Norske helter i en global tragedie?

Det går nok ikke lenge før Jan Egeland, Terje Rød Larsen eller Erik Solheim får Nobels fredspris.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den 10. desember mottok Fridtjof Nansen Nobels fredspris for sin innsats for å avhjelpe den russiske hungersnøden og den greske flyktningekatastrofen i Lilleasia.

Siden den gang har Nansen fremstått som selve inkarnasjonen på en norsk fredselskende helt. Eller var han det? Historiker Berit Tolleshaugs bok «Fridtjof Nansen: En norsk helt i en gresk tragedie?» (Pax, 2001) beskriver tvangsutvekslingen av millioner av mennesker mellom Hellas og Tyrkia i 1922, provoserende i ettertid kalt en vellykket etnisk rensning.

Tolleshaugs biografi kaster ifølge forlaget en skygge over de tidligere fremstillinger av hjelperen Nansen, og spør om det er helten Fridtjof Nansen som spøker som forbilde for senere norske konfliktløsninger.

Vi skal la Nansens minne få leve i fred i denne omgang. Det norske fredsdiplomatiet de siste ti årene kan det derimot være på høy tid å stille ett og annet spørsmål ved.

Siden den kalde krigens slutt, har Norge engasjert seg i ikke mindre enn elleve forskjellige fredsprosesser rundt omkring i verden. Ryktene om «den norske modellen», utviklet ikke minst av Jan Egeland, har spredd seg såpass at UD etter hvert har måttet si nei til mange parter i konflikt som har henvendt seg til Norge for å få hjelp til å løse flokene.

Det finnes neppe mange som er uenig i at det er positivt å forsøke å bidra til fred på jorden. De fleste vil vel også si seg enige i at arbeidet med å forsone to eller flere stridende parter tar tid, og at det ofte kreves en hårfin balansegang får å få fiender til å snakke sammen.

Men spørsmålet er om Norge, som først og fremst spiller rollen som tilrettelegger og pådriver av fredsforhandlinger, i sin iver etter å balansere på knivseggen, faller ned på én av sidene. Forsker Henrik Thune ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) advarer her mot at nøytralitet er ødeleggende for fredsprosesser.

I stedet tegner han følgende bilde av rollen Norge bør spille: I en fotballkamp er dommeren upartisk. Men han dømmer etter ett sett av regler. Dersom en spiller sparker ned en av motstanderne, dømmer dommeren deretter.

Gitt at Norge har noe å bidra med i fredsprosesser, følger norske aktører en slik upartiskhet? Mange av fredsforhandlingene UDs folk er involvert i, har kort levetid bak seg, og er vanskelige å evaluere i dag. Men ett eksempel kan kanskje gi oss svar: Midtøsten.

Dette norske «flaggskipet», som en av stortingspolitikerne kaller Oslo-prosessen et annet sted i Ny Tid denne uka, har nå seilt på opprørt hav siden Oslo-avtalen ble undertegnet i 1993.

Siden den gang har antallet israelske nybyggere på Vestbredden og i Gaza blitt fordoblet fra 100.000 til 200.000, millioner av palastinere holdes innesperret i bantustans, atter talløse palestinske flyktninger kan se langt etter å få vende hjem, og hele Jerusalem kommer til å forbli israelsk, ifølge dem selv.

Alt dette strider mot en rekke FN-resolusjoner. Hva er Jagland og hans stabs svar på de åpenbare overgrepene? Jo, vi må ikke ensidig kritisere den ene parten, vi må være forsiktige, vi må balansere hårfint for å få partene til fortsatt å prate sammen.

Dermed faller de norske tilretteleggerne ned på den sterke partens side. Der det skulle vært avblåst for offside, lar man angrepet fortsette, der et gult kort skulle blitt gitt for stygge taklinger, vinkes spillet videre, og der et overfall skulle gitt utvisning, nøyer man seg med tilsnakk i garderoben.

Jan Egeland har tidligere i et intervju med tredje verden magasinet X sagt at folkene Norge bruker i sin fredstjeneste «veldig ofte er ekstremt velegnet». Men i Midtøsten er det snarere snakk om ekstrem hjemmedømming.

– Hvis man balanserer mellom en sterk og svak part, forskyver tyngdepunktet seg hele tiden mot den sterke part, sier Norsk folkehjelps stedlige representant i okkuperte Gaza, Nora Ingdal til Ny Tid.

Oslo-prosessen har på denne måten gitt Israel anledning til å befeste sin stilling som overgriper.

Kanskje det er på tide å gi både de norske fredsdiplomatene og Israel rødt kort? Før de får Nobels fredspris som takk for dømmingen i en vellykkede okkupasjon i strid med FNs resolusjoner.

---
DEL

Legg igjen et svar