Not her master’s voice

Støttet av arkivopptak og kommentarer fra tilhengerne hennes, er Winnie også Madikizela-Mandelas egen historie, fortalt av henne selv i intervjuer med filmskaperen.

Poglajen er frilanser.

Winnie

Pascale Lamche

Frankrike/Nederland/Sør-Afrika/Finland

Om en dokumentarfilm er forpliktet til å presentere sitt emne og sitt faktamateriale på en objektiv og balansert måte, eller om den kan ta seg friheten til å være ensidig og subjektiv, synes å være et svært relevant spørsmål i forbindelse med den franske filmskaperen Pascale Lamches nye film, Winnie. Det er neppe noen ny problemstilling når det gjelder dagens dokumentarfilm, når «objektivitet» og «balanse» har vært gjenstand for kritikk i flere tiår – men likevel, i tilfellet Lamches nye film er svaret kanskje ikke så enkelt.

En filmskapers ansvar. Pascale Lamche, som tidligere har laget to dokumentarfilmer om komplementære emner, for eksempel Sophiatown og Accused #1: Nelson Mandela, har knapt noen ambisjoner om å være flue på veggen. Historien om Winnie Madikizela-Mandela, den sørafrikanske aktivisten og politikeren som var gift med Nelson Mandela i nesten 40 år, er en historie om en kvinne som ble fordømt for sin radikale rolle i frigjøringen av hennes sørafrikanske folk under apartheid; om en kvinne som må bryte gjennom patriarkalske normer for å inspirere til opprør og kamp for rasemessig likeverd; og om en kvinne som til sjuende og sist er blitt elsket av det sørafrikanske folket og demonisert av media så vel i hjemlandet som globalt. Dette er også hennes egen historie, fortalt av henne selv i intervjuer med filmskaperen over to år, og støttet av arkivopptak og kommentarer fra hennes beundrere og støttespillere. Så kanskje   spørsmålet like gjerne kan bli: Hva er dokumentaristens ansvar overfor de seerne som kan hende ikke kjenner til slikt som anklager mot Madikizela-Mandela for kriminelle handlinger – inkludert de som holder henne direkte og indirekte ansvarlig for mord, tortur, bortføring og angrep på tallrike menn, kvinner og barn, i tillegg til korrupsjon, svindel og tyveri, som hun ble dømt til fengselsstraff for?

Privilegert upartiskhet. At Winnie Madikizela-Mandela er en kontroversiell figur, er det minste som kan sies om henne, og Winnie skyr ikke unna dette faktumet, selv om det kontroversielle i Pascal Lamches portrett av henne er mer ubetydelig enn noe annet. Måten Madikizela-Mandela blir presentert på i filmen, virker å være helt i tråd med den filosofien Frantz Fanon utviklet i boken Jordens fordømte, særlig i kapittelet «Om vold», der han ser vold som et middel til katharsis og frigjøring fra undertrykkelse. Ettersom han retter skarp kritikk mot kolonialismen og postkolonialismen, dreier hans frigjøring seg først og fremst om å frigjøre sitt koloniserte subjekt. Slik han ser det, spiller vold en nødvendig rolle i denne kampen. Enhver moralsk fordømmelse av volden fra en indifferent og uberørt utside virker som en fordømmelse fra en privilegert posisjon, og det å være indifferent og uberørt er i seg selv et privilegium.

Madikizela-Mandela anklages for mord, tortur, bortføring og angrep på tallrike menn, kvinner og barn, i tillegg til korrupsjon, svindel og tyveri.

Dokumentarisk autentisitet. Videre understreker filmen Winnie Madikizela-Mandelas stilling som kona til Nelson Mandela, en mann som er kjent over hele verden for sin fredelige aktivisme, hans filantropi og kamp for menneskerettigheter, og for at han fikk slutt på apartheid. Om det overfladiske ordspråket vil ha det til at «bak hver mann står det en kvinne», så er oppfatningen i Winnie at Madikizela-Mandela var nødt til å fortsette å kjempe i den tiden da mannen hennes satt i fengsel – i 27 år – og bruke de midlene hun hadde til rådighet. Om det er slik at hver bevegelse må ha sin skurk som kan bebreides for de mørkere sidene ved opprørene, kampene og revolusjonene, så var hun den perfekte skyldige, både som farget og som kvinne. På den ene siden passer hennes historie godt inn i det kjønnsstereotype bildet av dynamikken i sterke par, selv om de oftere er berømtheter enn revolusjonære og politikere: John Lennon og Yoko Ono, Kurt Cobain og Courtney Love. På den andre siden er det en helt annen historie. Winnie Madikizela-Mandela var så heldig at hun ikke ble dømt (ikke åpenlyst, i hvert fall) for sin seksualitet eller sin individualisme, slik kvinner så ofte blir. Hvordan kunne hun det når hun var iført militæruniform og haglgevær og kommanderte en uavhengig bevegelse, og når hun stadig ble fengslet av den sørafrikanske regjeringen, torturert, fikk husarrest, var under overvåking og ble satt i isolat? Dette er nettopp grunnen til at det å portrettere henne utelukkende som en kvinne med en partner mer berømt enn henne selv, og en kvinne ringeaktet på grunn av sitt kjønn, ville være å gjøre henne en bjørnetjeneste. Kanskje ikke direkte, men i den feministiske betydningen at det fratar henne posisjonen som et selvstendig menneske som selv tar ansvar for sine handlinger. Svaret kan ligge ett eller annet sted i filmens selvrefleksjon. Enøydheten i Winnie kan saktens rettferdiggjøres i stedet for å stille spørsmål ved den dokumentarisk autentisiteten i sin alminnelighet, men kanskje, som en spesifikk film, ville den være tjent på å være åpen om akkurat dét.

---
DEL