Norske jazzplater i 100 år

I en katalog fra 1906 for Pathés fonografruller finnes det en kjent tradjazzmelodi, «At a Georgia Camp Meeting», spilt inn av piccolofløytist Chr. Pettersen. Innspillingen må sannsynligvis ha skjedd i 1905 – det betyr at vi ikke bare har kunnet feire 100-årsjubileet for unionsoppløsningen, men også for norske jazzplater. Jazz og jazz. Musikken var neppe […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I en katalog fra 1906 for Pathés fonografruller finnes det en kjent tradjazzmelodi, «At a Georgia Camp Meeting», spilt inn av piccolofløytist Chr. Pettersen. Innspillingen må sannsynligvis ha skjedd i 1905 – det betyr at vi ikke bare har kunnet feire 100-årsjubileet for unionsoppløsningen, men også for norske jazzplater.

Jazz og jazz. Musikken var neppe særlig «hot», men ragtime-synkopene var kjent i Norge. Heller ikke var det plate, men en fonografrull. Innspillingen er tatt med i Johs Berghs norske jazzdiskografi, med undertittelen 1905-1998, så vi kan godt feire denne forløperen til norsk jazz.

Ragtime fenget raskt hos norske trekkspillere, og en rekke relevante innspillinger ble gjort i årene 1908-20, og nå dreide det seg om 78-plater, i alt 35 platesider. Begrepet «jazz» kom ikke til Norge før i 1919, og det skulle gå enda seks år før ordet dukket opp på en plateetikett, «Nya bonnjazzen» med Original Oslo Jazzband. Men det var meget fjernt fra det vi i dag kaller jazz.

«Jazz»-musikken fra 1925 og utover var lett synkopert danse- og underholdningsmusikk uten improvisasjon, men med brokker av jazzaktig frasering. Til å begynne med rent instrumentalt, som Ottar Akres «Columbia Blues» (1928) og Kristian Haugers «Norsk Jazzfantasi» (potpourri av norske folkemelodier, 1929), deretter som orkesterstøtte for schlagersangere.

Swing-epoken

Ikke før i 1938 kom de første «ekte» jazzplater, det vil si plater som var ment som ærlig jazz framfor schlagermusikk. Kvartetten Funny Boys (med blant annet pianisten Gunnar Sønstevold) gikk i Odeons studio og lagde 78-plata «Tiger Rag/Cocktail». Dermed løsnet det, i en glansperiode for swingmusikk, med blant andre Freddie Valiers String Swing (1938-39), Gunnar Sønstevolds Swing Four (1939), Oslo Swingklubbs Band (1940), gruppa String Swing (1940-41), Rowland Greenberg (1942), Frank Ottersen (1942-43) og de legendariske Syv Muntre (1942-43). 1941 var et foreløpig toppår i produksjon av norske jazzplater; 26 platesider er innlemmet i Johs Berghs jazzdiskografi, en rekord som ikke ble slått på 13 år.

I 1943 hadde imidlertid krigslykken snudd for Tyskland, det ble trange og vonde tider, med lite plass for jazz. I frihetsrusen i 1945 forventet de et skred av jazzplater, men gjenreisningen krevde sitt. Det ble flere år med meget laber produksjon av norsk jazz.

Stilmangfold

I 1949 var kunnskapen om bebop-jazz kommet til Norge, samtidig som det oppstod en «revival» for tradisjonell jazz. Ved årsskiftet 1949/50 spilte Willy Andresens kvintett inn fire platesider med moderne bebop, og det populære Big Chief Jazzband ble 50-tallets hyppigste gjest i platestudio med hele åtte 78-plater – en anselig mengde etter tidens forhold.

