Ny tid for SV?

«Sto det virkelig mellom den mer salgbare miljøsaken og hjelpen til dem der utenfor vårt eget rike land?»
Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.
Email: truls@nytid.no
Publisert: 17.03.2015
Det er ikke få politiske saker partileder Audun Lysbakken berører i sin bok Frihet sammen: en ny sosialisme for en ny tid, som kom samtidig med SVs landsmøte sist helg. En skulle nærmest tro at SVs ambisjoner er å ta opp kampen med Arbeiderpartiet om å ta de svakes parti. Nå er ikke de svakes parti poenget her, men heller hvilken holdning man har til verdier kontra materielle interesser. For det som er tydelig i Lysbakkens manifest, er at det dreier seg om menneskelige verdier – et humant prosjekt – fremfor andre partiers hovedfokus på landets oljeinntekter og borgernes lommebøker.
Således er det SV som kan være partiet med hjertet på den rette siden – et sosialistisk venstreparti. Som Lysbakken skriver om interessepartier som Ap, Høyre og Frp, eller om «stormaktsinteresser»,  gjelder det å føre en «konsekvent politikk, basert på verdier og prinsipper». Man dilter ikke etter USA eller NATO når disse ønsker det.
Ordet verdi er Lysbakkens gjenganger – knyttet til «det vi har vokst opp med», «partiets verdier», «større verdier enn penger», «verdien av sosial likhet», «verdige forhold», «likeverdig utdanning», «verdighetsløft i eldreomsorgen», «verdifull tid», «verdiskaping», «sekulære verdier» og så videre. Det er tydelig hva sakene Lysbakken nevner er basert på. Han bekjenner seg som grønn, rød og rosa – for miljø, rettferdighet samt likestilling og likeverd.

«Sto det virkelig mellom den mer salgbare miljøsaken og hjelpen til dem der utenfor vårt eget rike land?»

Samtidig favner han bredt over 265 sider for å dekke de fleste behov velgerne måtte ha. Det dreier seg dessuten om SVs historie på godt og vondt, om beundringsverdige oppnåelser i politikken, og om deres manglende tydelighet og andre feil. Og om det man ikke kunne vite, der politiske avgjørelser er vanskelige å ta – slik som med Libya. Noe Landsmøtet også påpekte og kritiserte sitt eget parti sterkt for i helgen. Men som Lysbakken skriver i boken, vil vi jo «aldri få vite hva som ville skjedd dersom Gaddafis styrker hadde nådd Benghazi». Hadde tonen vært en annen omkring  militærintervensjown da? SV ønsket å støtte opprørernes ønske om demokrati. Men vi, Lysbakken, og verden for øvrig vet hvordan slike intervensjonskriger for tiden ender, eller aldri ender. Lysbakken kritiserer samtidig hvordan mobiltelefonbeslutninger førte Norge inn i Libya-krigen, med Stoltenbergs villige jagerflyvere, og ber om at det heretter er Stortinget som må stå bak slike beslutninger.
Slik Ny Tid tidligere var SV og SFs partiavis, ser vi en svakhet i SVs «sosialisme for en ny tid». For én ting er å ta vare på Velferds-Norge, der mange har en vanskelig hverdag. Lysbakken gir velvillig til alle som trenger det når det gjelder helse/omsorg, skoletilbud med eller uten skolemat, barnehager, fattigdomsbekjempelse, mer til kvinner og hjelp til rusmisbrukere – saker de fleste kan enes om. Lysbakken bekjenner seg dessuten til en teknologisk optimisme som kan løse problemer, og vil delegere mer tillit til vanlige arbeideres egne beslutninger fremfor byråkratisk kontroll. Man må kunne tenke sjæl. Således både sosialisme og frihet. Men hvorfor velger SV partisekretær Kari Elisabeth Kaski fra miljøorganisasjonen Zero fremfor den mer internasjonalt og fredsorienterte Ingrid Fiskaa? Sto det virkelig mellom den mer salgbare miljøsaken og hjelpen til dem der utenfor vårt eget rike land? Hvor ble det av den internasjonale orienteringen?
Det er klart at miljøsaken er viktig – klima er også blant de tre K-ene denne avisen nå er tuftet på. Og som Lysbakken vitterlig skriver, er klima ofte årsak til konflikter og kamp om ressurser: «Klimakrisen er i stadig raskere utvikling […] i alt dette nye knaker verdensøkonomien i sammenføyningene, tynget av ulikhets- og miljøkrisene den skaper.» Norge har også et ansvar som oljenasjon for hvilket miljøavtrykk vi setter utenfor landegrensene – og boken nevner at tiltak som kvotekjøp og internasjonal pris på CO2 ikke virker som det var tenkt. Lysbakken etterspør nye energiformer, og en grønn politikk der Oljefondet ikke investerer i miljøødeleggende fossil energi.
SV må kunne komme med alternativer – som de også har gjort mange ganger, men ikke hatt makt til å gjennomføre overfor sine mer interessebetonte politiske storebrødre. SV skal være den irriterende lillesøsteren, skriver Lysbakken. Det må i tilfelle være en pike som også kan være konstruktiv, fremfor protestens ensidige og resultatløse «Nei!».
SVs eller Norges verdimessige svakhet, for å komme tilbake til den, er internasjonal solidaritet i et Norge som stadig er mer opptatt av seg selv. Selv om Frihet sammen tar opp hvordan muslimene bør integreres i landet vårt, at vi ikke står overfor noen snikislamisering, og at norsk politikk nærmest lukker grensene for Syrias flyktninger – er ikke bakken så lys som antydet. SV kunne i dag stått tydeligere frem som det internasjonalt orienterte fredspartiet de en gang var, som et virkelig alternativ til militariseringen (se saker i denne avis). Det kunne vært et forbilledlig konfliktorientert fredsparti der både pasifister og internasjonalt solidariske ville finne sammen. Et parti der man går løs på tidens intervensjonskriger, og ufriheten innført med ideologien om sikkerhetssamfunnet. For vår frihet til å undertrykke andres frihet er en ubehagelig historie Vesten lenge har ført, og fremdeles fører.
Det er mulig at SV nå frir til et bredere velferdsorientert lag av  befolkningen for å komme over sperregrensen på fire prosent. Men hadde det vært et enda tydeligere internasjonalt orientert parti, en retning denne avisen frigjort fra SV nå har beveget seg i, ville de nok ha vunnet tilbake flere av de internasjonalt orienterte solidariske velgerne.
Når det er sagt, beskriver vel SV-boken Frihet sammen den mest visjonære og humanistiske politikken vi kan ha for tiden.
truls lie
Kommentarer