NY TID som reisefølge i sommer? Her er 11 bøker du må lese i ferien.


Vi har valgt ut 11 bøker til kofferten – om fugler og myter, manifester og kjærlighet, om fødsel, løgner og levd liv. God sommer!

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

*1*

Stig Holmquist: Diktatorens blick. Robert Mugabe – från frihetshjälte till avsatt diktator

Frigjøringskjemperen Robert Mugabe var et viktig revolusjonært ikon for 68-erne. Hans kamp mot statsminister Ian Smith og de hvite bosetterne i Rhodesia sto som den tids viktigste og mest synlige symbol for den politiske frigjøringen fra den europeiske kolonialiseringen av Afrika.

Selve rammen for kampen i Rhodesia var mediavennlig og lett å følge: En fengslet intellektuell afrikansk opprører leder kampen mot hvite bosettere som kontrollerer en rik og fruktbar del av Afrika. Det ender med at de hvite bosetterne fordrives og jorden deles ut til fattige afrikanere. Det var lett å få sympati med den nye statsministeren, Robert Mugabe. Han ble et revolusjonært ikon.

Boken til Holmquist er et «must» for norske bistandsarbeidere.

Boken til Holmquist er svært leseverdig og et «must» for norske bistandsarbeidere som skal være med i den nye fasen som Zimbabwe nå går inn i. Den er også en nyttig påminner og innledning til dagens Afrika, i en tid hvor afrikanske spørsmål igjen skyves i bakgrunnen i norske media til fordel for utenrikspolitiske spørsmål relatert til Trump, Putin, Iran, Kina og Nord-Korea.

Boka er også interessant for oss som trodde på Mugabe og hyllet ham for 40 år siden. Mange av oss kan nok ha godt av et selvkritisk tilbakeblikk

Les hele anmeldelsen her

*2*

Navid Kermani: Langs gravene

Det er lett å forstå at bedrifter som lever av å selge varer, må tenke profitt, og at utgivere av kulturprodukter viker unna for usikre kort. Derfor er det oppsiktsvekkende at et nyhetsmagasin som Der Spiegel velger å satse penger, tid og mannskap på et bokprosjekt som lar reisen gå fra Köln til Isfahan i Iran, og som tar for seg det ene lite lystbetonte temaet etter det andre: Tsjernobyl, flyktninger, folkemord, fremmedfrykt, sovjet-æraens bakevje … Forklaringen er at Spiegel-sjefen fant den eneste som var troendes til å gjennomføre dette vågestykket, og med det endte på Spiegels bestselgerliste: tysk-iraneren Navid Kermani.

Hvor integrert kan innvandrere bli? En målestokk kan være den gylne dagen i 2014 da det tyske parlamentet (Bundestag) ba Kermani holde festtalen på 65-årsdagen til den tyske grunnloven, foran en hardbarket forsamling rørt til tårer. Eller da Bundes-president Gauck skulle gå av, og Kermani var blant dem man trakk frem som mulig arvtaker – til det høyeste embetet i Tyskland.

Navid Kermani er strengt tatt ingen innvandrer, foreldrene kom fra Iran til Tyskland før Navid ble født, men han tar regelmessige turer til Isfahan, og her ligger kimen til boken Entlang den Gräben («Langs gravene»). Og Spiegels vågestykke virker også noe mindre risikabelt av at de satset på en anerkjent forfatter, som blant annet har vunnet tyske bokhandleres fredspris og Princess Margriet Award for Culture 2017.

Les hele anmeldelsen her

*3*

Kathrin Hartmann: The Green Lie

Om alle mennesker på planeten skulle leve og konsumere på samme måte som i rike land, ville vi trenge tre planeter. Dette er forskerne enige om. Mellom 1980 og 2010 har forbruket av plantemineraler og fossile råstoffer fordoblet seg, fra 40 til 80 milliarder tonn. Skog meies ned, biodiversitet skrumper, landjord eroderer, drivhusgasser øker, og sulten vokser. Hvordan kan det skje, om stadig flere varer er «økologiske»?

