Ny runde med bitter strid

Sunniene ruster seg foran det irakiske valget. De vil endre grunnloven som shiaene og kurderne er enige om.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Neste torsdag er det igjen duket for valg i Irak. Det er tredje gang irakerne går til urnene på under et år, men også den siste – etter planen. Det parlamentet som velges den 15. desember skal sitte i fire år, og ha fullt mandat og makt til å sette bak det. I løpet av den perioden, kanskje allerede neste år, vil amerikanerne begynne å trekke seg tilbake.

Den omstendelige prosessen fram mot «demokrati» og irakisk selvstyre startet allerede i fjor, da landet fikk sin første interimregjering under ledelse av statsminister Iyad Allawi. I januar i år valgte irakerne en konstituerende forsamling og en midlertidig regjering, under statsminister Ibrahim al-Jaafari. I oktober var det så duket for en avstemning om den forfatningen partene hadde hamret ut. Den fikk overveldende støtte i folket, og la dermed grunnlaget for det valget som holdes nå.

Alt i alt har byggingen av politiske institusjoner i Irak gått så nydelig på skinner tidsmessig at selv ikke amerikanerne kunne ha ønsket det bedre. Dessverre for USA er det lite som tyder på at Irak vil bli noe fredeligere sted av den grunn.

Enda en plan

President George W. Bush har en plan. Han har, rettere sagt, en ny plan. Den bærer tittelen National Strategy for Victory in Iraq. Planen er inndelt i tre faser:

I den første fasen skal det vises til «framgang» i kampen mot det irakiske opprøret. Arbeidet med å trene nasjonale sikkerhetsstyrker og etablere politiske institusjoner skal fortsette.

I den andre fasen skal irakiske styrker ta over krigen mot de sunni-baserte geriljagruppene. Ansvaret for driften av både krigen og landet vil ligge hos en fullt konstitusjonell regjering, som også skal sørge for økonomisk utvikling i Irak.

I den tredje fasen skal opprøret knuses og Irak utvikle seg til en «fredelig, forent, stabil, trygg og demokratisk stat, fullt integrert i det internasjonale samfunnet.»

Som det heter.

Prosessen fram mot en slik stat følger med andre ord tre parallelle spor, med stikkordene økonomi, sikkerhet og demokratiske institusjoner. Hvis det ene beinet i denne trekanten svikter, vil hele byggverket rase sammen. Det er i denne sammenheng det er interessant å se på det valget som nå er under oppseiling. Uten bærekraftige politiske institusjoner vil Irak i hvert fall bryte sammen. Så hva er sjansen for at elitene i det minste vil samarbeide i den nasjonsbyggingen som er en kontinuerlig prosess akkurat nå?

Noen utviklingstrekk er positive. Det sies at sunniene denne gang vil delta i det kommende valget. To av tre viktige sunni-partier – det irakiske islamistpartiet og den irakiske nasjonale fronten – har bedt sine tilhengere om å stemme. Det skjer i en erkjennelse av at boikotten av valgene i januar la terrenget åpent for den kurdisk/shia-arabiske dominansen som har preget de politiske veivalgene og innholdet i grunnloven fram til nå.

Det betyr at sunniene har lagt boikottlinja død, selv om hardlinerne i organisasjonen for muslimske lærde fortsatt sier nei. Hvis oppslutningen i oktober-avstemningen er noe å gå etter – der sunnier gikk mann av huse for å si sin mening om grunnloven – vil den politiske prosessen heretter involvere alle de tre folkegruppene.

Men vil denne deltakelsen være en politisk kapital som kan omsettes til makt og innflytelse over utformingen av det framtidige Irak? Antakelig ikke. Og det er her amerikanerne igjen svikter med sine analyser. For dem er sunnienes deltakelse et mål i seg selv. For sunniene vil valget være et middel for å nå andre mål. Disse målene vil sitte politisk langt inne i møtet med flertallsalliansen i den sittende regjeringen. Kurderne og shiaene vil være særs skeptiske – rent fram fiendtlige – overfor de kravene som de detroniserte sunni-araberne vil stille når valget er over, regjeringen skal dannes og landets forfatning avgjøres.

