Det sier seg selv at anarkisme ikke har noen sentral plass i fortellingen om det norske partisystemet. Slike ideer har likevel vært nærværende i periferien av det parlamentariske system, og særlig i de sosiale bevegelsene som har bidratt til å forme samfunnet. Enhver ny sosial eller utenomparlamentarisk bevegelse er potensielt anarkistisk. Det er også her anarkismen tradisjonelt stammer fra; ikke fra de etablerte politiske systemet, men fra randsonen, fra de uintegrerte strømningene som eksempelvis den tidlige arbeiderbevegelsen, norskdomsrørsla og bondevennbevegelsen. I nyere tid gjelder tilsvarende blant annet for motkulturbevegelsen på 70-tallet, anti-EU-bevegelsen, miljø- og fredsbevegelsen, ulike solidaritetsbevegelser og Attac.
Thranebevegelsen. Anarkistiske vibrasjoner nådde Norge først på midten av 1800-tallet, med stiftingen av arbeiderbevegelsen. Thranebevegelsen var inspirert av februarrevolusjonen i 1848, men dens leder Marcus Thrane kjente også til anarkistisk tankegods. Bevegelsen kjempet for å bedre proletarenes kår, og gjorde arbeiderklassens stemme merkbar, også for Stortinget. I Arbeider-Foreningernes Blad ble det trykket utdrag av den franske anarkisten Pierre-Joseph Proudhons skrifter om frihetlig sosialisme. Dette var uhørt, og skjedde før vi hadde fått egentlige partier i Norge. Denne første arbeiderbevegelsen brakte stor uorden til den norske andedammen, til åtgaum for titusenvis av proletarer, men til skrekk og advarsel for myndighetene.
Syndikalisme. Syndikalismen er betegnels …
Kjære leser. Du kan lese én fri artikkel per dag. Kom evt. tilbake i morgen. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene) for 69 kr. Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.