Nullstilt fornyelse

KrF fikk sin sjanse. Den forspilte de.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I Bergens Tidende-journalist Olav Kobbeltveits bok om Valgerd Svarstad Haugland, som kom ut denne uken, forteller han om en liten hendelse på baren Kontoret i Bergen, helgen etter stortingsvalget 1997:

«Ved eit bord sit eit par rundt tretti, og ting kan tyda på at dei har hatt ei natt i same seng. På bordet står øl og ein aldri så liten akevitt. Dei kjenner kvarandre berre så måteleg, i alle fall på det åndelege planet, og samtalen ber preg av at det kan begge tenkja seg å gjera noko med. Spørsmåla er av det varsamt utforskande slaget. Natta må ha vore såpass vellukka at dei begge ser mon i å utvikla forholdet. På eit tidspunkt undrar ho: «Du røysta vel Høgre du…?» Han nikkar og sender spørsmålet i retur. Ho tenkjer seg litt om, så seier ho: «Nei, i år røysta eg KrF.»

Historien er ikke Kobbeltveits egen, den kommer fra en sosialdemokratisk politiker som satt på nabobordet, og som der og da forsto at KrF med valgsuksessen fra 1997 hadde gjort et betydelig innhogg blant velgere som tidligere ikke ville ha funnet på å stemme på partiet. Hovedårsaken må letes fram to år tidligere, da Kristelig Folkeparti valgte en partileder som skilte seg vesentlig fra hennes forgjengere: Først og fremst var hun kvinne, dernest relativt ung, men hun var også mer liberal enn mange av KrFs ledere. Og, var det avslørt, hun tillot seg et glass vin i ny og ne. Akkurat det siste skapte ikke lite hodebry i KrF, og mange trodde nok at det var nettopp vinglasset som skulle sette en stopper for Valgerd Svarstad Hauglands KrF-karriere.

Sånn ble det ikke. Snarere tvert imot innså stadig flere i Kristelig Folkeparti at Svarstad Hauglands framtoning kunne bidra til at partiet nådde nye velgergrupper, og dermed kunne øke oppslutningen. I Akersgata og andre dominerende medier, dessuten, var mottakelsen varm – hun ble rett og slett medias kjæledegge. Dristig nok lanserte Valgerd Svarstad Haugland kampanjen «Du trenger ikke være kristen for å stemme KrF» (prøv den på andre partiers viktigste merkelapper). Kampanjen fungerte, men ikke i et vakuum. Den fungerte fordi den var troverdig – og det var Valgerd Svarstad Haugland som gjorde den troverdig. Og dermed kunne kvinnen i Bergen, som en av 353.082 velgere i Norge (13,7 prosent), ved stortingsvalget 1997 stemme KrF. For så å involvere seg i utenomekteskapelige forbindelser og drikke akevitt på bar.

Om Valgerd var medias kjæledegge da hun ble valgt i 1995, snudde det raskt. Egentlig allerede høsten 1997, da sentrumsregjeringen var en realitet og kontantstøtten var i ferd med å bli vedtatt. Det fikk ellers sindige feminister av begge kjønn til å gå relativt av skaftet. Kontantstøtten ble en så sterk symbolsak at Arbeiderpartiet kastrerte seg selv i budsjettarbeidet i lang tid. Grunnlaget for en tung Valgerd-hets ble lagt, en hets som kan sammenlignes med – men vel overgår – Høyres «Bli kvitt’A»-kampanje på 80-tallet.

Da Kobbeltveits bok ble presentert onsdag, brukte Valgerd Svarstad Haugland ordet «feig» to ganger: Den ene gangen om KrFs stortingsgruppe, som insisterte på å levere sine bidrag til havarikommisjonen – også kalt mordkommisjonen – anonymt. Den andre gangen – og politisk er det den mest interessante – om henne selv, som ikke våget å gå videre med ideene om å endre partinavnet og fjerne forkynnelsesplikten den gang da seksuelt frigjorte og akevittdrikkende jenter i Bergen følte de kunne stemme på partiet. Hadde KrF-lederen vært tøff nok, kunne det vært ett element i Kjell Magne Bondeviks ambisjon om at KrF skulle overta Høyres rolle i norsk politikk. Nå spørs det om slike tanker er levedyktige i KrF lenger. Ikke fordi Dagfinn Høybråten er så grusomt mye mindre liberal enn Valgerd Svarstad Haugland. Men fordi det krever en ekstraordinær vilje, drive og troverdighet for å foreta så dyptgripende endringer av et parti.

Det er mange som mener KrFs regjeringssamarbeid med Høyre etter valget i 2001 ble en ulykke for partiet. Det er det god grunn til, særlig all den tid KrF manglet de klare sakene å slåss for. Men en kanskje enda viktigere grunn er denne: Med Kjell Magne Bondevik som statsminister kom Valgerd Svarstad Haugland nok en gang i hans skygge. Hadde Svarstad Haugland fått anledning til å være nummer én i KrF, kunne grunnlaget blitt lagt over tid for et stort, kristendemokratisk parti av europeisk format i Norge.

Det hadde KrF verken vilje, tålmodighet eller raushet til. Det er verst for dem, men kanskje ikke så ille for mange av oss andre.

---
DEL

Legg igjen et svar