Publisert: 18.08.2017
Det sier seg selv at anarkisme ikke har noen sentral plass i fortellingen om det norske partisystemet. Slike ideer har likevel vært nærværende i periferien av det parlamentariske system, og særlig i de sosiale bevegelsene som har bidratt til å forme samfunnet. Enhver ny sosial eller utenomparlamentarisk bevegelse er potensielt anarkistisk. Det er også her anarkismen tradisjonelt stammer fra; ikke fra de etablerte politiske systemet, men fra randsonen, fra de uintegrerte strømningene som eksempelvis den tidlige arbeiderbevegelsen, norskdomsrørsla og bondevennbevegelsen. I nyere tid gjelder tilsvarende blant annet for motkulturbevegelsen på 70-tallet, anti-EU-bevegelsen, miljø- og fredsbevegelsen, ulike solidaritetsbevegelser og Attac.
Thranebevegelsen. Anarkistiske vibrasjoner nådde Norge først på midten av 1800-tallet, med stiftingen av arbeiderbevegelsen. Thranebevegelsen var inspirert av februarrevolusjonen i 1848, men dens leder Marcus Thrane kjente også til anarkistisk tankegods. Bevegelsen kjempet for å bedre proletarenes kår, og gjorde arbeiderklassens stemme merkbar, også for Stortinget. I Arbeider-Foreningernes Blad ble det trykket utdrag av den franske anarkisten Pierre-Joseph Proudhons skrifter om frihetlig sosialisme. Dette var uhørt, og skjedde før vi hadde fått egentlige partier i Norge. Denne første arbeiderbevegelsen brakte stor uorden til den norske andedammen, til åtgaum for titusenvis av proletarer, men til skrekk og advarsel for myndighetene.
Syndikalisme. Syndikalismen er betegnelsen på egen gren av anarkismen som særlig i Italia, men også i Norge, gjorde seg gjeldende utover det tidlige 1900-tallet. Syndikalistene aksepterer den materialistiske historieforståelsen, og mener at forandringer kan søkes innenfor rammene av det bestående. Syndikalismen fokuserer særlig på de samfunnsmessige organisasjonene og bevegelsene, men tar avstand fra partidannelser, da disse virker splittende. I Norge har syndikalismen tradisjonelt vært orientert mot fagbevegelsen, men samtlige organisatoriske korporasjoner eller grupper er av interesse når det gjelder å igangsette endring og flytte maktens tyngdepunkt. Generalstreik er, naturlig nok, syndikalismens fremste virkemiddel.
Typografen Kristofer Hansteen, også kalt Norges første anarkist, er viktig her, som en tidlig inspirasjonskilde til organisasjonen Norsk Syndikalistisk Føderasjon, da han blant annet allerede i 1898 startet avisen Anarkisten. Syndikalismen ble etter hvert en viktig fraksjon av arbeiderbevegelsen, båret frem av sterke representanter som Martin Tranmæl.
Denne proletære anarkismen sto tidlig i et visst spenningsforhold til bøndene. Likevel må Søren Jaabæk, grunnlegger av bondevennbevegelsen og medgrunnlegger av partiet Venstre, gis mye av æren for etableringen av den anarkistisk inspirerte kommunalismen sammen med kretsen rundt Fedraheimen. Bondevennenes kommunalistiske modell gikk ut på desentralisering og lokalt selvstyre. Kretsen rundt Fedraheimen, tidsskriftet til Arne Garborg, så ideene sine som en videreutvikling av Jaabæks radikalisme. Kommunalismen dukker opp igjen på 1970-tallet i en anarkistisk utgave, som del av den frodige motkulturbevegelsen, men også i Unge Venstre, Grønt Gras og deler av Senterungdommen.
Generalstreik er syndikalismens fremste virkemiddel.
Bygdeanarkisme. Jærbuen, forfatteren og målmannen Arne Garborg spilte en fremtredende rolle for å gjøre anarkismen kjent og relevant, med særlig appell til motkulturen i Bygde-Norge. Hans kone Hulda Garborg tilførte i tillegg et tidlig feministisk og mellomfolkelig element. Sammen med presten Ivar Mortensson Egnund og Rasmus Steinsvik utgjorde Garborg-paret en vital, Kropotkin-inspirert gruppering som med utgangspunkt i anarkistiske perspektiver utviklet en radikal nasjonalisme, der norskdomssaken sto sentralt. En kuriositet er at ekteparet Garborg var sterkt medvirkende til at Ananda Acharaya, indisk filosof og guru, slo seg ned i Alvdal i 1917.
Hos Garborgene er individualismen tonet ned til fordelt for en kulturelt orientert anarkisme. Hulda har også et engasjement for arbeidersaken, trass i det omtalte spenningsforholdet mellom agraranarkismen og arbeiderbevegelsen. Denne i utgangspunktet kulturelle formen for anarkisme vokste etter hvert sammen med Jaabæks bondevennbevegelse og dermed kommunalismen.
