Ny, frisk luft for Iran

Atomavtalen har skapt en bølge av håp og glede hos mange iranere, som har betalt en høy pris mens de ventet på den.

Journalist located in Iran and Middle East.

Av: Najmeh Mohammadkhani

Den 23. juli 2015 ble det arrangert en nasjonal konferanse i Teheran av NGO-er som jobber med helsespørsmål. Der kom det en ung jente med en lungesykdom som gjør at hun må bruke pusteapparat, opp på scenen. Hun tok av seg oksygenmasken, og peste mens hun henvendte seg til Mohammad Javad Zarif, Irans utenriksminister, og Aliakber Salhi, lederen for Atomenergiorganisasjonen, som begge var til stede: «Dr. Zarif, dr. Salehi og dr. Rohani, takk for at dere har gitt nytt håp til meg og andre pasienter gjennom deres arbeid for å få opphevet sanksjonene mot Iran. Planen om helsereform betyr mye for alle pasienter, og for meg betyr den oksygen, den betyr behandling, og den betyr liv.»

Håp og glede. Hva som vil skje rett etter at atomavtalen er underskrevet, er ikke så lett å si, men oppheving av sanksjonene rettet mot helsesektoren vil gi langt bedre tilgang til medisiner og medisinsk utstyr, og bety et bedre liv for en mengde mennesker. Atomavtalen har skapt en bølge av håp og glede hos mange iranske familier, som har betalt en høy pris mens de ventet på den. Ved siden av de økonomiske kostnadene har virkningene av sanksjonene vært merkbare for befolkningen på en rekke av livets områder. Iranerne tok til gatene for å vise glede over og tilslutning til avtalen umiddelbart etter at nyheten om enighet var offentliggjort.
Abdullah Naseri er reformist og jobber ved Fakultetet for historie og islamsk kultur og sivilisasjon ved Al-Zahra-universitetet. Da han så iranernes feiring av avtalen, uttalte han følgende i et intervju med avisen Sharq 19. juli 2015: «Iranerne reagerer følelsesmessig på ulike saker. For det første er de som andre mennesker rundt omkring i verden, de engster seg for effektene av sanksjoner og spenningene de skaper, samtidig som de jo har opplevd disse virkningene i sine egne dagligliv. For det andre opplever iranerne glede ved positive hendelser som atomavtalen, og de vil gjerne slippe ut noe av den oppdemmede energien de bærer på – slik de viser sin glede akkurat nå. Alt dette viser at atomavtalen er et storverk for Iran og for verden. Ellers ville ikke Sveriges utenriksminister ha uttalt at det i år er lettere å peke ut vinneren av Nobels fredspris.»
Senere la Naseri til: «Jeg er svært optimistisk når det gjelder prosessen som har pågått mellom Iran og verdens stormakter, og tror ikke at noen negative hendelser vil påvirke gjennomføringen av avtalen. Jeg tror alt vil gå videre på grunnlag av den – for å gå tilbake på avtalen nå er rett og slett umulig, tatt i betraktning den enorme byrden av forhandlinger og forpliktelser som ligger bak den. I neste halvdel av dette året vil vi oppleve det tiende parlamentsvalget, der alle de politiske partiene vil delta. Jeg tror at særlig reformistene kommer til å gjøre det bra, nettopp på grunn av atomavtalen, som langt på vei er deres fortjeneste. Samtidig har de ’engstelige hjertene’ [gruppen ’Del-Wapasan’, som kan oversettes til ’engstelige hjerter’, red. anm.] forsøkt å overbevise sine motstandere om at avtalen vil bli kansellert. Så får vi se hva som blir deres neste mål.»

Iran vil forandre seg fra å være et isolert land til å bli en attraktiv turistdestinasjon.

Etter sanksjonene. Det er også mange iranere som er mot atomavtalen. Den nevnte gruppen «Engstelige hjerter», som i hovedsak er knyttet til det konservative partiet, vil ikke tolerere en slik avtale ettersom de er motstandere av all forhandling med USA – landet de omtaler som «Den store Satan». Irans president, utenriksminister, forhandlingsteam og alle universitetslærere og andre som interesserer seg for landets utvikling og fremgang prøver å få alle iranere til å forenes om å bygge opp et «Iran etter sanksjonene». Atomavtalen burde være en nasjonal og ikke en partipolitisk sak. Men politikere og andre som føler tilhørighet til reformistpartiet, er mer optimistiske med hensyn til avtalen enn mange andre. Siden avtalen ble vedtatt, har det daglig vært offentliggjort intervjuer om saken i pressen med ulike reformister som arbeider på mange ulike områder. Med Javad Etaat, for eksempel, som er reformist, medlem av National Trust Party1 og professor i statsvitenskap ved Shahid Baheshti-universitetet. I et intervju med avisen Sahrq 14. juli 2015 om avtalen og Iran etter sanksjonene, sa han: «Atomavtalen i seg selv løser ikke problemene våre. Regjeringen må legge planer for tiden etter sanksjonene. De departementene det angår, må sette i verk nødvendige tiltak. Vi må trekke til oss utenlandske investorer, sette i gang en blomstrende turistindustri og få fart på olje- og gassproduksjonen igjen. Samtidig må folk bli gjort oppmerksomme på at atomavtalen på kort sikt ikke vil ha noen umiddelbar innvirkning på livene deres. Det er viktig å ikke vekke for høye forventninger – da vil landet oppleve en forventningskrise. Forhandlingene skaffet Iran kredibilitet internasjonalt og regionalt. Avtalen kan fjerne den viktigste hindringen for utvikling, nemlig sanksjonene, og de menneskelige, naturlige og geografiske ressursene vil kunne gjøre Iran til en stormakt i regionen.»

