Norske initiativ i Sikkerhetsrådet?

Det mest aktuelle eksemplet på at sikkerhetsrådet er preget av selv-sensur, er konflikten i Tsjetsjenia – den største menneskerettslige krisen i vår del av verden.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Norge tok plass i FNs sikkerhetsråd 1. januar 2001. I forkant av dette ble det ført en debatt i norske medier om hvilke målsetninger norske myndigheter burde ha for medlemskap i Sikkerhetsrådet. I denne debatten ble det reist tvil om Norge hadde evne og vilje til å føre en selvstendig politikk uavhengig av USA og andre stormakter. En beslektet debatt dreier seg om hvorvidt Sikkerhetsrådet fungerer adekvat og om det tar hensyn ikke bare til statenes sikerhet, men også til innbyggernes.

Norske myndigheter presenterte følgende satsningsområder for sitt medlemskap: Styrking av FNs fredsbevarende operasjoner, fokus på Afrika og satsning på underliggende årsaker til konflikt, herunder menneskerettigheter. Utenriksdepartementet har presentert vektlegging av menneskerettigheter i FNs mandater for fredsbevarende operasjoner som den måten Norge best kan fremme menneskerettigheter i Sikkerhetsrådet. Dette er et viktig arbeid. Både fordi mandatene har stor betydning for gjennomføringen av hver enkelt fredsoperasjon, men også fordi mandatformuleringen er en viktig arena for den generelle utviklingen av menneskerettigheter i FN. Utover dette har norske myndigheter ikke lagt fram noen klar strategi for hvordan Norge kan fremme menneskerettigheter innenfor Sikkerhetsrådets arbeid, eller hvordan Sikkerhetsrådet skal forholde seg prinsipielt til menneskerettigheter.

Etter slutten på den kalde krigen hersket det stor optimisme med hensyn til Sikkerhetsrådets engasjement i forhold til konflikter der alvorlige brudd på menneskerettighetene fant sted. Rådets mandat er å ivareta fred og sikkerhet, og på begynnelsen av 1990-tallet vedtok rådet flere resolusjoner der konflikter med omfattende menneskerettighetsbrudd ble definert som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, også i interne konflikter. Dette er viktig fordi Sikkerhetsrådet er det eneste organet i FN som kan fatte bindende vedtak og iverksette tvangstiltak. Det at Sikkerhetsrådet engasjerte seg i konflikter på Haiti, i Somalia, i det tidligere Jugoslavia og andre steder ble tolket som et tegn på internasjonal vilje til å reagere mot menneskerettighetsbrudd. Stater hadde ikke lenger suveren rett til å slakte ned befolkningen, slik USAs FN-ambassadør formulerte det i forbindelse med intervensjonen i nord-Irak i 1991.

Moderert optimisme

Optimismen fra tidlig på 1990-tallet er nå betraktelig moderert, først og fremst fordi Sikkerhetsrådet ikke konsekvent tar opp konflikter med alvorlige menneskerettighetsbrudd.

USA, Russland og Kina legger i realiteten lokk på diskusjon om konflikter de oppfatter som innenfor sine respektive interessesfærer. Stormaktenes «hidden veto» gjør dermed at flere konflikter som faller inn under Sikkerhetsrådets mandat ikke en gang kommer opp til diskusjon i rådet. Medlemsland unnlater å bringe konflikter på dagsordenen fordi «alle vet» at ett eller flere av de faste medlemslandene vil bruke veto-retten. Det mest aktuelle eksempelet på at sikkerhetsrådet er preget av selv-sensur er konflikten i Tsjetsjenia.