Tranmæl som Ap-syndikalist. Ap-politikeren, maleren og redaktøren (av Ny Tid) Martin Tranmæl hadde sin tidlige erfaring fra avholdsbevegelsen og var sentral i Arbeiderpartiet i hele den første halvdelen av 1900-tallet. Han var mot byråkratisering av arbeiderbevegelsen, og mente at arbeiderbevegelsens kamp måtte være et politisk prosjekt og at fagbevegelsen skulle ha stor innflytelse på politikken. Han var talsmann for sterke arbeiderorganisasjoner. Tranmæl ble nasjonalt kjent da han sto i spissen for den delvis syndikalistiske Fagopposisjonen av 1911, og bidro sterkt til at venstrefløyen i partiet fikk flertall i 1918. Det er på dette tidspunktet ikke urimelig å kalle Arbeiderpartiet et dels syndikalistisk og på denne måten anarkistisk parti, med Tranmæl som sin mektigste politiker. Partiet ble for øvrig kalt «Tranmælpartiet» og medlemmene «tranmælitter».
Samfundspartiet. Norgeshistoriens hittil eneste eksempel på et frihetligsosialistisk stortingsparti dukket opp på begynnelsen av 1930-tallet. Samfundspartiet var blant annet inspirert av Hans Jæger, hadde sitt utspring i Bergen, og rekrutterte særlig mange velgere fra Vestlandet og Nord-Norge. Partiet, grunnlagt av forfatteren Bertram Dybwad Brochmann, fikk en representant på Stortinget i to påfølgende perioder fra 1933, og hadde et anarkosyndikalistisk, kristensosialistisk politisk program, med vekt på pasifisme og libertarianisme. Et hovedpunkt i denne særnorske varianten, også kalt Logokratiet, «Ordets makt», er at folket styrer gjennom direktedemokrati i små, lokale enheter, eksempelvis menigheter, og med sterk medvirkning fra fagforeninger og andre frivillige sammenslutninger. Den eneste statsdannelse som tillates er den såkalte Regnskapssentralen, som skal sørge for rettferdig fordeling og kontroll med de materielle godene.
Litteraturen. Blant norske litterater dukker anarkismen opp først på 1880-tallet, og sprer seg etter hvert ut i flere hovedretninger. Den litterære eller kunstneriske anarkismen er for øvrig fremdeles et fenomen i det norske landskapet. Særlig på 1960-tallet, men også helt frem til i dag, har det poppet opp forfattere med uttalte anarkistiske sympatier, uten at de nødvendigvis har skapt noen sosial bevegelse. Jens Bjørneboe, Kaj Skagen, Tor Åge Bringsværd og trondheimsforfatter/MDG-politiker Jan Bojer Vindheim er bare fire av de mange eksemplene som kan nevnes. Jens Bjørneboes ideer, men også mye av det øvrige litterære tankegodset, kan rubriseres under det Kaj Skagen har kalt anarkoindividualismen, hvor det best mulige samfunn oppstår gjennom den størst mulige virkeliggjøring av individuelt talent.
Etterkrigstiden. Mot slutten av 1930-tallet var det relativt stille rundt anarkismen i Norge, blant annet sank antallet lokale samorganisasjoner i syndikalistføderasjonen til rundt 20. Da krigen kom, ble de fleste aktive anarkistfora forbudt eller lagt ned. Midt på 60-tallet satt Jan Bojer i gang Frihetlig Ungdomsgruppe, og like etter ble Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom startet opp i Kristiansund. Først med studentopprøret i Paris i 1968 og hippiebevegelsen gikk startskuddet for en ny vår for anarkismen. I 1969 skrev Jens Bjørneboe essayet Anarkismen som fremtid, og i 1971 innledet han i Studentersamfundet i Oslo over temaet «Anarkismen … i dag?» Bjørneboe ble en viktig nestor innenfor den spirende anarkistbevegelsen.
De siste 50 år. På 70-tallet ble miljøet rundt Gateavisa i Oslo (som for øvrig relanseres i høst) en viktig agent for formidling av anarkistiske ideer, med en broket forsamling av fargerike representanter. Blant de mest markerte finner vi forfatter og redaktør Syphilia Morgenstierne og Christian Vennerød samt juristen og stedsaktivisten Audun Engh.
