Ny-konservativ krise

De ny-konservative står ikke lenger samlet bak Bush’ krig. Er det rottene som forlater det synkende skipet?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Forrige uke var både Al Gore – mannen som tapte knepent for George Bush ved sist presidentvalg – og John Kerry – demokratenes nye håp – ute med krass kritikk av den amerikanske utenrikspolitiske linjen. Det overrasker ingen, selv om tonen var svært krass:

Amerika står ovenfor en gigantisk lederskapskrise, mener Al Gore. Irak-krigen «er den verste strategiske fiasko i USAs historie. Den er en katastrofe av usammenlignbar størrelse som spiller seg ut foran øynene våre,» uttalte han i et intervju samme dag som han holdt en forrykende angrepstale hvor han krevde avgangen til alle Bush-administrasjonens utenriks- og sikkerhetspolitiske medarbeidere – med unntak av Colin Powell. I talen var poenget klart: Irak er i ferd med å bli terroristenes fremste rekrutteringsbase. Ideologi er i ferd med å ta over for virkelighetsforankring hos Bush og hans følgesvenner. Som en kommentator skriver: «The true believers knew everything better than everybody else, and the arrogance born of that certainty led, step by tragic step, to the war with no exit doors that we are locked in today.»

John Kerry på sin side brukte torsdag den 27. mai på et politisk sett mer velplassert lyskespark – det er jo valgkamp må vite. Det er hele Bush-administrasjonen som er inkompetent. Ikke bare enkelte statsråder og rådgivere. Ved å ha såkalte «pre-emptive strikes» som sentral doktrine i utenrikspolitikken, mener Kerry, har Bush sett bort ifra Theodore Roosevelts innsikt: «If a man lacks civility, a big stick will not save him from trouble.»

Heller enn å bruke makt og alenegang i Irak, burde Bush ha samlet kreftene om en diplomatisk offensiv som kanskje kunne ført til en ikke-militær løsning, og i alle fall ikke bruke makt før alle diplomatiske muligheter var uttømt. Konklusjonen er klar: «In short, they have undermined the legacy of generations of American leadership, and that is what we must restore, and that is what I will restore.»

Nagende tvil

Alt dette er i bunn og grunn i tråd med hva man kunne vente seg. Men nå begynner presset på Bush-administrasjonen å bli så sterkt, at en tidligere felles front mellom ny-konservative intellektuelle og politikere slår sprekker. Problemene i Irak – og kanskje spesielt skandalen i Abu Ghraib-fengselet har spilt en vesentlig rolle i så måte.

Mens amerikanerne har pekt ut den nye irakiske regjeringen, og det i en FN-resolusjon slåes fast at den amerikanskledede koalisjonens styrker skal ut innen januar 2006, begynner nemlig nå også følgesvenner og «true believers» å ta avstand fra sine tidligere standpunkter. Der ordet «triumphalist» for ikke lenge siden var et av de mest brukte om de ny-konservative intellektuelle, er «depressed», «angst-ridden» og «going wobbly» mer passende i dag, skriver The New York Times.

Premissleggerne for den amerikanske utenrikspolitikken i de ny-konservative tenketankene, som The American Enterprise Institute, og andre støttespillere i forkant av krigen i Irak, er med andre ord i ferd med å gå fra skråsikre krigshissere til nagende tvilere.

Kagans angrep

En av de mest kjente er statsviteren Robert Kagan. Han huskes kanskje best for boken Of Paradise and Power, hvor hypotesen er at Europa luller seg bort i en naiv forestilling om verden som en kantiansk fredsidyll, mens USA på den andre siden ser for seg en hobbesiansk verden hvor alle kjemper mot alle – da er det behov for en sterk makt som kan skape og opprettholde orden. Den rollen skal USA ha, mener forfatteren. Kagen går i boken så langt som til å anbefale offentlig dobbeltmoral i den sikkerhetspolitiske situasjonen som har oppstått etter murens fall i 1989: Menneskerettigheter og demokrati er hensyn som må veie tyngst hjemme. Hardhendte metoder, inkludert militær maktbruk i den kaotiske verden utenfor. Men altså: I en artikkel i Washington Post angriper Kagan nå Bush-administrasjonen for manglende handlekraft i Irak-spørsmålet.

Med det plasserer han seg blant det store flertallet av de ny-konservative kritikerne: Etter tilbakeslagene i Najaf og Falluja, de stadige bombeeksplosjonene i Bagdad, og ikke minst mishandlingen av fanger, frykter de at krigen langsomt tapes på grunn av alle tabbene. Den alternative løsningen ble fremstilt slik da Kagan presenterte den sammen med redaktør William Kristol i Weekly Standard: Vi må fremskynde valget i Irak til 30. september for å få fortgang i maktovertagelsen og trekke oppmerksomheten bort fra amerikanske feilskjær og tabber. Det minner om en nødmanøver.

