars, som også ble sendt til Ny Tid. Vi er mektig oppgitt over at udokumenterte påstander videreformidles av både aktører innen media, offentlige organ (som Likestillingssenteret) og organisasjoner (som Krisesentersekretariatet). Men vi er ikke overrasket over at Ny Tid (6. mars) prøver å ta spilleren etter å ha tapt ballen i debatt med HRS om integreringspolitikken.

VGs oppslag var basert på forutsetningen at de tre nevnte kvinnenes hadde inntrådt i norsk offentlighet gjennom HRS. Imidlertid er det ingen av disse som ble offentlige personer via HRS eller Storhaug. Dette har da også Saynab innrømmet (NRK Ukeslutt 6.mars). Ny Tid fremholder imidlertid, og i sterke ordlag, at vi har presset dem, dette til tross for at avisen hadde fått pressemeldingen flere dager før lederartikkelen ble trykket. I pressemeldingen presiserer vi for øvrig – nok en gang – at HRS er en politisk tenketank og ikke er en hjelpeorganisasjon (jf. Ny Tid: «De (HRS, vår anm.) evner ikke å skille mellom tenketankrollen og hjelperrollen …»). Derimot lar ikke Ny Tid en «kjærkommen sjanse» gå fra seg til å gå ut mot en meningsmotstander: «Når jentene gir uttrykk for at de har vært presset av Storhaug, svarer HRS med tilnærmet taushet…» I tillegg påpekes det at vi er voldsomt arrogante og mangler solidaritet. Tause er vi beviselig ikke, jf. diverse radiodebatter, TV-debatt, kronikker og innlegg i nasjonal presse. Men vi har valgt å tenke nøye gjennom hva som er en ansvarsfull respons. Faktisk i solidaritet, selv etter slike voldsomme personangrep. Også for oss var påstandene et sjokk, og vi måtte finne ut hva som eventuelt skjulte seg bak dette angrepet. Til dette vil vi påpeke at det kvinnene fremsetter ikke er meningsytringer – det er påstander, og som kjent er definisjonen av en påstand at en fremsetter noe som faktisk, uten å ha bevis for det. Spørsmålet i så måte er jo hvorfor noen personer tildeles spalteplass til denne form for utbrudd?

Storhaug eller HRS benytter ingen metoder som innbefatter noen form for press. Hva skulle vi i så fall presse dem til? Kvinnene sier selv at de er presset «til å fortelle overdrevne historier» – hvilke historier? Verken Saynab eller Kadra har hatt noen tilknytning til HRS, men har de fortalt overdrevne historier, så må TV2 ved daværende Rikets Tilstand kontaktes. Nadia, som har vært engasjert i HRS, har en historie som er svært veldokumentert, jamfør rettssaken i Oslo byrett i 1998.

«Man må være mer enn følelsesmessig amputeret dersom man ikke tar inn over seg at disse unge jentene er utsatt for et dobbelt overgrep: Først fra de familiemedlemmer som har forsøkt å tvinge dem til ekteskap eller kjønnslemlestelse. Dernest av politiske ekstremister som vil bruke jentenes personlige historie i et skittent korstog. Ikke skittent på grunn av målet, men på grunn av metodene», slår Ny Tid fast. Siden Ny Tid selv har opphøyd seg til påtalemyndighet og dommer, regner vi også med at de har etterforsket saken, og da kan vi kanskje få svar på noen spørsmål: Hvilke metoder henvises det til? Hvilket skittent korstog? Hvem er de politiske ekstremister?

Som sannhetsbevis benytter Ny Tid statsråd Dåvøy, da ved at hun forrige gang liknende beskyldninger ble rettet mot HRS (2002), stilte seg bak de kvinnene og beskrev deres fortellinger som svært troverdige. Vel, kanskje statsråden da, som Ny Tid nå, var litt rask, for statsråd Dåvøy skrev senere (på eget initiativ) et brev til Stortinget hvor hun sa følgende: «Jeg har som statsråd ikke sett det som min oppgave å ta stilling til om påstandene som er rettet mot HRS er sanne eller feilaktige» (26.02.03). Og dette er faktisk sakens kjerne: For hvem er det som har til oppgave å finne ut om påstandene som er rettet mot oss er sanne eller feilaktige? I forrige runde ba vi om å bli gransket. Vi ba til og med om å bli politianmeldt. Vi tilbød alle, også journalister, om å overta kontoret vårt og gjennomgå arbeidet vårt. Men ingen var interessert. Nå kan kanskje Ny Tid, som allerede har erklært at HRS bør legges ned, kjenne sin besøkelsestid? Og hvis dere ikke interessert, da foreslår vi heller at Ny Tid tier enn å stå for noe dere tror leserne faller for.

---
DEL

Legg igjen et svar