Ny, frisk luft for Iran

Atomavtalen har skapt en bølge av håp og glede hos mange iranere, som har betalt en høy pris mens de ventet på den.

Av: Najmeh Mohammadkhani

Den 23. juli 2015 ble det arrangert en nasjonal konferanse i Teheran av NGO-er som jobber med helsespørsmål. Der kom det en ung jente med en lungesykdom som gjør at hun må bruke pusteapparat, opp på scenen. Hun tok av seg oksygenmasken, og peste mens hun henvendte seg til Mohammad Javad Zarif, Irans utenriksminister, og Aliakber Salhi, lederen for Atomenergiorganisasjonen, som begge var til stede: «Dr. Zarif, dr. Salehi og dr. Rohani, takk for at dere har gitt nytt håp til meg og andre pasienter gjennom deres arbeid for å få opphevet sanksjonene mot Iran. Planen om helsereform betyr mye for alle pasienter, og for meg betyr den oksygen, den betyr behandling, og den betyr liv.»

Håp og glede. Hva som vil skje rett etter at atomavtalen er underskrevet, er ikke så lett å si, men oppheving av sanksjonene rettet mot helsesektoren vil gi langt bedre tilgang til medisiner og medisinsk utstyr, og bety et bedre liv for en mengde mennesker. Atomavtalen har skapt en bølge av håp og glede hos mange iranske familier, som har betalt en høy pris mens de ventet på den. Ved siden av de økonomiske kostnadene har virkningene av sanksjonene vært merkbare for befolkningen på en rekke av livets områder. Iranerne tok til gatene for å vise glede over og tilslutning til avtalen umiddelbart etter at nyheten om enighet var offentliggjort.
Abdullah Naseri er reformist og jobber ved Fakultetet for historie og islamsk kultur og sivilisasjon ved Al-Zahra-universitetet. Da han så iranernes feiring av avtalen, uttalte han følgende i et intervju med avisen Sharq 19. juli 2015: «Iranerne reagerer følelsesmessig på ulike saker. For det første er de som andre mennesker rundt omkring i verden, de engster seg for effektene av sanksjoner og spenningene de skaper, samtidig som de jo har opplevd disse virkningene i sine egne dagligliv. For det andre opplever iranerne glede ved positive hendelser som atomavtalen, og de vil gjerne slippe ut noe av den oppdemmede energien de bærer på – slik de viser sin glede akkurat nå. Alt dette viser at atomavtalen er et storverk for Iran og for verden. Ellers ville ikke Sveriges utenriksminister ha uttalt at det i år er lettere å peke ut vinneren av Nobels fredspris.»
Senere la Naseri til: «Jeg er svært optimistisk når det gjelder prosessen som har pågått mellom Iran og verdens stormakter, og tror ikke at noen negative hendelser vil påvirke gjennomføringen av avtalen. Jeg tror alt vil gå videre på grunnlag av den – for å gå tilbake på avtalen nå er rett og slett umulig, tatt i betraktning den enorme byrden av forhandlinger og forpliktelser som ligger bak den. I neste halvdel av dette året vil vi oppleve det tiende parlamentsvalget, der alle de politiske partiene vil delta. Jeg tror at særlig reformistene kommer til å gjøre det bra, nettopp på grunn av atomavtalen, som langt på vei er deres fortjeneste. Samtidig har de ’engstelige hjertene’ [gruppen ’Del-Wapasan’, som kan oversettes til ’engstelige hjerter’, red. anm.] forsøkt å overbevise sine motstandere om at avtalen vil bli kansellert. Så får vi se hva som blir deres neste mål.»

Iran vil forandre seg fra å være et isolert land til å bli en attraktiv turistdestinasjon.

Etter sanksjonene. Det er også mange iranere som er mot atomavtalen. Den nevnte gruppen «Engstelige hjerter», som i hovedsak er knyttet til det konservative partiet, vil ikke tolerere en slik avtale ettersom de er motstandere av all forhandling med USA – landet de omtaler som «Den store Satan». Irans president, utenriksminister, forhandlingsteam og alle universitetslærere og andre som interesserer seg for landets utvikling og fremgang prøver å få alle iranere til å forenes om å bygge opp et «Iran etter sanksjonene». Atomavtalen burde være en nasjonal og ikke en partipolitisk sak. Men politikere og andre som føler tilhørighet til reformistpartiet, er mer optimistiske med hensyn til avtalen enn mange andre. Siden avtalen ble vedtatt, har det daglig vært offentliggjort intervjuer om saken i pressen med ulike reformister som arbeider på mange ulike områder. Med Javad Etaat, for eksempel, som er reformist, medlem av National Trust Party1 og professor i statsvitenskap ved Shahid Baheshti-universitetet. I et intervju med avisen Sahrq 14. juli 2015 om avtalen og Iran etter sanksjonene, sa han: «Atomavtalen i seg selv løser ikke problemene våre. Regjeringen må legge planer for tiden etter sanksjonene. De departementene det angår, må sette i verk nødvendige tiltak. Vi må trekke til oss utenlandske investorer, sette i gang en blomstrende turistindustri og få fart på olje- og gassproduksjonen igjen. Samtidig må folk bli gjort oppmerksomme på at atomavtalen på kort sikt ikke vil ha noen umiddelbar innvirkning på livene deres. Det er viktig å ikke vekke for høye forventninger – da vil landet oppleve en forventningskrise. Forhandlingene skaffet Iran kredibilitet internasjonalt og regionalt. Avtalen kan fjerne den viktigste hindringen for utvikling, nemlig sanksjonene, og de menneskelige, naturlige og geografiske ressursene vil kunne gjøre Iran til en stormakt i regionen.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here