Ny kurs – men hvorfor nå?

Ap-leder Thorbjørn Jagland varsler en ny kurs for verden, og for Det norske arbeiderparti. Spørsmålet blir: Hvorfor nå?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tillat meg en smule harselas over deler av norsk politisk litteratur – siden de første sidene av Thorbjørn Jaglands bok «Vår sårbare verden» er et så eklatant eksempel på hvordan det gjerne gjøres. Den skrivende politikerens oppskrift er som følger:

List opp en mengde forhold som forteller at verden ikke er den samme i dag som på 1930-, 50- eller 80-tallet (for eksempel at det finnes et visst antall flere mennesker, biler, PCer el. l. enn tidligere, at flyene flyr raskere, menneskene lever lengre osv.). Dette kan vi kalle «optimist-lista», som skal vise at du er en positiv og framtidsoptimistisk fyr med godt overblikk. Deretter bør du, særlig i våre dager, liste opp eksempler på at verden er i ferd med å veves tettere sammen (dette kaller vi «globalisering»), for eksempel at det flyttes penger mellom landegrensene hver dag som, hvis man la samme beløp i dollarsedler oppå hverandre ville overstige Mount Everest et visst antall ganger. Dette kaller vi «globaliserings-lista», som viser at du følger med i tiden, og dessuten ser litt lengre enn din egen nesetipp. Endelig lister du opp et stort antall problemer – eller rettere sagt: utfordringer – som Norge, verden eller andre står overfor, for eksempel grenseoverskridende kriminalitet, terrorisme, fattigdommen i u-landene og – for ikke å glemme – de globale miljøutfordringene knyttet til artsmangfold og drivhuseffekt. Dette kaller vi «utfordrings-lista», som viser at du på ingen måte er en naiv optimist, men snarere en realistisk optimist, om ikke annet fordi du selv er politiker og således kommer til å løse de nevnte problemene bare du får fortsette å være politiker.

Så langt har du brukt mange sider på å liste opp enkle fakta som du mer eller mindre tilfeldig har plukket opp på din vei, og gjennom dette vist at du er kunnskapsrik, oppdatert, optimistisk og handlekraftig. Fullendt er det likevel ikke før du kan sitere store europeiske, eventuelt amerikanske, politikere. Den aller beste er selvsagt Willy Brandt, og enda bedre er det når Willy Brandt har uttalt de bevingede ord direkte til deg selv i et fortrolig øyeblikk. Suppler med uttalelser fra litt mindre framstående politikere, for eksempel sittende britiske og franske utenriksministre eller Göran Persson. Dette, kombinert med et jevnt dryss av henvisninger til andre framstående personer du har møtt, bidrar til å etablere den autoritet som er nødvendig for at noen skal bry seg om de relativt overflatiske politiske betraktningene du gjør deg i bokas siste 200 sider.

Men her bør også harselaset stoppe – når det gjelder Jaglands bok. For den som kommer seg forbi de første sidene med usystematisk og usammenhengende vås, er boka både interessant og tankevekkende. For den som bryr seg om hva den foreløpige lederen av landets tidvis største parti egentlig mener, er den selvsagt viktig. Tre ting bør likevel sies:

En: De første kapitlene i «Vår sårbare verden» er åpenbart skrevet til slutt. Forlaget har prioritert raskt utgivelse foran godt redaktørarbeid. Dermed har teksten fått et muntlig preg – og de fleste kan nok tenke seg hvordan muntlig tale i bokform fungerer i Jaglands tilfelle. (Mengden refleksive pronomen gjør teksten til en lidelse å lese. Eksempel: » Alle disse hadde lagt et grunnlag for at dette skulle kunne skje gjennom de kontaktene som arbeiderpartifolk bygde opp til begge parter i 1980-årene»). Det får forfatteren til å framstå som hjelpeløs, og som unødvendig uklar i tanke og tale. Men her går risen altså til et publiseringskåt Aschehoug forlag.

To: Bokas sterkeste deler er der hvor Jagland skriver memoarer, og ikke historisk eller politisk analyse. Kapittelet om Norsk UDs undergravingsvirksomhet i Milosevic-styrte Serbia er tildels fornøyelig gutta-på-skauen-lesning. Mer enn noen var klar over – selv ikke de av oss som har fulgt serbisk politikk over tid – brukte Norge mye penger på å hjelpe den serbiske opposisjonen fram til seier. Hvis bare halvparten av Jaglands skryt er sant, bør man kunne slå fast at Norge bærer et vesentlig ansvar for Milosevic’ fall. Åpenlys økonomisk støtte til befolkningen i opposisjonskontrollerte byer og direkte finansiering av opposisjonspartienes valgkampopplegg har nok betydd mye. Etableringen av et hemmelig dataanlegg for telling av stemmer valgdagen, sørget for at opposisjonen kunne gå ut med nøyaktige stemmetall lenge før regjeringen hadde oversikt. Opposisjonen kom på offensiven, og den kunne motbevise ethvert forsøk på juks. Det er ikke vanskelig å se for seg at opposisjonen hadde måttet bøye av, dersom de ikke kunne bevise sin rett til valgseieren. På dette punktet må Norge ha spilt en avgjørende rolle. Når den tidligere utenriksministeren nå avslører at Norge blandet «seg inn i en stats indre anliggender, noe som er i strid med internasjonal rett», som han skriver, bør det utløse en offentlig og parlamentarisk debatt – ikke minst fordi dette er noe Jagland norsk utenrikstjeneste bør gjøre oftere.

