Norske torner i rosebuskenes gate

Et anonymt hus i utkanten av Skien. Nordmannen som er mistenkt for attentatet mot den jødiske restauranten Goldenberg i Paris i 1982, har funnet et perfekt skjulested. Det er ingen tilfeldighet.

Skien. Egentlig lever han ikke i skjul. Navnet hans står på postkassa. På norsk: Walid Osman. Opprinnelig heter han Abdulrahman Abu Walid Zayed. Det står på arrestordren og utleveringsbegjæringen den franske forhørsdommeren Marc Trévidic sendte norske myndigheter i februar. Trévidic etterforsker attentatet i Rue des Rosiers (rosebuskenes gate) i 1982, der 6 ble drept og mer enn 20 såret. 56-åringen i Skien skal ifølge franske etterforskere ha vært en av de verste morderne i terrorgruppa Abu Nidal, som sto bak attentatet. «En sentral håndlanger mellom 1977 og 1982 – involvert i de fleste av gruppas virksomheter i Europa,» sier et av vitnene Trévidic fant etter års leting.
Midtøsten. Abu Nidal, eller Sabri Khalil al-Banna, var opprinnelig en politisk palestinsk leder og grunnlegger av «Fatah – det revolusjonære rådet», mer kjent som ANO (Abu Nidal-organisasjonen). Han kjempet for et fritt Palestina, men tippet over i ren vold. På 1970- og 1980-tallet ble Abu Nidal ansett som verdens farligste terrorleder. Det var etter at han brøt med Yassir Arafat og PLOs forsøk på å finne en fredelig løsning med Israel. Abu Nidal tilbød sine tjenester til en rekke land. Gruppen skal ha vært ansvarlig for å ha drept eller skadet mer enn 900 personer. Etter attentatet mot Goldenbergs restaurant i Paris rettet mistanken seg raskt mot Abu Nidal. Dette sporet ble imidlertid lagt dødt og ikke tatt opp igjen før mange år senere. Det hevdes at daværende president Francois Mitterrand kjøpte «fritt leide» fra Abu Nidal for unngå flere attentater på fransk jord.

Skien. Walid Osman skal ifølge franske etterforskere ha deltatt i mange av angrepene, ikke bare det i Rue des Rosiers. I Skien er det ingen tegn til slik aktivitet. Ingen livvakt passer huset, som er temmelig falleferdig. Denne dagen, klokken 11.30, sover han.
«Han er veldig sliten,» sier samboeren. «Han trenger hvile. Hvem er du? Hva vil du? Nei, du kan ikke snakke med ham. Henvend deg til vår advokat.» Og med det lukker hun vinduet som sto på gløtt. At jeg kom helt fra Paris forandrer ingenting. Walid Osman har ennå ikke uttalt seg offentlig – bortsett fra å benekte at det er ham, og bedyre at han aldri har vært i Paris. Paret sover rolig videre i dette huset eid av kommunen, som også betaler stønad. Helsa hindrer Osman fra å arbeide, og ifølge vitner virker han helt dopet. «Bortreist.»

Oslo. Ingen virker sjokkert over hans nærvær. Frankrike har fortsatt ikke fått svar på dommer Trévidics utleveringsbegjæring.

Ingen livvakt passer huset, som er temmelig falleferdig.

«Saken er til behandling, og vi vet ikke når vi vil være i stand til å gi et svar til Frankrike. Det er Frankrike informert om,» sier Andreas Bondevik, kommunikasjonsrådgiver for Justisdepartementet, til Ny Tid. Et offisielt svar er etter det vi erfarer på vei. Etter alt å dømme blir Walid Osman aldri utlevert. Han fikk norsk statsborgerskap i 2002, og etter norsk lov er forbrytelsen foreldet. Problemet er at Norge, selv om det ikke er medlem av EU, har inngått avtaler som forplikterter til samarbeid med europeiske land i området Eurojust. Spesielt innen terrorisme. Det finnes en utvei: dersom det kan påvises at Osman løy da han fikk norsk statsborgerskap.

Skien. I mellomtiden lever han i fred i Henrik Ibsens fødeby. Frisøren Jørn Inge Næss kjente Osman godt som tidligere nabo. Næss, som stiller i lokalvalget for Fremskrittspartiet, synes først at det ikke er vanlig at kommunen betaler for en «slik type», men etter noen timer ønsker han ikke å uttale seg, og henviser til Utenriksdepartementet. Walid Osman er åpenbart et problem.

