Norske bremseklosser

Det blir forutsigbart når Bent Sofus Tranøy klager over markedslogikken, skriver vår anmelder Torbjørn Røe Isaksen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[ideologi] Før drev staten sine egne kantiner, skogplanteskoler og Drevsjø Trelast AS. Så kom nyliberalismen, og alt gikk til helsike. Bent Sofus Tranøy bruker kanskje ikke disse konkrete eksemplene, men i Markedets makt over sinnene er de skjult bak sedvanlige fraser om at markedet har fått mer makt, mens staten og fellesskapet har fått mindre. Når man leser slikt kan det være greit å ha privatiseringen av Statens Skogplanteskoler AS, et nyliberalistisk eksperiment, i bakhodet.

Markedets makt over sinnene høres ut som enda en dyster, pretensiøs, kvasifilosofisk analyse av nyliberalismens fremmarsj og venstresidens idémessige kollaps. Det er det faktisk ikke. Selv om tittelen inviterer til sene debattkvelder med rødvin og Bourdieu, har Tranøy faktisk gått til verks med humor og selvironi. Begge deler er sårt tiltrengt for en venstreside så humørløs at Indremisjonens møter fremstår som frivole

raveparties i forhold. Boken er til tider morsom, krydret som den er med små hverdagshistorier vi alle har opplevd: den evinnelige ventingen på telefonen for å nå gjennom til kundebehandlingen, de kjepphøye økonomene som er overbevist om at det kan settes to streker under svaret på spørsmålet om hva som er meningen med livet, og de heseblesende reklamene som preget våre formative år.

Morsomt, men lettvint

På mange måter er Tranøys uendelige frustrasjon over markedslogikkens fremmarsj forståelig, ja, til og med sympatisk. Han er et ektefødt barn av høyrebølgen, kledt i Levi’s, tyggende på Juicy Fruit og med liberalisering og privatisering som mantra på alle kanter. Han forteller resignert om møtet med sine gamle klassekamerater som sammenligner Norge før Willoch med Albania, og med nyfrelste økonomer som mener alt det private tar i blir til gull, mens alt det offentlige tar i blir ødelagt. Tranøy analyserer, ironiserer, forenkler og forklarer. Det er av og til morsomt, men alltid uendelig forutsigbart.

Det er nemlig noe traust og traurig over statsviteren som er forbannet på økonomifaget, på markedsfundamentalismen og på en verden som går i gal retning. Ikke på grunn av den tunge nostalgiske tåken som hviler over boken, men på grunn av at kjernen blir så uutholdelig lettvint. Hvorfor er ikke Statens Skogplanteskoler AS nevnt som et offer for privatiseringen? Jo, fordi i likhet med andre deler av offentlig sektor som har blitt ofret på markedets alter, er det revnende likegyldig for folk.

Tranøy gråter over fotballkampene som han nå må betale for på Canal Digital, strømmarkedet han ikke lenge orker å velge leverandør i, telemarkedet som er så vanskelig. Underveis får vi ørsmå innrømmelser. Liberalisering har ikke alltid vært galt, men akkurat nå har den gått for vidt. Nå handler det ikke lenger om å gjøre hverdagen til folk bedre, men om fundamentalisme. Dette har blitt venstresidens nye refreng: De innrømmer å ha stått på feil side i de viktige kampene for valgfrihet på 1980- og 90-tallet, men har samtidig en glødende tro på at mer valgfrihet nå vil være å slippe markedskreftene løs og gi slipp på alt vi holder kjært. Det var greit å få velge tv-kanaler og radio, men Gud forby at det samme skal skje innenfor skole eller helsevesenet.

Som mange andre angriper Tranøy tanken om det rasjonelle mennesket, homo economicus. Økonomenes store feil er å presse hele virkeligheten inn i en form, tanken om at «one size fits all». De liberale økonomene ender opp som vår tids leninister (ikke Tranøys ord), en gruppe så hemmet av sine egne skylapper at de uten tålmodighet dytter oss fremover mot sin markedsliberalistiske utopi.

Kritikken av dette paradigmet er til dels underholdende, men ikke fordi den er opplysende. Tvert imot. Tranøy lar fordummingen være forutsetningen for underholdningsverdien. Det er sikkert enklere, men det hadde blitt mer spennende om han klarte å opplyse og underholde samtidig.

Tranøy angriper public choice-teorien og hevder den er et forsøk på å demonisere offentlig ansatte som dumme, late og egoistiske. Forutsetningen for teorien er imidlertid at alle mennesker oppfører seg egoistisk, også de som jobber i offentlig sektor. Slik kan teorien gi en ekstra forståelse av offentlige byråkratier. Også blant de offentlig ansatte finnes det maktkamper, forsøk på å øke sin egen innflytelse og jakt på prestisje og penger.

Modell, ikke virkelighet

Overraskende nok for en statsviter lider Tranøys forsøk på å analysere økonomenes filosofi av mangelen på én fundamental innsikt: Modeller er modeller. Som enhver firefeltstabell i statsvitenskap eller enhver teori om roller i sosiologi, er ideen om det rasjonelle mennesket en modell. Den skal forklare ved å forenkle.

Jo da, det finnes sikkert virkelighetsfjerne økonomer som tror modellen er virkeligheten, og at «et perfekt marked i en perfekt konkurransesituasjon» kan eksistere, men det er like urimelig å angripe all liberal økonomi på bakgrunn av dette som å hevde at Max Weber mente det kun finnes tre måter herredømme gjør seg gjeldende på i et samfunn. Tanken bak rasjonell aktør-perspektivet er ikke at mennesker alltid er rasjonelle og nyttemaksimerende, men at det er lite fruktbart å forutsette at de stort sett ikke er det.

Mennesker fatter ikke alltid de beste valgene, verken i det offentlige eller i markedet. Tradisjoner, normer, verdier og institusjoner bidrar til å forme oss – på godt og vondt. Staten er ikke alltid dum, og markedet er ikke alltid smart. Personlig finner jeg et godt utgangspunkt hos den amerikanske satirikeren og tidligere Rolling Stone-skribenten P.J. O’Rourke: «Det frie markedet er stygt og dumt, på samme måten som det er stygt og dumt å gå på handlesenteret. Det ufrie markedet er like stygt og dumt, bare at det ikke er noe du kan kjøpe på handlesenteret, og de skyter deg hvis du ikke drar dit.»

Anmeldt av Torbjørn Røe Isaksen,

leder i Unge Høyre og politisk redaktør av Minerva

---
DEL

Legg igjen et svar