Tre: Når man leser en bok av en aktiv toppolitiker med relativt stor innflytelse, fylles man alltid av en viss ambivalens: Skal man sette pris på vyene, analysene, ønskene om endring og reformer – eller skal man mer kynisk konstatere at her er det jommen langt mellom liv og lære. Ikke minst når Thorbjørn Jagland setter seg ned og skriver bok blir dette tydelig. Ambisjonene om å forandre verden, ønsket om å føre sosialismen (det er ordet han bruker – sic!) fram til seier, drømmen om å erstatte fossilt brensel med fornybar energi – alt dette er så stort. Arbeiderpartiets skritt er, tross alt, så små, og går ikke alltid i riktig retning.

Å vektlegge dette gapet gjør det selvsagt helt umulig å forholde seg til de standpunkter og analyser som presenteres. De blir hule og uinteressante. Tomme fraser. Derfor har man knapt annet valg enn å ta mannen på ordet. Og gjør man det, er det ikke lite han har å melde.

Thorbjørn Jagland går ikke bare langt i å si at nei-siden hadde rett i mange ting under forrige EU-kamp. Han leverer også en klar kritikk av EUs ressurspolitikk, og slår fast at en ny EU-søknad ikke kan komme «før det viser seg at EU har funnet en ny tilnærming til ressursspørsmålet».

Vel så tydelig er Jagland i sin beskrivelse av verdens tilstand. Allerede på side 28 slår han fast at det i kjølvannet av globaliseringen har utviklet seg en nomenklatura, eller en junkerkultur, i de rike landene, som han sammenlikner både med junkerkulturen i mellomkrigstidens Tyskland og med nomenklaturaen i de kommunistiske landene. Da går han også langt i å spå sammenbruddet; enten i form av totalitarisme og krig, som i 1939-45, eller i form av en folkelig revolusjon, som i 1989.

På denne bakgrunn tar Thorbjørn Jagland til orde for en omfattende politisering av verdenssamfunnet, for å gjeninnføre den kontrollen over økonomien som nasjonalstatene har tapt. Institusjonene han peker på – WTO, IMF, Verdensbanken og EU – er forhatte på deler av venstresiden, men at i hvert fall de tre første av disse også kan brukes i det gode tjeneste er en tanke som har tilslutning langt ut på venstre fløy.

Attac er for eksempel ikke prinsipielle motstandere av WTO, men derimot kritiske til deler av WTOs politikk. Jagland, på sin side, omfavner Attac både som korrektiv til institusjonene, og som frontkjempere for en menneskelig kapitalisme. Han vier i boka mye plass på Tobin-skatten, Attacs hovedsak nr. 1, men peker også på andre virkemidler som kan dempe kortsiktige, spekulative kapitalbevegelser – og som lettere kan innføres i ett eller noen få land alene.

Thorbjørn Jaglands bok fikk mye oppmerksomhet da den ble lansert torsdag for en uke siden, men ikke på grunn av innholdet. Jeg har så langt ikke sett den omtalt noe sted, utover i nyhetsartikler om lederstriden i Ap. Der har det blant annet kommet fram at Jagland mener det var galt av Ap å gripe makten vinteren 2000, da Bondevik ble presset til å gå av på gasskraftsaken. Hvorfor Jagland mener det var galt har ikke vært omtalt, og inntrykket som skapes er dermed at det er prosaiske valgkamptaktiske avveininger som ligger til grunn.

Jaglands analyse er imidlertid en ganske annen, og slett ikke dårlig. Han peker på at Arbeiderpartiet i store deler av etterkrigstiden har evnet å plassere seg i sentrum av politikken og samfunnsstyringen, og med «sentrum» menes ikke da på en høyre-venstre-akse. Med «sentrum» menes i denne sammenhengen den kraften som binder arbeid og kapital sammen i et velferdsbyggende kompromiss. En uomtvistelig lærdom fra 1900-tallet er at ingenting skaper slikt grunnlag for økonomisk vekst som jevn fordeling av godene. Jagland peker på solidaritetsalternativet fra begynnelsen av 1990-tallet som en del av dette sosialdemokratiske kompromisset – og han mener det er dette kompromissets sammenbrudd som banet veien for Bondevik.

Den logiske konsekvensen av dette, mener Jagland, er at forutsetningen for at Arbeiderpartiet skal kunne danne en mindretallsregjering er at både arbeidstakere og eiere ser seg mer tjent med kompromiss enn med konflikt – og at opposisjonen ikke finner gjenklang for noen former for overbud i samfunnet ellers. Fra 1996, da arbeidsløsheten var kraftig redusert og inntektene fra Nordsjøen begynte å gjøre seg gjeldende, brøt dette kompromisset, og dermed grunnlaget for Aps styringsmuligheter, sammen.

Thorbjørn Jaglands svar på Arbeiderpartiets problemer er tilsynelatende å bygge partiet opp igjen stein for stein, gjennom å søke tilbake til tradisjonelle sosialdemokratiske verdier og kampsaker fra før Gro Harlem Brundtland. Han peker på distriktspolitikk, boligpolitikk og utstøting fra arbeidslivet som viktige saker. Privatisering av statsbedrifter må bekjempes.

Men da er vi igjen tilbake til gapet mellom ord og gjerning. Thorbjørn Jagland peker ofte på at han har vært nær eller i ledelsen av Ap i 20 år. Spørsmålet blir da hvorfor et nytt politisk program presenteres nå – kort etter katastrofevalget, midt i lederstriden. Og det er et legitimt spørsmål.

---
DEL

Legg igjen et svar