Ny miljøgiftpolitikk nå!

Hva har morsmelk og måker, statsråder og mobiltelefoner til felles? Alle inneholder farlige kjemikalier.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[miljøgifter] Dårlige nyheter om miljøgifter kommer stadig oftere. Vi går alle rundt med et tosifret antall industrikjemikalier i kroppen. Forskere advarer mot mulige skadeeffekter, som ADHD-

lignende symptomer, barnløshet og kreft. Rundt 600.000 nordmenn har et inntak av miljøgifter som er høyere enn grenseverdiene fra EU og Verdens helseorganisasjon (WHO). Produkter som datautstyr, tv-er, allværsjakker og tannpasta kan inneholde miljøgifter som det er vanskelig eller umulig å bryte ned. Stoffene samler seg opp i mennesker og natur, særlig i fisk og sjødyr. Oppdrettslaks er bare ett eksempel. Både måker og isbjørn kan inneholde så mye gift at de – i henhold til lover og regler – skulle vært samlet inn og ødelagt som farlig avfall. Spekkhoggere fra Tysfjord er nylig utropt til de mest forurensede dyr i Arktis. Eksemplene kunne vært flere.

Multinasjonale selskaper.

Nå har miljøvernminister Helen Bjørnøy lovet en offensiv mot miljøgifter. Bra! Hennes store utfordring handler om det berømte innholdet i verktøykassa.

Vi hører ofte at forurenseren skal betale. Når det gjelder nye miljøgifter er det nøyaktig motsatt: Forurenseren betaler ikke, men selger forurensning og håver inn. De aller fleste miljøskadelige kjemikalier lages fullt lovlig av multinasjonale selskaper, med produksjon i mange ulike land, og med globalt marked. Så lenge stoffene lages og brukes i stort omfang, vil de også bli spredd til land og områder langt fra produksjonsstedet – både gjennom handel med produkter, og gjennom vann- og luftstrømmer. Dessverre for Norge har mange gifter en tendens til å samle seg opp nettopp her hos oss.

Bryt tabuene.

Så hva kan et lite land stille opp med?

Målet må være å bidra til at de store kjemiprodusentene slutter å lage stoffer som samler seg opp i naturen og gjør skade. Metoden må være å utvikle en ny politikk for renere produkter, og sørge for at denne politikken er tilpasset en internasjonal virkelighet. Her er noen viktige premisser:

For det første må myndighetene bryte et gammelt tabu om ikke å blande seg borti hva slags produkter bedriftene skal lage. Det må bli slutt på at bedriftene kan få slippe unna med det meste, bare de mumler noe om bedriftshemmeligheter og markedsandeler. Tvert imot må hemmelighetene avdekkes og markedsandelene forandres.

For det andre må Norge ta konsekvensen av at de viktigste beslutningene fattes i utlandet. Kampen mot miljøgifter må bli en viktig del av norsk utenrikspolitikk, både i forhold til EU og FN, og i bilaterale forhold mellom Norge og andre land. Også nasjonale tiltak bør så langt som mulig sikte mot å ha global relevans – gjennom at vi påvirker etterspørsel, skaffer forskningsresultater og utvikler politikk som også andre kan ha nytte av.

For det tredje kan ikke miljøgiftpolitikken føres av Miljøverndepartementet alene. Statens makt er ofte større på andre departementers ansvarsfelter, enten det handler om kriterier for offentlige innkjøp, investeringsprofilen i Oljefondet eller målrettet innovasjon og markedsføring av renere produkter.

Fem krav.

WWF-Norge og Norges Naturvernforbund har fem prioriterte krav til regjeringens varslede storsatsing på miljøgifter.

Bruk substitusjonsplikten: Ifølge Produktkontrolloven skal en bedrift bytte ut farlige kjemikalier med tryggere, med mindre det fører til urimelig kostnad eller ulempe. Men paragrafen sover. Myndighetene har aldri tvunget fram rettslige avklaringer av hva «urimelig kostnad eller ulempe» betyr. Dermed kan enhver bedrift påberope seg hvilke som helst slike grunner til fortsatt å bruke farlige stoffer. Her må myndighetene om nødvendig stevne produsenter for retten.

Grønn innovasjon: Gjennom blant andre Innovasjon Norge bør myndighetene hjelpe fram utvikling, forbedring og kommersialisering av nye produkter som kan erstatte kjente problemprodukter. Mange produktgrupper er særlig aktuelle for Norge, som for eksempel bunnstoff til båter, impregneringsmidler til oppdrettsanlegg, legemidler og friluftsutstyr. Nye, miljøtilpassede produkter kan bli kommersielle suksesser globalt.

Grønt offentlig forbruk: Det offentlige er Norges suverent største forbruker, og har enorm markedsmakt. Denne makten bør brukes til å skille mellom ulike produkter. For eksempel kan både skoleelevene og naturen beskyttes mot miljøgifter, hvis skolene krever at en miljømerkingsstandard oppfylles når de skal kjøpe nytt datautstyr.

Rydd opp i havnene: Selv om det viktigste er å forebygge, må regjeringen prioritere oppryddingen av forurensede sedimenter langs kysten. Statlige midler bør fryses hvert år, for eksempel i et fond, for å sikre finansiering av opprydding selv om selve tiltakene går litt i rykk og napp. Dette gir stabilitet for framvekst av oppryddingsnæring, som senere kan bli en eksporttjeneste.

Vi trenger en ny institusjon: Regjeringen bør opprette et forsknings- og formidlingssenter for miljøgiftspørsmål. Senteret bør være flerfaglig, og formidle forskning på forekomst og effekter av miljøgifter, så vel som nasjonale og internasjonale utfasingsstrategier. En lignende modell har allerede vært en suksess på et annet miljøområde: CICERO senter for klimaforskning har sørget for verdifulle bidrag i klimadebatten, både her i landet og internasjonalt. Et nytt miljøgiftsenter kan formes etter samme modell. Tre temaområder bør prioriteres spesielt, på grunn av ekstra store kunnskapsbehov: Vi må få langt mer og bedre forskning på «cocktail-

effekter av miljøgifter»: Per i dag måler vi virkningene av ett og ett stoff, mens de i virkeligheten alltid opptrer flere sammen. Videre må vi følge meget nøye med på konsekvensene av EUs nye kjemikaliedirektiv, som også vil gjelde Norge, og som på godt og vondt vil få globale virkninger. Sist, men ikke minst bør nordområdene få spesiell oppmerksomhet. Et nytt miljøgiftsenter kan med fordel lokaliseres i Nord-Norge eller på Svalbard.

Miljøgifttesten.

Regjeringen har varslet en egen stortingsmelding om miljøgifter i høst. Den vil ikke bli vurdert etter sine intensjoner: Det finnes ikke ett menneske som er tilhenger av miljøgifter i morsmelk og måkeegg. Derimot står oppfinnsomheten og samarbeidsevnene på prøve. Meldingen blir en test på om regjeringen klarer å lage ny og effektiv politikk med gjennomgripende virkninger – på tvers av skiller mellom partier, næringer og departementer. Bare slik kan vi ha håp om å få miljøgiftene ut av sjømat og hverdagsprodukter.

Kronikken er skrevet av:

Rasmus Hansson, generalsekretær WWF-Norge

Tore Killingland, generalsekretær Norges Naturvernforbund

---
DEL

Legg igjen et svar