Ny anarkisme for en ny tid
Informasjonskontroll og militarisering, arbeiderrettigheter, liberalistisk globalisering, klima- og miljøpolitikk, internasjonal og mellomfolkelig solidaritet er sentrale temaer både i anarkismens nyere så vel som 150-årige historie.
Publisert: 2017-08-18
Det sier seg selv at anarkisme ikke har noen sentral plass i fortellingen om det norske partisystemet. Slike ideer har likevel vært nærværende i periferien av det parlamentariske system, og særlig i de sosiale bevegelsene som har bidratt til å forme samfunnet. Enhver ny sosial eller utenomparlamentarisk bevegelse er potensielt anarkistisk. Det er også her anarkismen tradisjonelt stammer fra; ikke fra de etablerte politiske systemet, men fra randsonen, fra de uintegrerte strømningene som eksempelvis den tidlige arbeiderbevegelsen, norskdomsrørsla og bondevennbevegelsen. I nyere tid gjelder tilsvarende blant annet for motkulturbevegelsen på 70-tallet, anti-EU-bevegelsen, miljø- og fredsbevegelsen, ulike solidaritetsbevegelser og Attac.
Thranebevegelsen. Anarkistiske vibrasjoner nådde Norge først på midten av 1800-tallet, med stiftingen av arbeiderbevegelsen. Thranebevegelsen var inspirert av februarrevolusjonen i 1848, men dens leder Marcus Thrane kjente også til anarkistisk tankegods. Bevegelsen kjempet for å bedre proletarenes kår, og gjorde arbeiderklassens stemme merkbar, også for Stortinget. I Arbeider-Foreningernes Blad ble det trykket utdrag av den franske anarkisten Pierre-Joseph Proudhons skrifter om frihetlig sosialisme. Dette var uhørt, og skjedde før vi hadde fått egentlige partier i Norge. Denne første arbeiderbevegelsen brakte stor uorden til den norske andedammen, til åtgaum for titusenvis av proletarer, men til skrekk og advarsel for myndighetene.
Syndikalisme. Syndikalismen er betegnelsen på egen gren av anarkismen som særlig i Italia, men også i Norge, gjorde seg gjeldende utover det tidlige 1900-tallet. Syndikalistene aksepterer den materialistiske historieforståelsen, og mener at forandringer kan søkes innenfor rammene av det bestående. Syndikalismen fokuserer særlig på de samfunnsmessige organisasjonene og bevegelsene, men tar avstand fra partidannelser, da disse virker splittende. I Norge har syndikalismen tradisjonelt vært orientert mot fagbevegelsen, men samtlige organisatoriske korporasjoner eller grupper er av interesse når det gjelder å igangsette endring og flytte maktens tyngdepunkt. Generalstreik er, naturlig nok, syndikalismens fremste virkemiddel.
Typografen Kristofer Hansteen, også kalt Norges første anarkist, er viktig her, som en tidlig inspirasjonskilde til organisasjonen Norsk Syndikalistisk Føderasjon, da han blant annet allerede i 1898 …
Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?
