Ny kamp om makt og innflytelse i Irak

Det minst interessante ved det irakiske valget er det som skjer på søndag.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er mange ting som må falle på plass før irakerne får sin nye nasjonalforsamling. For det første må selve valget gjennomføres på en måte som gjør det mulig for folk å komme seg til og fra stemmelokalene uten å bli drept. For det andre må såpass mange delta at det nye parlamentet får en eller annen form for legitimitet. For det tredje må så mange sunnier bevege seg til valgurnene at de plausibelt kan gis rollen å representere sine religiøse brødre og søstre i regioner som ikke fikk stemt. For det fjerde må valgresultatet, når det først kommer, bli akseptert av så mange at det nye parlamentet – et interimparlament, det også – faktisk kan begynne å jobbe.

Først på det tidspunktet – hvis man kommer så langt – vil det hele bli interessant, sånn rent politisk. For hva er det egentlig disse interim-parlamentarikerne skal gjøre?

Svaret på det er enkelt: de skal først og fremst lage en grunnlov. I bunnen for dette arbeidet ligger et dokument som ble utarbeidet allerede under Paul Bremer; altså mens amerikanerne formelt var en okkupasjonsmakt. Dette dokumentet har gått under betegnelsen Transitional Administrative Law, men har i realiteten vært en interimgrunnlov. Og denne interimgrunnloven var det et svært bikkjeslagsmål om før den ble vedtatt i mars i fjor.

Det alle spør seg nå, er hvorvidt dette slagsmålet vil bli repetert, og om det vil trigge den altomfattende borgerkrigen pessimistene har fryktet lenge.

Kurderne krever vetorett

Interimgrunnloven fra i fjor var et kompromiss mellom shiaene og kurderne som satt svært langt inne. Som de fleste kompromisser, skapte det misnøye på begge sider.

Shiaene måtte gi avkall på en religiøs sharia-grunnlov, og i tillegg svelge vetorett til kurderne i alle grunnlovsspørsmål. Kurderne måtte frafalle kravet om retten til oljeressursene i nord og gi opp drømmen om å få Kirkuk inn som del av den kurdiske regionen.

Men ingen av partene er villig til å legge denne enigheten inn som premiss for den nye grunnloven; i hvert fall ikke automatisk, og i hvert fall ikke før forhandlingene starter. Det betyr i praksis at arbeidet med den endelige forfatningen vil starte med blanke ark. Og det betyr igjen at kampen om politisk makt og økonomiske ressurser i det «nye» Irak kan ta en ny og brutal runde.

For kurderne er dette enkelt. Det var de som var vinnerne i den «gamle» grunnloven, som ga dem utstrakt autonomi innenfor en irakisk føderasjon. Bestemmelsen om at to-tredeler av velgerne i minst tre provinser kunne blokkere alle endringer i grunnloven var skreddersydd for et kurdisk folk som nettopp sitter på tre provinser i nord. For de kurdiske lederne var klausulen et nødvendig vern mot det flertallsstyret shiaene vil etablere etter valget. Interimgrunnloven gjør det umulig for shiaene å tvinge igjennom en sentralisert stat.

Hvis det altså er interimgrunnloven som skal legges til grunn i dette spørsmålet.

Ikke uventet krever kurderne at den skal legges til grunn. Og det som gjør situasjonen enda mer dramatisk, er at de åpenbart vil ha både i pose og sekk. For i Kirkuk søker den kurdiske ledelsen å manipulere de demografiske faktaene på bakken. De vil ha kurdere tilbake til de landsbyene som Saddam Hussein fordrev dem fra på 70- og 80-tallet. 75.000 kurdere har allerede forlatt det trygge livet i kjernen av Kurdistan og dratt som settlere inn i de omstridte grenseområdene mot resten av Irak. I Kirkuk har de kurdiske lederne Massoud Barzani (KDP) og Jalal Talabani (PUK) fått gjennomslag for at ett hundre tusen tidligere innbyggere, nå spredt over hele landet og utenfor, skal ha rett til å stemme i denne valgkretsen.

