Nostalgiske outsidere

Tre kvinnelige dokumentarfotografer – Lisette Model, Diane Arbus og Nan Goldin – stiller ut sine samtidsfotografier av marginaliserte og helt ordinære menneskers ufullkommenheter.
NAN GOLDIN
Pinar Ciftci
Ciftci er skribent og skuespiller.
Email: info@ciftcipinar.com
Publisert: 06.03.2019

UTSTILLING: Lisette Model, Diane Arbus, Nan Goldin. Galerie Westlicht i Wien.

Utstillingen Model Arbus Goldin på fotogalleriet WestLicht i Wien tar oss med på en nostalgisk reise inn i livet til outsiderne og hverdagsmenneskene før i tiden.

Tre verdenskjente dokumentarfotografer – Lisette Model (1901–1983), Diane Arbus (1923–1971) og Nan Goldin (f. 1953) – stiller ut sine samtidsfotografier av marginaliserte og helt ordinære menneskers ufullkommenheter. Fotografiene er intime og mangfoldige og vekker latter, sorg og nysgjerrighet om hverandre.

AV NAN GOLDIN

Det ordinære

Wienerske Lisette Model, som bosatte seg i New York etter å ha vært innom både Paris og Italia, avbildet 40-tallsmenneskers svakheter i hverdagslige situasjoner. Hun er best kjent for sine gatefotografier av den ordinære amerikaneren. Fra 1951 fram til sin død i 1983 arbeidet hun som lærer ved the New School i New York, der blant andre Diane Arbus var hennes elev.

AV LISETET MODEL

Det ordinære i verkene hennes er slående vakkert i sin enkelthet. Hun avdekker og konfronterer subjektet ved bruk av snapshots for å eksponere øyeblikk av sannhet mellom fotografen og den fotograferte: «I am a passionate lover of the snapshot, because of all photographic images it comes closest to truth.»

Hun får meg til å tenke på tiden vi lever i – hodet mitt fylles dessverre raskt opp av mørker tanker. «Var det bedre å leve da enn nå?» spør jeg meg idet nostalgien brått slår meg som synet av gyllenrosa skyer i solnedgang. Det er en god, men midlertidig følelse som følger meg der jeg går fra det ene verket til det andre.

Freaks og intimitet

Newyorkeren Diane Arbus var altså Models student i 1956, og her lærte hun alt om teknikken som skulle definere resten av karrieren hennes med karakteristiske frontportretter av subjektet i kvadratisk format: «It was my teacher, Lisette Model, who finally made it clear to me that the more specific you are, the more general it’ll be.»

«These pictures come out of relationships, not observation.»

Arbus var opptatt av identitet og rariteter: «Freaks was a thing I photographed a lot. (…) Most people go through life dreading they’ll have a traumatic experience. Freaks were born with their trauma. They’ve already passed their test in life. They’re aristocrats.»

Arbus fokuserte på subjektet framfor på fotografiet i seg selv og portretterte marginaliserte mennesker som blant annet transseksuelle, strippere og dverger – i hjemmene deres, på arbeidsplassen, i parker og gater. Hun etablerte et godt forhold til dem hun fotografere, og noen av dem fulgte hun over flere år. Selv sa hun: «These pictures come out of relationships, not observation.»

AV DIANE ARBUS

På samme måte som Arbus’ verker henger sammen med Models, er Nan Goldin inspirert av Arbus; også hun hyller outsiderne i samfunnet. Verken Model, Arbus eller Goldin hadde eksistert uten hverandre.

Goldins verk framstiller New Yorks undergrunnskultur og LGBT-miljøet på slutten av 70-tallet. Det er betakende å få innblikk i disse menneskenes intime øyeblikk foran speilet, i dusjen, når de har sex, tar dop og så videre, i hennes verdenskjente fotoserie «The Ballad of Sexual Dependency».

Jeg spør meg: «Var det bedre å leve da enn nå?»

En varme fyller meg når jeg ser hennes karakteristiske snapshots-fargefotografier. De gir meg følelsen av en Insta-story (bildeserie på Instagram) – de er ærlige, levende, upretensiøse og intime: «For me it is not a detachment to take a picture. It’s a way of touching somebody – it’s a caress.»

Jeg kan derimot forstå kritikken Goldin har fått for å romantisere dop. Disse menneskene, som i virkeligheten er narkomane, ser interessante og vakre ut gjennom hennes blikk. Hadde jeg derimot møtt noen av dem på et gatehjørne mens de injiserte heroin, ville jeg nok aldri tenkt det samme. Men her får jeg lyst til å sitte sammen med dem og være med på leken. Goldin innrømmer selv at hun hadde et romantiserende bilde av dopkulturen da hun var ung: «I had a totally romantic notion of being a junkie. I wanted to be one.»

Tabuer

Det er spesielt ett bilde som slår meg som rått og ærlig, Goldins Nan One Month After Being Battered (1984), der hun viser sitt forslåtte ansikt fullt av blåmerker etter å ha blitt banket opp av ekskjæresten. Her bruker hun kameraet som et politisk verktøy til å bryte stillheten rundt vold i nære relasjoner.

AV NAN GOLDIN

Den digitale revolusjonen, med overflod av fotografier på Facebook, Instagram, Snapchat og så videre, gjør at jeg setter ekstra pris på denne utstillingen; den minner meg om fotografiets unike betydning samtidig som den gir meg assosiasjoner til en Insta-story.

I vår tid eier de fleste et kamera, enten på iPhone, iPad eller Mac – vi er alle fotografer og tar bilder av alt mulig. Daglig eksponeres vi for fotografier, noe som dessverre gjør det mindre unikt. Digitaliseringen har ødelagt sjarmen med fotografiet.

Da jeg var liten, brukte vi analoge kameraer. Vi tok ett bilde i en situasjon, leverte det til framkalling og ventet i flere dager på resultatet. Det var ikke like enkelt som det er nå. Fotografiene så ikke perfekte ut, siden vi kun tok ett og ikke hundrevis, og vi redigerte dem heller ikke med alle slags mulige filtre. Vi la dem ikke ut for hele verden for å få likes, men stilte dem ut i rammer eller satte dem i album hjemme – det var mer personlig.

Model, Arbus og Goldin er tre viktige fotografer for samtiden vår, siden de bruker snapshot-fotografiet som et sosialt, psykologisk og politisk verktøy til å formidle budskapet sitt, til inspirasjon for alle Instagram-fotografer der ute. De setter fotografiets betydning i perspektiv. I tillegg setter fotografiene deres seg fast på netthinnen.

Utstillingen varer til
24. mars 2019.

Kommentarer