Konflikten i Tsjetsjenia er den største menneskerettslige krisen i vår del av verden. Omfanget av, og intensiteten i, kamphandlingene mellom russiske styrker og tsjetsjenske væpnede grupper er redusert i løpet av det siste året, men krigen pågår fremdeles. Alvorlige overgrep mot sivilbefolkningen begått av russiske styrker har ikke minsket, men snarere blitt rutine. Human Rights Watch dokumenterer i flere ferske rapporter omfattende bruk av forsvinninger, tortur og utenomrettslige henrettelser. Den russiske Helsingforskomiteen advarer mot at tsjetsjenerne kan utslettes som folk hvis krigen fortsetter. Overgrepene i Tsjetsjenia kan sammenliknes med de som fant sted i det tidligere Jugoslavia på 90-tallet, og som den gang ble møtte med kraftige fordømmelser internasjonalt. Russland har på egen hånd hverken vist evne til å stille overgripere for retten eller vilje til å oppklare de mange grove bruddene på humanitær rett som er begått innen landets grenser.

FNs menneskerettighetskommisjon vedtok på sine sesjoner både i fjor og i år resolusjoner der menneskerettighetsovergrep i Tsjetsjenia blir fordømt, og der russiske myndigheter blir anmodet om å opprette en nasjonal granskningskommmisjon som kan etterforske overgrep og holde de overgriperne rettslig ansvarlige. Men så langt har ikke Russland latt seg påvirke av kritikken fra kommisjonen. Derfor er det viktig at kravene i de vedtatte resolusjonene blir fremmet også på andre vis. Den norske Helsingforskomiteen har oppfordret Jens Stoltenberg til å ta opp menneskerettighetsbrudd i Tsjetsjenia med russiske myndigheter når han reiser til Moskva fredag 15 juni. I tillegg bør Norge benytte anledningen til å ta opp situasjonen i Tsjetsjenia i Sikkerhetsrådet.

Internt anliggende?

Den menneskerettslige og humanitære krisen i Tsjetsjenia er ikke et internt russisk anliggende, men en trussel mot sikkerheten og stabiliteten i hele Kaukasus.

Regionen er fra før preget av de alvorlige konfliktene i Georgia og striden mellom Azerbaijan og Armenia over Nagorno-Karabakh. Konfliktene og aktørene er sammenvevd i et komplisert nett der den kaspiske oljen er en av de mest vesentlige interessene. Dermed er konflikten i Tsjetsjenia i prinsippet et anliggende for FNs sikkerhetsråd, som befatter seg nettopp med trusler mot internasjonal sikkerhet.

I Sikkerhetsrådets historie har det ikke vært uvanlig at situasjoner har blitt satt på agendaen på tross av forventninger om veto fra et fast medlemsland. Dette har blitt gjort av politiske og strategiske grunner, men også for å legge press på et medlemsland for å endre dets politikk. Dette er et virkemiddel Norge, som medlem av Sikkerhetsrådet, kan ta i bruk. Norge bør gjøre dette av to grunner: Det kan være effektivt som ett av flere virkemidler for å fremme menneskerettigheter i enkelte konflikter. Det undergraver også Sikkerhetsrådets, og dermed FNs, troverdighet som beskytter av menneskerettigheter dersom man unnlater å diskutere grove menneskerettighetsbrudd på grunn av stormaktenes «hidden veto».

Å sette konflikten i Tsjetsjenia på dagsordenen vil være et skritt i motsatt retning. Et slik initiativ vil ha politiske kostnader, og muligens være i strid med den brobygger-rollen Norge ofte spiller i internasjonale fora. Likevel kan Norges viktigste bidrag til fremme av menneskerettigheter i løpet av sin to-årsperiode som medlem av Sikkerhetsrådet være å bidra til en mer konsekvent behandling i FN av konflikter der det skjer menneskerettighetsbrudd av en slik art og omfang at de truer internasjonal fred og sikkerhet.

Et slikt initiativ vil styrke Norges troverdighet som forkjemper for menneskerettigheter, og være et ledd i det canadisk-norske arbeidet med å utarbeide et konsept om human security – et sikkerhetsbegrep som setter personers og ikke staters sikkerhet i sentrum. En slik politikk vil også tilfredstille de 86 prosent i Norge som, i en undersøkelse utført av Norsk gallup i februar i år, sa at de ønsket at Norge fører en selvstendig politikk i Sikkerhetsrådet.

Anne Marit Austbø og Aage Borchgrevink arbeider i Den norske Helsingforskomité

---
DEL

Legg igjen et svar