Notater om Masoch, Deleuze og radikal mote

Den nylig avdøde filosofen Mario Perniola berører det masochistiske forhold, ideen om kroppen som klede og radikal mote i denne teksten fra antologien Deleuze i vest.

Mario Perniola
Perniola var filosof og døde tidligere i år.

Notater om Masoch, Deleuze og radikal mote

Mario Perniola

Av alle tekster Gilles Deleuze har skrevet, er det Présentation de Sacher-Masoch som har hatt mest å si for mitt eget arbeid. Her presenteres masochismen ikke bare som et annerledes psykisk syndrom enn sadismen, men også som dens karakteristiske motsetning. Hvis Sade foregrep medie- og skuespillsamfunnets deseksualisering, fulgte Masoch en motsatt kulturell strategi (Perniola, 2004): å tre ut av konsumpopulismen kun gjennom en gjenvinnelse av den høye stil som Nietzsche anså for å være den høyeste og mest fullkomne estetiske modell. En strategi som impliserer omsorg, respekt og hukommelse, med andre ord tilbedelse, men også innføring av paradoksale strategier. Der sadismen åpner en horisont av eksesser, etablerer masochismen en serie av grenser som omringer og garanterer subjektets forutsetninger i møte med nederlag. Som Deleuze forklarer, er det masochistiske forhold instituert av en fri avtale, en pakt og kontrakt der den som formulerer og tilbyr kontrakten, skal gi seg som slave til en partner som, slik som i Sacher-Masochs roman Venus in Pelz, alltid er en herskerinne. Hun er på sin side forpliktet til å være en skuespiller i scener, seremonier og seksuelle riter som involverer en fornedrelse av subjektet. Den masochistiske logikk innebærer begge subjektenes interesse i å forsterke og opprettholde alliansen. Slaven, som ubetinget tilbyr seg selv, behandler herskerinnen som en dukke i sine egne hender. Herskerinnen aksepterer på sin side å være en passiv utøver av representasjoner skapt av slaven, vel vitende om at hun alltid er forbeholdt rollen som den som kommanderer, disponerer og eier partnerens kropp etter egen lyst. Masochismen er en finesse i subjektiviteten som søker å unngå og å fjerne den uhelbredelige konflikt mellom mann og kvinne.

Masochistisk lykke

I Sacher-Masochs roman finner vi også hovedrolleinnehaveren Wandas treffende beskrivelse av gåten («l’enigma») det feminine representerer overfor det maskuline: Det finnes ikke en god kvinne eller en ond kvinne, slik som hennes forkjempere og motstandere skulle ønske. Kvinnen har ingen karakter […] hun er forblitt som naturen har formet henne. Kvinnen er en knute av sammenflettede instinkter. Dyd og udyd, barmhjertighet og brutalitet, egoisme og dedikasjon er uløselig knyttet sammen, og det er sjelden at en handling utført av en kvinne er enten fullstendig god eller ond […]. En seriøs og dyp dannelse over årtusener har hatt innflytelse på mannen, men ikke på kvinnen, som alltid og utelukkende kun adlyder sine instinkter. I Deleuzes tekst fremkommer ikke opposisjonen på en like ekstrem måte. Det som fanges opp, er masochismens i all hovedsak teatralske karakter som beveger seg langs en vertikal akse fra prakt og verdighet til den laveste foraktelighet. Det masochistiske forhold er en kontinuerlig opp- og nedtur, hurtig vekslende mellom det opphøyde og det ydmykende. Det får sin næring fra en sterk, uovervinnelig og ukontrollerbar streben henimot fortreffelighet, forrang og perfeksjon: Den som tilfredsstilles lett, som er overbærende mot seg selv og mot andre, er dermed fremmed for den opprørske og svimlende masochistiske erfaring og dets strenge fjell-landskap av topper og avgrunner. Man må ha næret store ambisjoner for å kunne kjenne den brutale masochistiske lykke siden denne lykken tiltrekkes av det motsatte, av det ville og dyriske liv, som ofte bærer selvdestruktive elementer i seg, slik som i Knut Hamsuns Pan.