Kirkuk er i dag ikke del av den kurdiske regionen. Bare tre provinser inngår i den, nemlig Dohuk, Arbil og Sulaymaniya. Men kurderne vil ha tilbake denne oljerike byen, slik de også vil ha tilbake andre områder som ligger utenfor de kurdiske administrative områdene. Det skal skje ved at «folk stemmer med føttene,» med andre ord at de flytter dit.

Dette opprører selvfølgelig arabere, turkmenere og kristne assyrere som har styrt Kirkuk sammen med kurderne etter invasjonen. Og det gjør ikke ting bedre at den lokale kurdiske guvernøren, ifølge The Economist, skal ha uttalt at alle arabere bør fordrives fra byen.

For kurderne er imidlertid Kirkuk en naturlig hovedstad i et framtidig Kurdistan, om det nå blir som en del av, eller løsrevet fra, resten av Irak. Kirkuk har alltid vært kurdisk, heter det fra de to provinshovedstedene Arbil og Sulaymaniya. Kampen om territorier er dermed heller ikke over. Og nylig fremmet KDP og PUK krav om å få retten til å dele ut konsesjoner til oljeselskaper som vil inn i de lukrative feltene i nord.

Frykt for shariastat

Det er med andre ord mye som står på spill når det midlertidige parlamentet skal gyve løs på en ny forfatning. Og siden sunniene på mange måter er ute av den politiske kabalen, er det forholdet mellom kurderne og shiaene som blir avgjørende.

De kurdiske lederne Barzani og Talabani har lagt seg på en linje som innebærer at kurderne ikke presser spørsmålet om full uavhengighet nå. De sier at kurdernes nasjonale aspirasjoner godt kan virkeliggjøres innenfor en irakisk føderasjon. Men det forutsetter at kurderne får styre seg selv i nord. Og det er bare den gamle klausulen om vetorett som kan sikre dette selvstyret. Det er en vetorett som shiaene i utgangspunktet gjerne vil kaste ut av den nye grunnloven.

Det var beinhardt amerikansk press som gjorde at shiaenes åndelige og de facto politiske leder, storayatollah Ali al-Sistani, ga seg på spørsmålet om denne vetoretten i forrige runde. Og det var med nød og neppe at han klarte å få shialederne i det tidligere styringsrådet til å underskrive avtalen. Nå er amerikanerne også ute av kabalen. Og viljen til å gi kurderne slike eksepsjonelle rettigheter er sterkt dalende, for å si det mildt.

For shialederne handler det hele om nasjonens integritet. De vil ha en sterk og sentralisert stat som holder sentrifugale krefter i sjakk. Men det er nettopp denne holdningen som skaper frykt i de to andre gruppene. For er det noe som synes sikkert, så er det at dette valget vil gi shiaene et klart flertall i parlamentet. Med sine 60 prosent av befolkningen, og med de endrede maktforholdene etter invasjonen, er Irak på vei mot et styre som i det minste har et potensiale til å bli en shariastat etter iransk mønster.

Det er i hvert fall det mange frykter.

Også sunniene følger nøye med på krangelen mellom kurderne og shiaene om vetoretten. For om bestemmelsen om formell blokkeringsmulighet i første rekke garanterer kurdernes rettigheter, verner den også sunniene mot en altfor kraftig shia-dominans. Det var i det store og hele sunniene som styrte staten under Saddam Hussein. Men de styrte en sekulær stat. Og de er slett ikke sikre på at al-Sistani holder seg til en gudegitt sannhet når han sier han verken vil bli politisk leder eller dyrke fram en religiøs stat fra sidelinjen.

Foreløpig har sunniene som gruppe vekslet mellom avmakt, opprør og deltakelse. Men ting kan tyde på at de i økende grad velger krigen i sin kamp mot den framvoksende staten. I hvert fall er det sånn at motstandsbevegelsen i Irak later til å rekruttere flere enn tidligere. Bortsett fra noen veldig få internasjonale terrorister, er antakelig nesten alle de to hundre tusen personene som slåss mot den amerikanske okkupasjonen sunnier.