Okkuperte bygårder og ungdomshus var viktige tilholdssteder for uorganisert ungdom dette tiåret, og ble mange steder en utklekkingsanstalt for anvendt anarkisme. Motstand mot byrasering var ett av de viktige temaene. Tilsvarende initiativer ble tatt i en rekke norske byer. I Trondheim ble UFFA-hus, et autonomt ungdomshus, satt i gang i 1981, et halvt år før Blitz i Oslo. Driftsmodellen var anarkistisk, og stedet huset både vegetarkafé, bokkafé, en punkfanzine og filmkollektivet Spis De Rike. Bydelen Svartlamon er et senere eksempel, som med sine 200 innbyggere var rivningstruet på 90-tallet, men som ble fredet etter langvarig motstand. Mange av innbyggerne er stadig anarkister, og bydelen styres gjennom direktedemokrati og allmøter.
I forbindelse med EU-kampen og den voksende motkulturen rundt 1972, poppet det opp stadig flere anarkistiskinspirerte grupper, ikke minst basert på den gryende bevisstheten rundt miljøvern og krav om en bærekraftig og solidarisk politikk. Mange små grupperinger som for eksempel bo- og jordbrukskollektiver sluttet opp om denne nye alternativbevegelsen, med mål om å leve ut sine ideer. Denne smått-er-godt-tenkingen krevde direktedemokrati og mindre, lokale enheter. Kommunalismen fra Jaabæks dager fikk en renessanse, og en rekke motkulturelle grupperinger som Grønt Gras, Aktivitetsforum Grass og Frosk så dagens lys.
Vår tid. Selv om en rekke av de bevegelser og grupperinger som har vokst frem internasjonalt de senere årene har mange fellestrekk med anarkisme, er det et svært broket og uoversiktlig felt vi snakker om. Mange av grupperingene kan rubriseres under det som litt upresist kalles «anti-globaliseringsbevegelsen». Den nye anarkismen jobber for flate organisasjoner og hierarkier, som regel i internasjonale nettverk, og har en ikkevoldelig holdning til konflikter i samfunnet.
Det ligger i sakens natur at mange av de aktuelle organisasjonene kan kalles utenomparlmentariske (NGO-er), mens den territorielle bredden i engasjementet varierer enormt. To viktige eksempler på slike moderne grupperinger er Attac og Verdens sosiale forum, stiftet henholdsvis i 1998 og 2001, som har som hovedmål å endre det økonomiske systemet på internasjonalt nivå. Yanis Varoufakis’ nystiftede europeiske demokratibevegelse DiEM25 er i samme familie.
Samfundspartiet var blant annet inspirert av Hans Jæger.
Miljø og fred. Miljøbevegelsen, som i nyere tid kickstartet med Mardølaaksjonen i 1969, og motstanden mot den såkalte kraftsosialismen, er trolig fremdeles den største av dagens sosiale bevegelser, men er nå så løst sammensatt at å kalle den anarkistisk en masse gir lite mening. En sentral internasjonal nestor innenfor økoanarkismen er Murray Bookchin, som i 1973, etter å ha vært aktiv helt siden 1950-tallet, kom ut med boken Økologi og revolusjon på Pax forlag, på engelsk Post Scarcity Anarchism. Her forener han økologisk politikk med frihetlig sosialisme.
Av anarkistiskaktivistiske organisasjoner som har sprunget ut av miljøbevegelsen, er Greenpeace mest kjent (med sine spektakulære aksjoner), men også 70-tallets norske Fremtiden i våre hender, Bellona og ærverdige Naturvernforbundet (grunnlagt 1914) har/har hatt trekk av anarkisme, særlig i sine aksjonsformer og sin oppbygning.
Den antimilitaristiske fredsbevegelsen er en av de eldste aktørene i det brokete anarkistiske karnevalet, og fikk særlig med hippiebevegelsen og Vietnamkrigen på 60-tallet et oppsving. FNs nye forhandlinger om forbud har reaktualisert Nei til atomvåpen som en av bevegelsens aktører, i et land som faktisk sa nei til et globalt forbud mot atomvåpen så sent som i oktober 2016.
Ikke bare Europa. Av ikke-vestlige initiativer, blant annet på feminismeområdet, er Russlands Pussy Riot verdt å nevne, opprinnelig et jenteband som med sin «pønkbønn» i Frelserkatedralen i Moskva nådde langt utover de russiske landegrensene med sin sak. Bandets kirkeaksjon er et eksempel på vellykket frihetlig aktivisme. I USA er bevegelsen Occupy Wall Street et uttrykk for den samme internasjonale impulsen og folkelige aktivistviljen som i Verdens sosiale forum, men som flere mener at nå, etter Trumps valgseier, må gå over til å danne politisk parti.
«De autonome» er en annen fellesbetegnelse for et uformelt nettverk av frihetlige aktivister på venstresiden, som jobber ved hjelp av selvorganisering og gjennom direkte aksjoner. De autonome rørslene er utbredt i land som Italia, Spania, Hellas og Frankrike. Felles for mange av disse gruppene er at sivil ulydighet, ofte i form av direkte, ikkevoldelige aksjoner, er et hovedvirkemiddel i den samfunnsmessige kampen.