Norge. Han kom til landet med kone og fire barn i 1991. Det året kom 130 «PLO-avhoppere» for å søke politisk asyl etter en avtale med palestinske sympatisører i Arbeiderpartiet. Det er ikke kjent om Osman befant seg blant disse, som ble gjenstand for en stor skandale. Det norske hemmelige politiet PST fikk mistanke om at det fantes terrorister blant dem. Derfor lot de israelske kolleger fra Mossad få avhøre dem. Israelerne ble da utstyrt med norske (utgåtte) pass for å gi seg ut som nordmenn. Dette ble oppdaget, og lederne for PST ble tvunget til å gå av. En viss Souhaila Andrawes kom også til Norge sammen med sin libanesiske mann i 1991. Tre år senere krevde Tyskland henne utlevert som den eneste overlevende av kaprerne av et Lufthansa-fly i 1977. Andrawes ble utlevert og dømt til 10 års fengsel, men fikk sone ferdig i Norge.
Saken minner om Walid Osmans, men Souhaila hadde ikke norsk statsborgerskap. Den juridiske prosessen om utlevering varte lenge. Til slutt godtok Høyesterett at hun ble utlevert. Andrawes bor fortsatt i Norge. Ny Tid spurte henne, via hennes advokat, om hun visste hvem Walid Osman var. Svaret var negativt. I dag skyr Souhaila Andrawes omtale. Som Osman.

Norge og Sverige. Imidlertid er hans «sjef», Abu Nidal, ikke ukjent i Norge. I en periode hadde han til og med norsk pass. Angivelig stjålet. Det var Yassir Arafat selv som avslørte «detaljen». Uansett hadde Abu Nidal gode kontakter i Norge i 1986–1988. Hans høyre hånd Mohammed Samir Khadar bodde i Sverige, og krysset regelmessig grensen inntil han ble drept under angrepet på cruiseskipet City of Poros (der ni personer døde) i Athen i 1988.
«Flere palestinske terrorgrupper hadde sovende celler i Norge og Sverige på 1980- og 1990-tallet, både PFLP og Abu Nidal,» sier den svenske eksperten Magnus Ranstorp.
«For dem ble alt forandret med fallet av Berlinmuren. De skandinaviske landene tilbød en oase av fred. Medlemmer av disse gruppene skydde oppmerksomhet og kunne operere i Sør-Europa,» sier Ranstorp. Mange fikk oppholdstillatelse av humanitære årsaker.
Iver Frigaard, tidligere PST-sjef, bekrefter Ranstorps utsagn.
«Etter at det franske, britiske og tyske politiet intensiverte jakten på palestinske terrorister på slutten av 1980-tallet, ble de nordiske landene fredelige havner, men også en base for dem. De hadde et stort antall falske pass og identiteter,» sa han til VG. Det gjaldt unge erfarne menn, oftest rekruttert i libanesiske leire. Etter en grunnleggende terroropplæring hos Abu Nidal i Libanon og Libya, ble de sendt til Europa som «studenter».
Ifølge Frigaard våget ingen europeiske land å arrestere og straffeforfølge palestinere mistenkt for terrorisme på den tiden, i frykt for blodige represalier. En libanesisk mann ble eskortert av norsk politi i all stillhet fra Norge til Damaskus i 1991. Han var blitt dømt til 50 års fengsel for terrorisme i Spania, men løslatt etter trusler.

Oslo. To år senere undertegnet palestinere og israelere Oslo-avtalen. Norge ble valgt av begge parter. Etter å ha vært blant de mest Israel-vennlige lenge, hadde mange nordmenn byttet side. Er det derfor den mistenkte mannen i Skien kan sove så rolig? Ikke bare. I dag er han norsk, og som de fleste land beskytter Norge sine egne.
Paris. I Frankrike er forbrytelsen ikke foreldet. En rettssak vil trolig finne sted, og en fjerde mistenkt er nå ettersøkt i Jordan. Familiene til ofrene for Rue des Rosiers må fortsatt være tålmodige. Etter 33 år er ikke det like enkelt.

---
DEL