I boken The Green Lie gir forfatteren Kathrin Hartmann oss bevis og analyse av tesen: «Grønnvasking» holder stand mot alle forsøk på oppklaring. Jo mer kunnskapsrik målgruppen er, jo skadeligere produktet er, jo mer absurde løftene er, jo større løgnen med andre ord er, desto villigere blir den mottatt. Slik blir rovdrift av ressurser forkledd med «bærekraftig» kappe. Hvordan er denne typen svindel mulig?

Konsumenten lar seg overbevise av grønne fake news og får følelsen av å bidra til en bedre verden.

Nestlé er ett av mange firmaer som påberoper seg et program for «bærekraftig» kaffe. Det handler hverken om økologisk dyrking eller rettferdig handel, men det lyder bra, kaffebonden smiler bredt på hjemmesidene, konsumenten lar seg overbevise av grønne fake news og får følelsen av å bidra til en bedre verden.

Les hele anmeldelsen her

*4*

Peter Normann Waage: André Bjerke: I kampens glede

Endelig er den store biografien om André Bjerke ute! Det er en begivenhet mange nok vil glede seg over. Bjerke har en sikker plass som en fremragende kulturformidler og kulturskaper i norsk etterkrigstid, og i Waages biografi får han i høy grad selv komme til orde. Det er et godt grep: Bjerke førte nemlig dagbok gjennom store deler av livet. Boken er gjennomsyret av stor respekt for og kjærlighet til Bjerkes kunst og personlighet. Diktene og gjendiktningene hans kjenner vel de fleste, men hvor mange har lest hans essayistikk, hans kritikk av den newtonske optikk eller hans innføring i Goethes fargelære? Også denne siden av Bjerkes produksjon lar biografen hans oss bli kjent med.

Polemikeren som går amok i fylla, men som aldri svikter verbalt, konkurransemennesket og den energiske gjendikteren. Og over det hele skinner en gyllen humor.

Les hele anmeldelsen her

*5*

Pablo Neruda (Oversatt av Peer Sibast): Hundrede kærlighedssonetter

I diktsamlingen skrevet som en hyllest til sin elskede Matilde, noterer Pablo Neruda i forordet: «Med stor ydmykhet har jeg utarbeidet disse sonetter av tre; jeg ga dem lyden av denne ugjennomsiktige og rene substans, og det er slik, de bør nå dine ører. Vandrende i skogen eller på sandstranden, langs skjulte sjøer, på askegrå strekninger, har du og jeg samlet stumper av ren bark, stumper av tre, som var utsatt for vannets og værets uregelmessigheter.»

En sonett er et dikt på fjorten linjer med særlig logisk-retorisk oppbygging med premissen beskrevet i første kvartet (fire linjer), som i en billedlig form utvides i andre og gjerne tredje kvartet, for så å munne ut i en avsluttende eller konkluderende del. Til tross for sonettenes logiske oppbygging, oppleves Nerudas sonetter som en tankefull poetisk dialog han fører med seg selv, sin kone og det chilenske folk.

«Ensomheden, giv mig dit uophørlige udsprings segl,
de grusomme fugles umærkelige vej
og det bankende hjerte, der går forud for
honningen, musikken, havet, fødslen.»

Les hele anmeldelsen her

*6*

Mary Beard: Women & Power. A manifesto

På sekstitallet utkom et skrift med tittelen SCUM-manifesto. SCUM sto for Society for Cutting Up Men og var en oppfordring til å rasere samfunnet og eliminere menn. Forfatteren fikk begrenset oppmerksomhet inntil hun forsøkte å ta livet av popart-kunstneren Andy Warhol. Det viste seg som glimrende markedsføring, om enn tvilsom støtte for seriøse feminister som Betty Friedan, Gloria Steinem og Kate Millett. Noen tiår har gått. Nå har kvinnekampen funnet nye fronter, og på Hollywoods hovedscene troner en sortkledd Oprah Winfrey med påstanden: «Time’s up.» Tiden er ute. For overgriperne. Virkelig?

Kvinner og makt er en kort fortelling. Kvinners taushet har en tusenårig tradisjon.

