Mange historiske paralleller har blitt dratt om den pågående russiske invasjonen av Ukraina og stormaktkonflikten mellom Russland og NATO. De som ivrer for å sende våpen, sammenligner ofte med kampen mot fascismen, mens vi som er mot å sende våpen, gjerne sammenligner med utbruddet av første verdenskrig og datidas krigsmotstand fra den radikale fløyen i arbeiderbevegelsen. I boka Selbstvernichtung oder gemeinsame Sicherheit? (‘Selvutslettelse eller felles sikkerhet?’) trekker tre tyske veteraner – SPD-parlamentarikeren Michael Müller, historieprofessoren Peter Brandt og fredsaktivisten Reiner Braun – fram avspenningspolitikken på 1980-tallet. Dette som en kontrast til dagens situasjon – for å vise til veier ut av denne. Det trenger vi.
De østeuropeiske landenes frigjøring fra den sovjetiske innflytelsessfæren kom ikke som følge av militær avskrekking, men tvert imot som resultat av avspennings- og fredspolitikken.
Forfatterne levner ingen tvil om at den russiske invasjonen er et pågående folkerettsbrudd som ikke kan rettferdiggjøres, men understreker samtidig at den viktigste oppgaven når krig har brutt ut, er å arbeide for å gjenetablere freden, og retter denne oppfordringen til alle landene i Europa.
Fredspolitikken
Under den kalde krigen hadde Sovjetunionen en militær innflytelsessfære i Øst-Europa, og USA i Latin-Amerika –hvor ingen av supermaktene utfordret motstanderens hegemoni. Forfatterne legger vekt på at de østeuropeiske landenes frigjøring fra den sovjetiske innflytelsessfæren ikke kom som følge av militær avskrekking, men tvert imot som resultat av avspennings- og fredspolitikken som ble ført av ledere som Willy Brandt og Mikhail Gorbatsjov. Og at det som trengs for å øke sikkerheten til Europas land og folk, også i dag er å vende tilbake til den vellykkede politikken med nedrustningsavtaler og tillitsbygging. Det vises til Olof Palmes arbeid for felles sikkerhet, der en anerkjenner at begge parter bare kan oppnå sikkerhet sammen med den andre parten, ikke på bekostning av den. Motsatt ser de bruddet på de muntlige løftene som ble gitt Gorbatsjov om ikke å utvide militæralliansen NATO østover, som en av årsakene til dagens konflikt.
Den norske debatten preges av to ulike oppfatninger av årsakene til at Russland valgte å invadere Ukraina. Den ene er at Russland reagerte på NATOs østutvidelse, som de ser på som en sikkerhetstrussel, den andre at den russiske ledelsen vil gjenetablere stormaktsherredømmet som gikk tapt ved oppløsningen av Sovjetunionen og Warszawapakten. Forfatterne argumenterer for at begge forklaringene er riktige, og behandler forholdet mellom dem dialektisk. Det dokumenteres at politikken til Putin og den russiske ledelsen det siste tiåret har beveget seg i reaksjonær og nasjonalistisk retning, men påpekes også at den samme Putin for to tiår siden var en erklært tilhenger av et felles europeisk hus. Det vises til at de kjente diplomatene George Kennan og Jack F. Matlock allerede på 1990-tallet advarte om at en østutvidelse av NATO ville lede Russland i en nasjonalistisk, militaristisk, autoritær og antivestlig retning. Å se den nasjonalistiske utviklingen i Russland, i det minste delvis, som en reaksjon på vestlig alenegang gir mening for denne anmelderen, om ikke annet fordi de kraftfulle russiske advarslene mot NATO-utvidelser til Ukraina og Georgia kom allerede i 2007–2008, mens den nasjonalistiske vendingen først skal ha skutt fart rundt 2012–2014. Her kan det passe å sitere Winston Churchill: «Russland er en gåte, innpakket i et mysterium, innpakket i et enigma, men det finnes muligens en nøkkel: russiske nasjonale interesser.»
Ukrainsk, russisk og europeisk nyere historie
«Atombomben har forandret alt, unntatt menneskenes måte å tenke på», sa Albert Einstein. Den pågående krigen bærer i seg enorme lidelser for det ukrainske folket og for ukrainske og russiske soldater. Dessuten sult i den tredje verden, men også faren for en kjernefysisk katastrofe – og hemmer det internasjonale samarbeidet som menneskeheten er avhengig av for å avverge klima- og miljøkrisa. Særlig klimakrisa vektlegges med mye plass i denne boken. Dokumentasjon vil nok være velkjent for de fleste, men er like fullt alvorlig. Skal vi redde planeten, har vi rett og slett ikke tid og ressurser til å gå inn en ny epoke med stormaktsrivalisering, kriger og gjensidig opprustning. Det gleder som regel et norsk hjerte når utlendinger snakker pent om andre nordmenn, og det er artig å se hvor sterkt de framhever Gro Harlem Brundtland og rapporten Vår felles framtid (1987) som banebrytende og forbilledlig.
Å beseire Russland militært framstår som langt mer urealistisk og ugjennomførbart.
Naturlig nok legges det i boken stor vekt på Tysklands rolle. Forfatterne er betenkt over at den planlagte opprustningen vil gjøre Tyskland til verdens tredje eller fjerde største militærmakt. På den andre siden ser de store muligheter for at Tyskland og Frankrike kan påta seg en ledende rolle i å forhandle fram både en fredsløsning for Ukraina og en ny europeisk sikkerhetsarkitektur som innebærer felles sikkerhet for alle stater, og som er nødt til å inkludere Russland for å fungere effektivt. De vektlegger også rollen til OSSE, EU og FN og mener de europeiske landene bør løsne på båndene til USA for å oppnå konstruktive resultater i det som kan betraktes som et europeisk sikkerhetsproblem. Men de unngår dermed også elefanten i rommet, at det Russland først og fremst er ute etter, er en bindende sikkerhetspolitisk avtale med Washington, ikke med Berlin eller Brussel.
Mens beskrivelsene av både ukrainsk, russisk og europeisk nyere historie er systematisk og konkret, kan kanskje boken kritiseres for at løsningsforslagene framstår som noe utopiske og abstrakte. Med hensyn til Ukrainakrigen nevner de kort følgende forslag, som for det meste tar utgangspunkt i fredssamtalene som ble ført i fjor vår: Ukrainsk nøytralitet utenfor NATO, men med internasjonale sikkerhetsgarantier; russisk tilbaketrekning; Ukrainas frihet til å inngå økonomiske og politiske forbund etter eget forgodtbefinnende; autonomi innenfor Ukraina for Donbass; – og enten en de facto anerkjennelse av russisk kontroll over Krim uten at det anerkjennes juridisk, eller en folkeavstemning under internasjonal overvåking der krimboerne får velge sin statstilhørighet selv.
Hvordan vi skal komme oss fra dagens situasjon til forhandlingsbordet, framstår som mindre klart. Men forfatterne stiller selv spørsmålet om ikke den motsatte tilnærmingen, at løsningen ligger i å beseire Russland militært, framstår som langt mer urealistisk og ugjennomførbart? Det er rett og slett vanskelig å se for seg noen annen levelig framtid enn at vi vender tilbake til , ed#ssamtaler og den vellykkede nedrustningspolitikken fra 80- og begynnelsen av 90-tallet. Avspenningspolitikk er realpolitikk.