Trenger ikke Bagdad

Og hva har man da? I nord er kurderne i ferd med å skape en fullmoden stat, med en økonomi knyttet til Tyrkia og med en sterkt voksende uavhengighetsbevegelse. Der irakere flest lever i en malstrøm av bomber, forvridd metall og splintrede lik, flanerer kurderne trygt i gatene i Arbil og Sulaymaniya. De trenger Bagdad mindre enn noengang. Tyrkiske protester mot framveksten av en kurdisk stat i Irak har nesten forstummet, og er dermed ikke lenger en hindring. Istedet er tyrkiske businessfolk og entreprenører en viktig del av det relativt blomstrende samfunnet.

Hvis kurderne ikke får sin vetorett; hvis de ikke får kremjobber i den nye staten, eller hvis resten av landet forsvinner enda dypere ned i kaoset, vil kurderne gå sin egen vei. Det kan skje gjennom politiske beslutninger lokalt, gjennom borgerkrig, eller – mest sannsynlig – fordi utviklingen bare vil gå sin gang.

I kjerneområdet rundt Bagdad mot nord og vest vil sunnimuslimene i økende grad bli drevet inn i motstandsbevegelsen som en reaksjon mot den utrolig brutale krigen amerikanerne fører der. I sentrum og i sør vil shiamuslimenes reaksjon på den uteblitte politiske gevinsten – at de skulle dominere en sterk, irakisk stat – manifestere seg i økende religiøs fundamentalisme og vilje til krig på egne vegne.

Muligheten er i hvert fall der.

Det interessante med parlamentet i denne omgang; en formell institusjon som ikke spiller noen egentlig rolle i forhold til faktaene på bakken, er hvorvidt de politiske lederne vil søke å samarbeide på tross av alt dette, eller om splittelsen vil manifestere seg på toppen også. Det er her grunnloven kommer inn.

For å sette alt på spissen, kan man si følgende: hvis de irakiske lederne blir enige om en grunnlov, som i så fall vil være en slags blåkopi av den første, så vil likevel staten gå mot sitt sammenbrudd på grunn av hva som faktisk skjer der ute. Men resten av verden kommer til å annonsere en slik enighet som en seier for det nye og «demokratiske» Irak.

Hvis man ikke blir enige, så vil sammenbruddet antakelig komme raskere.

Uansett er ikke utsiktene lyse for det landet USA ønsket å etablere som et fyrtårn i Midtøsten, og man kan jo virkelig lure på hvordan amerikanerne skal komme seg ut av alt dette.

Pelle seg hjem?

Det kan hende det blir lettere enn fryktet. For i forkant av valget har meldingene kommet om at den nye regjeringen rett og slett vil be amerikanerne om å dra sin vei.

Vil det nye styret, innsatt av USA og dominert av kurdere og shiamuslimer som både ønsket og ville denne krigen, i en situasjon hvor Irak trues av fullt sammenbrudd, virkelig be amerikanerne om å pelle seg hjem?

De shiamuslimske partiene påstår ja, og det er allment antatt at en ny regjering vil måtte forholde seg til et krav fra det shiadominerte parlamentet i dette spørsmålet. I USA presser Kongressen på for å få en endelig avklaring om tidspunkt for tilbaketrekking. Administrasjonen er ikke uvillig, men sier hjemreise må knyttes til den militære situasjonen og progresjonen i opplæringen av irakiske sikkerhetsstyrker. Og den skjer langsomt, til tross for at USA nå har sendt en ny general for å få en fortgang i det hele.

Tallene over ferdig trente irakiske soldater varierer mellom fire tusen og 120.000, avhengig av hvem man lytter til. Men bare noen få tusen av disse har vært villige til å slåss side om side med amerikanerne i det såkalte sunni-triangelet. Det betyr at amerikanerne fortsatt driver krigen alene. Og ingen vet om de mange hundre tusen soldatene under trening vil kunne fylle rollen som statens beskyttere, eller om de vil fragmentere langs etniske og religiøse skiller.

Uansett vil nok ikke amerikanske soldater vende hjem i år. For til høsten skal irakerne etter planen gå til urnene igjen. Da skal de velge et endelig parlament basert på den nye forfatningen. Og det valget vil nok ikke være mindre preget av vold enn dette. Først i januar 2006 vil USA for alvor begynne å trekke soldatene ut.

Pr. dags dato er nok det planen. På den annen side er det fryktelig mye som kan skje mellom dette valget og det neste.

---
DEL

Legg igjen et svar