Stemte mot

Noen fakta ligger til grunn for hva sunniene kan få til. For det første: selv om de deltar i valget, vil de bare sitte med en femdel av plassene i parlamentet. Eller kanskje litt mer, fordi noen av de mer sekulære partiene har både sunnier og shiaer på lista. Uansett vil de være et lite mindretall i møtet med kurderne og shiaene, som jo er enige om det meste. Irakerne stemmer overveiende i henhold til etnisk-religiøse skillelinjer, og det betyr at de ulike gruppene får et antall plasser i parlamentet som tilsvarer størrelsen på deres folkegruppe.

For det andre: Sunniene stemte mot grunnloven. I den nesten rene sunni-provinsen Anbar stemte 97 prosent av innbyggerne mot. I Salaheddin, som har en stor sunni-majoritet, stemte 82 prosent mot. I en tredje provins med sunni-majoritet – Nineveh – stemte 55 prosent nei. I bare en av fire sunni-provinser – Diyala – fikk grunnloven støtte fra et flertall av folket.

Det gjorde at grunnloven nesten gikk i golvet med et brak. Dersom to tredeler av befolkningen i minst tre provinser hadde stemt den ned, ville forfatningen ha blitt nullet ut. Med litt for knapp nei-margin i Nineveh, gikk grunnloven igjennom med 79 prosent av stemmene. Det tilsvarer de 80 prosentene som shiaene og kurderne utgjør tilsammen.

Hvilket betyr at sunniene nå – i teorien – skal delta i en stat hvis struktur og innhold de er steilt imot. Og en av grunnene til at de deltar, er løftet fra shiaene og kurderne – etter amerikansk press – om at grunnloven skal endres og redigeres på nytt når dette valget er over. Man kan derfor vente press fra sunniene om å endre den føderale strukturen som kurderne og shiaene er enige om. Med full autonomi for kurderne i nord, og potensiell autonomi for shiaene i ni provinser i sør, er sunniene livredde for – med rette – at de blir sittende igjen i en krigsherjet hengemyr i midten som verken er politisk eller økonomisk levedyktig.

Og som, attpåtil, ikke har olje.

Den delen av forfatningen som definerer statens form, struktur og inntekter er med andre ord omstridt. Så hva kan man forvente at sunniene ber om?

Olje og føderasjon

Intet krav er formulert annet enn i generelle vendinger. Men sunniene vil antakelig forlange en mer enhetlig stat som fordeler oljeinntekter og makt likelig utover landet.

Det er det overordnede politiske kravet. Som støtte for dette vil de gjøre lurt i å forlange oljeminister-posten, siden føderalisme-spørsmålet er så tett sammenvevd med fordelingen av inntektene fra det svarte gullet. De vil dessuten ønske å beholde forsvarsminister-posten – i det håp at en sunnimuslim i dette departementet vil nøytralisere deler av det sunni-baserte opprøret.

Det ville heller ikke overraske noen om sunniene sto knallhardt på for å få innenriksdepartementet, siden den sittende shia-ministeren er anklaget for å lede en organisasjon som både kidnapper, torturerer og likviderer sunnier under dekke av krigen.

Og hvorfor ikke utenriksministeren også, for å kontre shiamuslimenes orientering østover – mot Iran?

Alt dette vil gi næring til den gryende striden om statsform, autonomi og posisjoner. Det er en ny omgang. For kurderne og shiaene, med noen sunnimuslimer attåt, har jo allerede bestemt disse tingene. For dem er maktskiftet i Irak både historisk rettferdig og politisk legitimt. Åtte av ti irakere er med dem. Og seks av ti irakere er shiaer.