Last og brast

En del av det som kalles «hauker» i New York Times’ artikkel står last og brast med presidenten. Det gjelder selvsagt administrasjonen selv, de fleste av dem James Mann skriver om i boken Rise of the Vulcans – The History of Bush’s War Cabinet, nemlig Rumsfeld, Cheney, Powell, Wolfowitz, Rice og Armitage, men også folk som Charles Krauthammer og William Safire – to respekterte spaltister i henholdsvis The Washington Post og The New York Times. Sistnevnte har blant annet avvist ideen om å få fortgang i maktoverføringen. Dermed høres han nærmest ut som viseforsvarsminister Paul Wolfovitz himself: «Saddam’s murderers and torturers who abused the Iraqi people for 35 years have proven to be a tough as well as routhless enemy… But no one should have expected a cakewalk and that’s no reason to go woobly now. I spend most my time with officers and soldiers, and they’re not defeatists – not even the ones who suffered terrible wounds in Iraq.»

Opp til ny vurdering

Likevel er stemningen en ny blant de ny-konservative nå. Det har åpnet seg minst to fronter som går tvers igjennom deres leir. Og minst tre grupper er tydelige. For det første hardliners som står bak Bush i ett og alt. For det andre dem som mener krigen føres galt, men er positive til grunnlaget for den. Blant disse finnes folk som Robert Novak, Max Boot og Thomas Friedman – de har alle oppfordret Rumsfeld til å si fra seg stillingen.

For det tredje finnes også dem som tar sitt tidligere standpunkt når det gjelder krigens legitimitet opp til revisjon. For dem er et spørsmål påtrengende: Hvordan i alle dager kom så mange konservative, som vanligvis ikke stoler på det offentlige når den lokale grunnskolen skal drives, frem til en tro på at statlige føderale byråkrater var i stand til å omforme en hel nasjon i det kulturelt sett fremmede Midtøsten?

Mellom den første gruppen og de to andre er skillene åpenbare. Men det er også vesentlige skiller mellom de to formene for ny-konservativ kritikk av Bush. For dem som stiller spørsmål ved legitimiteten må angriperne som hisser seg opp over Bush-administrasjonens manglende evne til å drive krigføring i Irak, fortone seg som «leftists who keep blaming incompetents in the Kremlin for the failure of communism,» kommenterer The New York Times syrlig.

Gjengen som i det siste har begynt å lufte sin tvil om tidligere standpunkter offentlig er motivert av at disse har vist seg vanskelig forenelige med virkeligheten på bakken i Irak. The National Review har for eksempel gått vekk fra det wilsonianske idealet om å gi Irak et demokratisk styre, og er nå fornøyde dersom man klarer å få i stand et noenlunde stabilt regime uten de verste diktatoriske trekkene. Den konservative bloggeren Andrew Sullivan har stilt spørsmål ved Irak-felttogets moralske legitimitet. Det skjedde etter Abu Ghraib-skandalen. Kort etter ble han oversvømt med e-post fra andre ny-konservative, noe som avfødte denne kommentaren: Now I’m being bashed for going wobbly… I’m still in favor of this war and still desperately want it to succeed, but when the case we made for war is undermined by events, we have to acknowledge that and explain why the case for war still stands.»

Clash of conservatisms

Spørsmålet er om de greier det. En gruppe ny-konservative mener «nei», og har gjort det en god stund. Kenneth Pollack skrev en bok som argumenterer for krigen i Irak, men snudde da det gikk opp for ham hva slags plan Bush-administrasjonen la til grunn for krigen. «Ill conceived,» kalte han den.

Fareed Zakaria i Newsweek International snudde også tidlig – rett etter at okkupasjonen startet. Han mener årsakene til dagens problemer i Irak er å finne i feilene som ble begått de første tre-fire månedene av okkupasjonen – det manglet tropper og det manglet internasjonal deltagelse og samarbeid. «But the neo-conservatives were cheering them on. Now that it’s going south, they’re simply blowing with the wind,» er hans lakoniske innspill.

Blant disse kritikerne er også Samuel Huntington – mannen bak ideen om at vi står overfor en «clash of civilizations». Han er tilhenger av «pre-emptive strikes» i visse tilfeller, nærmere bestemt der hvor man står overfor en direkte trussel om et nært forestående angrep, og ikke der en mulig fremtidig trussel bare er i ferd med å manifestere seg. Noen umiddelbar trussel forelå ikke i Irak, er hans syn. «Before the Iraq war, I predicted that we would quickly defeat Saddam Hussein and then find ourselves in a second war against the Iraqi people that we could never win,» sier han.

Konservativ kritikk

En del av «haukene» ber nå de ny-konservative om å kvitte seg med prefikset «ny». Den nevnte Zakaria får følge av spaltisten George Will, CNNs Tucker Carlson og Owen Harris når han skriver «In retrospect, the critics I have a lot of respect for are the realist conservatives who said long before the war that you’re opening up a hornet’s nest and the costs will outweigh the benefits».

Hektisk talevirksomhet fra Bush’ side, utnevnelsen av den nye regjeringen i Irak, og en klar tidsfrist for uttrekking – januar 2006 – som ble vedtatt i FN denne uken, har fått en del av presidentens svorne tilhengere til å se lysere på livet. Om Irak setter den endelige stopper for de siste ti årenes ny-konservative ideologiske offensiv vet vi derfor foreløpig ikke – men mye kan tyde på nettopp det.

---
DEL

Legg igjen et svar