Hva er typisk for kvinners lange lidelseshistorie? Den populære britiske filologen, forfatteren og foredragsholderen Mary Beard har kommet med en liten bok titulert Women & Power. A Manifesto. Undertittelen er som et blunk til SCUM, og boken gjør stor suksess. Beard stiller spørsmålet: Hva er typisk for kvinners lange lidelseshistorie? Verktøykassen hennes inneholder eksempler fra vår flere tusen år gamle gresk-romerske tradisjon, en tradisjon som fra første stund har latt kvinner perfeksjonere sin offerrolle. Beard starter med en scene: En dronning overværer en gruppe menns klagesang om krigens og krigerens mange prøvelser. Hun tar ordet og ber dem bytte til et mindre deprimerende tema, hvorpå sønnen irettesetter henne: «Mor,» sier han, «gå tilbake til rommet ditt og fortsett ditt arbeid med veving og spinning. […] Tale er menns sak, alle menns, og min mest av alt, for i dette huset er det jeg som har makten.» Og dronningen tusler bort. Deres navn er Penelope, Odyssevs’ hustru, og Telemakos, deres sønn. Verket er Odysseen, Homers berømte helteepos fra knapt tre tusen år tilbake.

Les hele anmeldelsen her

*7*

Finn Jensen: Manden i byen. Henry Miller og modernismen

Historien om Henry Millers liv og forfatterskap er historien om et menneske som reiser inn i hjertet av det moderne liv – tyvenes Paris, kunsten, byen, anonymiteten, ensomhet – tar det beste fra det og bruker innsikten til å få øye på helt nye sider av tilværelsen. Det som begynner med normbrudd, anarki og løssluppenhet, ender som et spørsmål om å finne ny åndelighet, en skapende kraft, et nytt språk, en måte å leve på.

«Vi behøver en blodtransfusjon.» «Kulturen er døende fordi den kun ser livet i et lineært fremskritt.» Blodet skal utskiftes med alt det som ikke kommer fra mennesket, men fra jorden: maten, vinen, latteren, begjæret, lidenskapen, nysgjerrigheten, det, som ernærer det skapende. Fra og med Krepsens vennekrets tar Miller det avgjørende grep, å gjøre nytelsen til noe skapende. Å skape handler om å gi plass til det som passerer i gennom en selv: en linje, en rytme, en farge, å investere seg selv i den minste bevegelse. For Miller, mens han svømmer, knuller, vandrer eller sanser de gamle templene. Nytelse som overskudd, som kosmisk jubel. Å være ånden i bevegelsen. En drift mot en bevegelse større enn oss selv, som forfatteren Finn Jensen skriver. Kun på den måten kan vi ifølge Miller bygge opp en tro på å kunne forandre livet.

Les hele anmeldelsen her

*8*

Kristin Storrusten: Barsel

Før vi blir foreldre for første gang – hva vet vi egentlig om foreldreskap? Om graviditet, fødsel og barseltid? Om valgene vi må ta? Mest ingenting.

Opplæringen får du / Mat, rene bleier, kos, søvn 
Det er alt / Så, av gårde med deg! / 
Oi sann, glemte vi å fortelle at du jobber i delte skift og evig bakvakt? 
Fagforeningen for barselkvinner / signerte aldri samarbeidsavtalen

Disse linjene skrev Kristin Storrusten mens babyen hennes gråt. Storrusten sier til avisene at Barsel-diktene er selvbiografiske og skrevet i fødselsdepresjon. Men hva er fødselsdepresjon? Kanskje er det melankoli? Kanskje er det sorgen over det man mister i det man blir forelder? At noe er over, at noe annet begynner. Endring er ikke menneskets sterkeste side. Vi trives gjerne best når alt er som det alltid har vært – med rutiner og det forutsigbare.

Om en blir nedstemt av å gi liv, av å fostre opp livet; når det å føre slekten videre er vanskelig, hva skal en da tenke om livet og verdenen og meningen med alt? Jo – en kan tenke at det skulle være mulig å nyte det, og at rammene rundt fødsel og barseltid fremdeles har et rom for forbedring.