Shiaene hater derfor tanken på nye konsesjoner. De ønsker ingen amnesti for opprørerne, ingen gransking av menneskerettighetsbrudd og overgrep mot sunniene, ingen rehabilitering av tidligere baathister, og ingen gjenoppbygging av den gamle hæren.

Shiaene stiller til valg under paraplyen United Iraqi Alliance, der både SCIRI (Supreme Council for Islamic Revolution in Iraq), Dawa-partiet og etter hvert også gruppa til Moktada al-Sadr er med. Det er de som dominerer regjeringen i dag, og som kommer til å dominere den etter valget. Statsministeren kommer helt sikkert til å være en shia, selv om spekulasjonene går om at en mer sekulær-nasjonalistisk allianse utenfor UIA kanskje vil stikke av med denne posten. I så fall kan Ibrahim al-Jaafari bli byttet ut med den mer moderate Iyad Allawi fra interimregjeringen i fjor. Han ønsker sin gamle jobb tilbake, og kan kanskje finne støtte blant irakere som er lei av den evige kivingen langs etnisk-religiøse skillelinjer.

Det vil i så fall være et kompromiss. For den mektige kraften i irakisk politikk i dag er de muslimske partiene i skyggen av stor-ayatollah Ali al-Sistani som tilsammen utgjør United Iraqi Alliance.

Og den sterke kraften i UIA, SCIRIS Abdelaziz al-Hakim, vil styre butikken uten ekstern innblanding, noe han i økende grad gjør klart.

Rekrutterer internt

For kurderne er ikke ting fullt så farlige. De kan alltids reise hjem til Kurdistan, og danne sin egen stat der. Men drakampen om den etnisk delte oljebyen Kirkuk er ennå ikke over. Kurderne vil ha den inn i sin autonome stat, og jobber hardt for å endre de demografiske faktaene på bakken.

Kurdistan er pr. idag en oase av fred og stabilitet; relativt sett. Shia-områdene i sør har også et rimelig fravær av krig. Det er i sunniområdene at opprøret fortsetter, og intensiveres. USA har en plan her også; nemlig å bryte den nasjonale motstanden løs fra de fremmede jihadistgruppene. Men det kan bli vanskelig. For i økende grad rekrutterer jordanske Abu Musab al-Zarqawi geriljasoldater internt i Irak, ifølge ekspertene. Jo lenger tid det går, jo sterkere blir geriljagruppene.

I dag er USA, godt hjulpet av irakiske sikkerhetsstyrker, på tokt i Anbar og andre steder for å «utrydde» motstanderne før valget. De irakiske militære styrkene er nå oppe i over ett hundre tusen, og nærmer seg målet om 135.000 mann. Inkludert politistyrkene, er antallet over 200.000 mann.

Hvis man tar for gitt at USA og irakiske soldater kjemper en legitim krig mot terrorister og jihadister, må denne styrken kunne ta over krigen – og slåss den effektivt – når amerikanerne trekker seg ut. Men denne styrken; ikke minst politistyrkene, består i dag av de enkelte partienes militia-styrker på den ene siden, og gamle baathister på den andre. Skal staten overleve, må denne hæren være lojal overfor sentralmakten, og ikke overfor sine respektive grupper. Splittes hæren i etnisk-religiøse klangrupper med motstridende lojaliteter, vil den store borgerkrigen være et faktum.

I den forbindelse er det interessant å merke seg at noen amerikanske generaler frykter at man nå bygger hæren så sterk, og staten så svak, at det vil legge grunnlaget for et militærkupp når USA trekker seg ut.

Alt i alt er verken sikkerheten, den økonomiske infrastrukturen eller de politiske institusjonene på plass i dette krigsherjede landet. Valget vil bare avgjøre graden av suksess hva angår det siste punktet. Og selv her kan det hele ende i katastrofe …

---
DEL

Legg igjen et svar