Norske verdier, saklighet og brønnpissing

For å få lov til å studere på 1950-tallet måtte vi ta eksamen i saklighetslære. Det slipper visst mediefolk i dag, og det må være en av grunnene til den sørgelige standarden i avisdebatten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En av de reglene Jakob Meløe og Arne Næss prøvde å lære oss, var at før vi begynte å argumentere mot et utsagn, måtte vi forsikre oss om at den vi gikk løs på, kunne godta vår gjengivelse eller tolking av dette utsagnet. Ellers risikerte vi bare at folk ble dummere av å delta i eller høre på debatten. La oss se litt nøyaktig på et av Ny Tids bidrag til SV-velgeres fordummelse:

1. Ny Tid angriper i nr. 11 meg for å gå inn for å «ta vare på viktige norske verdier».

2. Den angrepne spør i nr. 12 om det er noe galt i dette, om disse verdiene spesifiseres som «mindre ulikhet, kriminalitet og fattigdom enn i mange andre land», altså verdier som har større betydning for så vel det innfødte som det innvandrede proletariatet enn de for eksempel har for den venstreorienterte middelklassen.

3. Så kommer i nr. 13 selveste redaktøren på banen med angrep på den oppfatning, som tillegges meg, at det bare skulle være norskinger som ville ha minst mulig ulikhet og annen styggedom. Det er en gjengivelse av mine formuleringer som jeg ikke kan godkjenne, og som bare kan tjene til demagogiske formål. (Om redaktøren skulle være interessert i hva jeg mener om dette, så er det nærmest det motsatte: Mye tyder på at nordmenn i alle partier er villig til å godta økt ulikhet, altså framveksten av et tjenerskap som «norske standarder» m.h.t. velferd ikke gjelder for).

4. Nå veit jeg ikke om det blir plass for dette innlegget i nr. 14, men i tilfelle imøteser jeg i nr. 15 forsøk på å fortolke det som tegn på foraktelige holdninger. Vel bekomme…

På to sider får redaktøren plass til mange brudd på den elementære saklighetslæra. Når jeg tar avstand fra Ny Tids kritikk, antyder han at det er fordi «vi tillater oss å kritisere en bok der en av redaktørene tilhører venstresida, og således burde ha immunitet for kritikk i venstresidas ukeavis». Det er grovt. Jeg har tvert i mot lenge ment at det har vært altfor lite begrunnet kritikk av SV-folks standpunkter i SVs avis. Når artikkelen om boka Gode formål – gale følger? objektivt sett må karakteriseres som brønnpissing, er det fordi avisen skvettet brunfarge på våre forsøk på å overskride den billige verbalmoralismen som dessverre har vært et viktig bidrag til Carl I. Hagens suksess. I politisk språkbruk står «brunt» entydig for fascisme, og selv om bidragsyterne har forskjellige oppfatninger, er ingen av dem i nærheten av fascistiske holdninger.

Da jeg i 1947 ble sosialist, var det også fordi jeg oppfattet det slik at det var saklighetsnivået som var forskjellen på høyre og venstre.

Til slutt: Anders Horn bebreider «ellers oppegående mennesker» at de vil «stille seg bak» Skirbekks «renhetsprosjekt». Min kollega Sigurd Skirbekk er opplagt en slags nasjonalist. I følge faglitteraturen finnes det ca. 250 varianter av arten, fra serbere med kalasjnikover til grammatikere som Ivar Aasen. Alle variantene er ikke like dødelige. Skirbekks tilfelle er relativt godartet, selv om han tror mer på genene og «kulturarven» enn de fleste andre samfunnsforskere gjør. Jeg er ofte uenig. Men jeg vil mye heller stå på et boktittelblad sammen med Skirbekk enn med mange av dem som på løst grunnlag prøver å skvette brunfarge på ham. For ikke å snakke om de moralske superatletene som for ikke lenge siden argumenterte for åpne grenser og generøsere offentlige tilskott til innvandrere – samtidig. Slike selvgratulerende bidrag til nedbygging av velferdsstaten har aldri fått kritikk i Ny Tid, som tar i bruk alle mulige usaklige tricks for å diskreditere oss som prøver å arbeide mot at vårt land blir en slags USA, ikke bare kulturelt, men også sosialt.

P.S. En liten opinionshistorisk fotnote: SF, SV og Orientering ga omkring 1970 ofte uttrykk for den oppfatning at det var et angrep på den norske arbeiderklassen å gå til andre land for å finne folk som ville akseptere dårligere vilkår enn norske arbeidere ville. Mot slutten av 70-tallet ble dette standpunktet frenetisk og usaklig angrepet av Klassekampen, noe som raskt førte til at kritikken av arbeidskraftimport forsvant fullstendig fra venstresida. I dag er Klassekampen, under ny ledelse, åpen for slik diskusjon.

---
DEL

Legg igjen et svar