Les hele anmeldelsen her

*9*

Jim Robbins (Oversatt av Gunnar Nyquist): Fuglenes vidunderlige verden

Det er ikke fravær av snø som forteller oss at våren kommer. Det er det plutselig nærværet av fuglesang. Fuglesang om våren gir mange et slags løft i brystet, som om noe åpnes opp og lager plass til et luftigere rom inni oss. Et rom som gjør at vi føler oss helere, gladere og litt mer forhåpningsfulle. For tenk: Fuglene er her fortsatt.

Boken handler ikke om fuglenes vidunderlige verden, men om hva fuglene skal kunne gjøre for oss.

Mange fuglearter er i kraftig nedgang over hele verden. De blir færre for hvert år i likhet med insekter og mange andre dyr – som resultat av klimaendringer, habitatsforringelse og bruk av sprøytemidler og kjemikalier. Men ennå er ikke den tause våren her.

Les hele anmeldelsen her

*10*

Ilan Pappe: Ti myter om Israel

Israel bygger sin selvforståelse – og markedsføring av staten – på narrativet om jødene som endelig fikk sitt trygge hjem i «landet uten folk», om de «arabiske aggressorene» og om Israel som «det eneste demokratiet i et hav av despoter». Sterke allianser og mektige venner beskytter staten Israel grunnet dette narrativets lange tråder. En rekke andre konflikter har dessuten tilknytningspunkter til striden om den lille flekken av et landområde, som bare strekker seg noen kilometer fra Middelhavet til Dødehavet. «Alle» har med andre ord en formening om Israel og Palestina.

Pappe stripper Israel for demokratisk legitimitet.

Det er skrevet et helt hav av bøker om denne konflikten, fra ulike synsvinkler. Nå kommer enda en bok, oversatt til norsk, skrevet av Ilan Pappe, som regnes som en av de tre store israelske stemmene blant de «nye» historikerne. Disse historikerne kom på banen like etter første intifada – det første palestinske folkelige opprøret, som varte fra 1987–1993. Nyhetssendingene viste bilder av palestinske barn og unge som kastet stein mot israelske væpnede soldater i tanks. Plutselig var bildet av israelske David mot arabiske Goliat ikke så lett å opprettholde.

Les hele anmeldelsen her

*11*

Nic Cheeseman (red.): Institutions and Democracy in Africa: How the Rules of the Game Shapes Political Developments

Da den franske statsviteren Jean-François Bayarts bok L’Etat en Afrique. La politique du ventre kom ut på engelsk i 1993, ble den raskt en internasjonal bestselger og pensum på afrikanske studier over hele verden. Boken formet en hel generasjon Afrika-forskere, enten de var statsvitere, historikere eller antropologer. Bayart hevdet at afrikanske stater fungerte etter helt andre prinsipper enn stater i Europa: Personlige forbindelser, etniske lojalitetsbånd og tradisjonelle former for autoritet, ofte omtalt som «neo-patrimonialisme», formet og styrte den afrikanske staten. Formelle institusjoner hadde ingen reell innflytelse og eksisterte bare som innholdsløse fasader. Patrick Chabal og Jean-Pascal Daloz forsterket denne forståelsen med boken Africa Works (1999), hvor de insisterte på at det var uformelle institusjoner – normer, (u)vaner, tradisjonelle bånd, etnisitet – som gjorde at Afrika fungerte.

Den beste boken om demokratisering i Afrika som har kommet på veldig mange år.

Nå kommer endelig litt motvekt: Nic Cheeseman har invitert 16 afrikanister fra anerkjente universiteter som Cambridge, Oxford, LSE, Cornell og UCLA til å skrive bokens 13 kapitler. Resultatet byr på nærmere 400 tettskrevne sider med empirisk basert kritikk av 90-tallsforståelsen av den afrikanske staten. Selv bidrar Cheeseman med en svært informativ og sammenbindende introduksjon og konklusjon, hvor han beskriver behovet for å etablere et nytt teoretisk rammeverk for å forstå den afrikanske staten, basert på at både formelle og uformelle institusjoner er viktige i dagens Afrika.

Les hele anmeldelsen her

God lesning!

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here