Oppmuntret av Oriemterings tidligere reportasje om hvordan fedrelandet yngler millionærer, kjenner jeg trang til å folkelivsskildre det søte livet de lever, støttet av sommerens inntrykk fra skjærgården.
For jeg er blitt rammet av rekylen fra barndomsminner: da det ble fortalt meg om noe som het jobbetid, noe om champagne som flommet fra flosshatter på et sted som het Speilen. Siden har jeg hørt og lest at samfunnet har endret seg til det bedre, og gud vet om jeg ikke har trodd det meste.
De mest godtroende av oss har lest – og jamret oss over – det forferdelige dilemmaet skipsreder Finn Stephansen-Smith la fram for ukebladet Aktuells lesere på forsommeren. Stakkaren fortalte bladet at han ville ta rennefart til skattefuten og be om å bli ilagt skatt som andre skikkelige mennesker, fordi det var både synd og skam å figurere som nullskatteyter for allmennheten. Samtidig ankom den nye lystyachten fra et finsk verft som han stolt fortalte bladet at var skreddersydd etter eierens ønsker og kostet halvannen million. Da forsiktet skipsreder Stephansen-Smith samme blad at ingen måtte tro han levde søtt, det kunne intet menneske som var uten inntekt. Tvert imot levde han meget enkelt, nærmest spartansk.
Den nye lystyachten var skreddersydd etter eierens ønsker.
La meg skildre hans spartanske liv i sommer, siden han selv har bidratt til å gjøre personlig økonomi til offentlig sak – ingen dårlig offentlig sak foran valget! – gjennom intervjuene i Aktuell. Dessuten er det du og jeg som finansierer ham, som vi finansierer alle nullskatteytere. Derfor følgende rapport som øyenvitne:
Som alle dagens millionærer, nye og gamle, ankommer han til ferieparadiset pr. privatfly og avreiser på samme måten. Hver gang han har durt ned i bukta, har jeg trodd at han kom direkte fra skattefuten, etter forgjeves konferanse om muligheten for å bli ilagt skatt. Han hentes av cabincruiser og planer inn i pollen der han bor. Og denne pollen er verd en sang!
Pengers vulgaritet
Den ligger i enden av en kil, og vider seg ut i et dypt basseng så stille som et tjern. Midt i bassenget ligger yachten til halvannen million, og nå til bassengets bredd: det er foret av en kai så lang som en offentlig marina, smukt krummet etter pollens form, og langs kaia ligger et rikt utvalg av alt lystbåtindustrien har støpt i plast, fra cruisere til joller. Og for at ingen av dem skal få riper i glassfiberen, er kaia belagt med nylonfender – fra ende til annen – kunstferdig festet i nydelig korssøm. Da jeg så den første gangen, skjønte jeg hvorfor den er blitt en turistattraksjon på Sørlandet: maken har ikke engang Cannes kostet på kaffekongene og biffkongene når de løper inn i Europas edleste havn med sine farkoster.
Midt på kaia ligger båthuset, som en staselig enebolig i Ullernåsen. Der bor han. For enkle folk bor i båthus. Når slike lekeplasser beskrives, pleier det stå i Morgenbladet at misunnelsen har overmannet beskriveren. For min del har jeg aldri skjønt at pengers vulgaritet – og den vulgære bruken av dem – er misunnelsesverdig. Nei, jeg beskriver et offentlig anliggende, offentliggjort av den arme nullskattyteren som må vise oss andre sin nylonkai og sin lystyacht, mens han lever så enkelt han kan fordi han ikke har råd til annet.
Da trenger hverken du eller jeg være økonomiske eksperter for å skjønne at det måtte være noe alvorlig gæli i samfunnshusholdningen. Og vi skjønner at det søte livet – som er gjenoppstått i det sosialdemokratiske Norge, mer levedyktig enn noensinne – har interesse for valget vi står foran. For som han sa, fiskeren, mens han beskuet nullskattyterens poll: det er ikke nødvendig å være kommunist, ikke SF-mann eller AP-mann, og heller ikke venstremann eller senterpartist, for å bli skikkelig forbanna!