1954 skulle bli et nytt toppår for norsk jazz, med 38 platesider innspilt, blant annet den første norske EP med temmelig avansert jazz arrangert av trombonisten Arne Hermandsen. Men problemet ble at flere av de 38 platesidene ikke kom ut! Det var kommet noe som het rock’n’roll, pop og et nytt tenåringsmarked – og jazzen tapte i den konkurransen. I 1959, et toppår for norske jazzklubber, ble det ikke spilt inn en eneste jazztone.

Første norske LP

Svenske jazzmusikere hadde vært på LP-markedet allerede fra 1956, og norske musikere så over grensen med stor misunnelse. Sju år senere, i 1963, tok Norsk Grammofonkompani initiativet til den første norske jazz-LP, en samleplate med 11 band under tittelen Metropol Jazz. Året etter kom så den første LP i en enkeltartists navn, Karin Krogs By Myself på Philips (1964).

Etter denne forsiktige satsingen, kom 1967 med vårsleppet i norsk jazz med hele fem LP-er, og vi var igjen oppe i nivåene fra 1941 og 1954.

Dette skyldtes ikke bare de vanlige kommersielle plateselskapene, men også det at organisasjonene Norsk Jazzforum og Norsk Jazzforbund tok saken i egne hender og gav ut Egil Kapstads Syner og Jan Garbareks Til Vigdis.

Nå bar det oppover både med klubbmiljøet og plateproduksjonen. Med Jan Garbarek som bandleder ble det gjort ti LP-er i årene 1967-73, blant annet Afric Pepperbird, som i 1970 innledet norske samtidsmusikeres suksess på tyske ECM Records. I 1974 ga Karin Krog ut hele fire LP-er, og i det året gjorde antall norske jazzplater et hopp opp til rundt 20 LP-er i året.

Idealistiske selskap

Men dette nivået skulle holde seg uforandret i 16 år. Flere idealistiske krefter ville gjøre noe med det. I 1981 etablerte Norsk Jazzforbund sitt plateselskap, Odin, og frijazzforkjemperen Frode Gjerstad i Stavanger et eget merke, Circulasione Totale. Året etterpå startet Jon Larsen Hot Club Records, i 1984 kom Bjørn Petersen med Gemini, i 1987 Karin Krog med Meantime og på tampen av 1980-tallet tradjazzentusiasten Trygve Hernæs med Herman Records i Trondheim.

Siden disse idealistiske foretakene kom i tillegg til de etablerte og kommersielle, burde det vel ha betydd en økt produksjon av norsk jazz. Men følgen ble bare at de store merkene overlot arenaen til ildsjelene, de slapp nå å gi ut jazzplater og kunne rendyrke sine økonomiske interesser.

I 1985 kom den første CD med norsk jazz (Jan Garbareks It’s OK to Listen to the Grey Voice). Dette nye mediet var billig å produsere, og da folk flest hadde fått seg CD-spillere, spratt produksjonen i været, fra 1990 med omtrent 35 CD-er i året, fra 1997 over 50, og i 2001 ble det gitt ut omtrent 100 (!) CD-er med norsk jazz.

Det kom en flora av små musikerdrevne selskap, blant annet Karl Seglems NOR-CD i 1990, Knut Værnes’ Curling Legs i 1991, Bugge Wesseltofts Jazzland i 1996, Terje Gewelts Resonant Music i 1998, Ivar Grydeland og Ingar Zachs Sofa i 2000, Jon Klettes Jazzaway og Petter Wettres Household Records, begge i 2003.

I de fire siste årene, 2001-2004, har vi ligget på en årlig produksjon av rundt 60-100 jazzplater i året. Noen har spurt seg om dette er for mange. Fortjener alt som spilles inn, virkelig å bli utgitt? De involverte har jo for lengst funnet ut at jazz ikke er noe man tjener penger på. Men jazz er en «øyeblikkets kunst». Det gir grunn for å lydfeste musikalske øyeblikk som aldri kan noteres. Hvordan skal vi ellers dokumentere en musikkform der det improviserte er viktigere enn det skrevne?

---
DEL

Legg igjen et svar