Vi synes enige om målet: At også Norge skal få en mer global og balansert historieskrivning, som kontrast til det nasjonalsentrerte. Men vi synes uenig om beskrivelsen av fortid og nåtid, siden jeg ikke kan se at globalhistorie er så nytt og vanskelig som han framstiller det.
Fuglestad har nok rett i verden fortoner seg eurosentrisk på norske pensumlister, men det betyr jo ikke at historien og historieskrivningen er slik. Både K. N. Chaudhuris internasjonale merkantilstudier, D. P. Singhals India and World Civilization (1972) og Akira Iriye om fellesskap viser at globalhistoriskrivning er mulig, slik også Nehru har vist.
USA står sentralt i nyskrivningen: Irak, Spania og Kina er nå bedre innskrevet i globalhistorien enn Skandinavia, og det burde bekymre mer enn den multikulturelle USA-dominansen. Jeg deler altså ikke Fuglestads bekymring om at globalhistorie er «overtatt av folk med bakgrunn i vesterlandsk historie».
Han skriver at arabiske Ibn Khaldun (d. 1406) i «arabisk/muslimsk sammenheng dessverre er blitt stående som det lysende unntaket», tross lignende perspektiver fra slike som Al-Biruni. Når Fuglestad går imot «eurosentrismen», bruker han et begrep som arabiske-muslimske Samir Amin har gjort kjent. Mens libanesiske Edward Said lanserte orientalisme-debatten, og algeriske Jackie Derrida dekonstruerte den franske diskursen han innvandret til – begge viktige for dagens globalforståelse.
Stian Bromarks og mine bøker, som Blanke løgner, skitne sannheter (2002), er forsøk på å vise at en annen historieforståelse er mulig. Slik Fortid nå viser på sin måte.
Dag Herbjørnsrud