Mot Tyrkia. Det er innlysende at med den strategiske betydningen Iran har i regionen, vil et Iran etter at sanksjonene er opphevet absolutt endre regionens ansikt. Kampen mot terrorisme, som innebærer mer enn å tolerere denne avtalen, vil bli et nytt narrativ med det «nye Iran». Områdets tyngdepunkt for turisme vil dreie i retning av Iran. Tyrkia vil miste mye av sin nåværende posisjon. Iran vil forandre seg fra å være et isolert land til å bli en attraktiv turistdestinasjon. Som Ahmad Naghibzadeh, en moderat reformist og professor i statsvitenskap ved universitetet i Teheran, skrev i Nazar News 15. juli 2015 om atomavtalen: «En sørkoreansk diplomat sa at dersom Muammar Gadaffi ikke hadde gått inn i forhandlinger med Vesten, ville han fremdeles ha sittet ved makten. Det er sant, men til hvilken pris ville han gjort det? Grunnen til at det gikk som det gjorde med Gadaffi var ikke at han forhandlet med Vesten, men at han betraktet forhandlinger som en isolert handling. For at Iran ikke skal lide samme skjebne, må de oppfylle kravene fra det internasjonale samfunnet og spille en aktiv rolle i internasjonale institusjoner med sine erfarne diplomater. Iran må dessuten ta noen drastiske grep og ta mer hensyn til menneskerettighetene internt, og forhandle med Saudi-Arabia regionalt. Med en slik endring kunne Iran klare å berge Bashar Al-Assad og opprettholde innflytelsen i Syria og Jemen. Faren for krig og sanksjoner er fjernet, og Iran må som sagt føye seg og respektere andres forventninger. Og før det foretas viktige handlinger, bør det forhandles med andre land som er involvert i de angjeldende sakene. Sovjetunionen etter Cubakrisen og USA-forhandlinger var ikke det samme Sovjetunionen som før, og Kina etter forhandlinger med USA var heller ikke Kina fra Mao-epoken. Om man ikke hadde oppnådd enighet, ville Iran bare hatt to veier å gå: til Nord-Korea eller Irak. Nå kan det bli Tyrkia, som vil gi ti ganger så mange muligheter. I globaliseringens tidsalder har du ikke noe annet valg enn å spise ved samme bord som andre. Det er heller ingen vei tilbake. Om ett år vil vi se om islamske Iran har en korrekt oppfatning av veien å gå eller ikke.»

Eksepsjonelt. Mange iranere og reformister som setter pris på å ha diplomatiske relasjoner med stormaktene, ser på avtalen som et historisk og enestående steg fremover. Samtidig er Irans selvstendighet et svært sensitivt anliggende for disse menneskene. Sirous Naser, den tidligere atomforhandleren, sa i et intervju med Sharq 25. juli 2015: «Den store seieren vår var at vi klarte å overtale dem til å godta vår rett til anrikning. I mange år kunne ikke USA akseptere dette, men de ga seg til slutt. Det var litt av en retrett for USA, og en svært stor bragd av Iran. En eksepsjonell suksess. Ikke engang Sør-Korea, som er USAs allierte, har denne retten. De må forhandle med USA om hvert enkelt tilfelle. Og Australia har bare rett til å drive med anrikning i laboratorier. Det som skjedde for Irans vedkommende, er virkelig et unntak. For et land som vårt, som har vært i frontlinjen for USAs urettferdige politikk i regionen og i verden, var ikke full aksept av anrikningsprogrammet forventet. Det iranske folket har betalt en høy pris for å nå dette resultatet, og forhandlernes innsats har vært uvurderlig.»

Sist, men ikke minst er verdens blikk nå rettet mot Iran. Dette skyldes både landets politiske og økonomiske endringer som vil ha direkte innvirkning på regionen og internasjonale rivaler, og samtidig de indre forandringene og den økte makten til reformistpartiet som kan forventes i det tiende parlamentsvalget og det neste presidentvalget. Iran forventer mye av endringene som vil komme, regionalt og internasjonalt. Vi får se.

1 Iransk politisk parti med en reformistisk og populistisk profil, dannet i 2005 av den tidligere parlamentspresidenten Mehdi Karroubi.


Mohammadkhani er korrespondent i Ny Tid.

---
DEL