Kroppen som klede

Da jeg på ny leste min roman Tiresia, som nå etter flere tiår er gjenoppdaget av en argentinsk utgiver, fant jeg flere aspekter av den masochistiske sensibilitet som Deleuze beskriver, og som jeg selv senere har utviklet fra et teoretisk ståsted over flere bøker: tiltrekningen mot statuer, suspense, erkjennelsen av seg selv som en ting som føler, språkbruk som unngår nøyaktige beskrivelser av seksuelle akter om ikke gjennom metaforer, den rituelle repetisjon, tendensen til å mytologisere, dyrkingen av kulde …

En seriøs og dyp dannelse over årtusener har hatt innflytelse på mannen, men ikke på kvinnen, som alltid og utelukkende kun adlyder sine instinkter.

Også hos Deleuze finner vi ideen om kroppen som et klede. Det stemmer ikke at den vestlige tenkning er kjennetegnet av dualismen mellom sjel og kropp; sjelen og kroppen likner altfor mye på hverandre til å kunne utgjøre et reelt motsetningspar. De som i dag forsvarer de kroppslige rettigheter, forestiller seg kroppen som noe både levende og besjelet, som en sjel som kan både ses og røres, slikkes og suges, og ikke som en ting som føler. Den spiritualistiske sensualitet vi nå finner hos kroppens tilhengere, er ikke annerledes enn tidligere dydige sjelers dedikerte hjerteslag; like mye ignorerer de begge følelsen av en ting som føler, av kroppen som et klede. Den ekte motsetning er ikke mellom sjel og kropp, men mellom liv og plagg. De tyske ordene «Leib» (fra leben – å leve) og «Körper» (fra corpus – kropp) illustrerer godt forskjellen.

Antikonformitet

Som kjent er «sex appeal of the inorganic» Walter Benjamins definisjon av moten (Benjamin, 1982). Og det er nettopp her vi må tilbake for å finne en visuell representasjon til denne type sensibilitet. Fra og med 80-tallet ble en ny provokatorisk og antikonformistisk tendens utviklet innen haute couture, «radical fashion», med utgangspunkt i punkbevegelsen på slutten av 70-tallet og forkjemperne Malcolm McLaren og Vivienne Westwood, som senere skulle bli den viktigste personen innen engelsk mote. Det overraskende er likheten mellom «the radical designers» og «the radical thinkers» fra samme periode. McLaren/Westwoods neologisme Seditionaries (sammensatt av sedition og seduction) er sammenfallende med skjebnen til den franske tenkeren Georges Batailles (1897–1962) verk Erotismen (1953), som er blitt en kultbok for flere studerende. Like etter foretar Vivienne Westwood en vending i retning manierismen som igjen presenterer nye overraskende forbindelser til det vi ser i den teoretiske refleksjon over ny-antikken (antologi 1995; Marroni 2014).

Det masochistiske forhold er en kontinuerlig opp- og nedtur.

Flere av produksjonene til Alexander McQueen, Hussein Chalayan, Helmut Lang, Martin Margiela og Romeo Gigli er oksymoroner, retoriske figurer bestående av motsatte termer i dyp kontrast til hverandre, som for eksempel en revnet dongeribukse med verdifulle broderinger eller en undertrøye av rød plast så gjennomsiktig at den utgjør en slags sekundær hud. På liknende vis produserer filosofien gåtefulle begreper med motsatte konsepter som skaper en ny ambivalent mening, slik som kropp uten organer (Deleuze/Guattari, 1980), interessert desinteresse (Bourdieu, 1994), fornuftens forbauselse (Pareyson, 1995), ikke-deltakende deltakelse (Perniola, 1995). «Radical fashion» gir bilder til en paradoksal tenkning med opprinnelse i den antikke filosofen Heraklit, som utfordrer Pytagoras, estetiske idé om harmoni og symmetri, og ser den estetiske erfaring som en overkommelse av disharmoni, en konvergerende uoverensstemmelse. Den estetiske sansning forstått som lyn (Heraklit), hendelse og tone (stoikerne) er lenge forblitt i inkubasjon hos den vestlige filosofi, med unntak av hos eksentriske forfattere (som Jakob Böhme) og de dominerende strømninger forankret i aristotelisk logikk og senere hegeliansk dialektikk.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.