På begynnelsen av 1980-tallet var jeg aktiv i fredsbevegelsen og deltok i ledelsen av fredssykkelrittet Bike for Peace, fra Moskva til Washington (D.C.). Jeg hørte ofte klikkelyder i telefonen, og jeg var sikker på at jeg ble overvåket. Jeg syntes det var ubehagelig. Hvordan føltes det da for dem som virkelig ble overvåket her til lands, kommunistene, fra 1930-tallet til langt ut på 1960-tallet? En ny bok gir rystende innsikt i en systematisk kartlegging av nordmenn.
Vi føler at vi lever i en avgjørende tid. Men hvordan må det ikke ha føltes på 1930-tallet? Etter den russiske revolusjon i 1917, og Versaillestraktaten av 1919 som markerte sluttoppgjøret etter første verdenskrig, var det generell politisk uro i Europa. Ville vi ikke ha blitt grepet av kommunismens vakre overordnede idé om likhet, frihet og internasjonalt brorskap hadde vi levd den gangen? Det norske Arbeiderparti, radikalt som få, tok etter hvert avstand fra kommunismen og meldte seg ut av Den kommunistiske internasjonale (Komintern) i 1923. Det førte til en splittelse i partiet og avfødte Norges Kommunistiske Parti (NKP).
I boken Forfulgt av staten tar Alexander Wisting oss med inn i de sosiale, kulturelle og politiske kampene som føres i Norge og Europa frem mot et nytt krigsutbrudd i 1939, og deretter selve krigen og etterkrigstiden. Vi presenteres for et splittet Norge, med langt større ekkokammer enn det vi i dag lever med.
Hva er verst: bolsjevisme eller fascisme?
Det brennende spørsmålet for mange var hvordan man best skulle stanse fascismens fremmarsj. Under den spanske borgerkrigen (1936–1939) dro flere radikale nordmenn nedover for å kjempe mot Franco-fascismen. Den norske staten drev en planmessig kartlegging av kommunistene som ledet an i dette arbeidet. For ville ikke bolsjevikene egentlig kuppe Norge om de fikk sjansen?
«Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og
rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.» Einar Gerhardsen
Etter angrepet på Norge 9. april 1940 flyktet regjeringen. Kommunistiske sabotasjegrupper, som Osvald-gruppen (også kalt Saborg) og Pelle-gruppen, var villige til å gå lengst av alle i sabotasjeoppdrag mot fienden – en del av dette ble også utført i samråd med Moskva. Først fra 1944 kom hjemmefronten og Milorg mer operasjonelt med. Regjeringens dilemma var om sabotasje var formålstjenlig – førte det ikke bare til flere gjengjeldelsesaksjoner fra okkupantene?
Gjennom 440 tettpakkede sider følger vi en rekke navngitte sabotører og politiske ledere, inn og ut av arrestasjoner, aksjoner og private forhold, både under og etter krigen, og ikke minst lederen av Osvald-gruppen, Asbjørn Sunde.
Nettet snører seg sammen
Etter krigen snørte nettet seg sammen rundt de mest aktivistiske kommunistene. Ap vant stort under det første etterkrigsvalget høsten 1945, med 41 prosent av stemmene, men også NKP gjorde et sterkt valg, med 11 prosent. Aps nye leder ble Einar Gerhardsen. Gerhardsens bror, Rolf, partisekretær Haakon Lie, LOs Konrad Nordahl, motstandsmann og justisminister Jens Christian Hauge og redaktør i Arbeiderbladet, Martin Tranmæl, ble det nye Norges sterke menn.
Det hele toppet seg i Gerhardsens berømte Kråkerøy-tale i februar 1948, hvor han blant annet sa: «Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.»
Dette var altså partiet som under krigen hadde stått for noen av de mest spektakulære sabotasjeaksjonene mot tyskerne, og som Ap vurderte sammenslåing med rett etter krigen. Hva hadde skjedd? Jo, Sovjetunionen festet sitt jerngrep om blant annet Tsjekkoslovakia og sendte urovekkende signaler mot Finland. Var Norge neste land på listen?
En drivende godt fortalt historie
En systematisk overvåkning av norske kommunister tok til, basert på lister man hadde samlet fra mellomkrigstiden, og som også de tyske okkupantene hadde benyttet seg av. Ikke minst gikk det hardt utover medlemmer av Norsk Sjømannsforbund – norske kommunistiske sjøfolk hadde gjort en uvurderlig innsats under krigen. Utenrikspolitisk la Norge seg innunder USA.
Vi presenteres for et splittet Norge, med langt større ekkokammer enn det vi i dag lever med.
Det er umulig å gjengi drivet i denne boken. Den må bare leses. Wisting balanserer på en knivsegg. Han kommer selv fra en «kommunistfamilie» og innleder boken med et ferieminne fra barndommen, da familien drar til det kommunistiske Øst-Tyskland. Gutten får høre det fra lærerne på skolen. Han blir kalt et «Stalins barn». Wisting skriver de stigmatisertes historie, i et Norge som har dyrket seiersfortellingen og Det norske Arbeiderpartis feiende faner.
Jeg kan forstå Gerhardsen og Aps frykt for at landet hadde en femtekolonne i sin midte som kunne komme til å selge ut landet til Stalin. Særlig når vi i ettertid vet hva Sovjet-kommunismen sto for. Det er her Wisting mestrer balansegangen så godt. Han underslår ikke dilemmaene. Vi blir kjent med NKPs ulike fraksjoner. Vi skjønner hvorfor dette var en såpass vanskelig tid for landet. Vi følger Osvald-gruppens leder, Asbjørn Sunde, inn på cellen da han i 1954 blir dømt til åtte års ubetinget fengsel for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen. Han blir også ekskludert fra NKP.
Den nidkjære Håkon Lie
Vi skal være glade for at ikke partipressen eksisterer på samme måte i dag som før og etter krigen. Arbeiderbladet, hvordan kunne dere være så ensporet? Aftenposten likeså. Dagbladet er en av de få avisene som kommer fra denne epoken med æren i behold, ifølge Wisting. Og med personligheter som antikommunist nummer 1 her til lands, Haakon Lie, tett fulgt av Martin Tranmæl, må det ha vært grusomt å havne i kartotekene. Dette var nådeløse menn. En del av deres metoder tåler knapt dagens lys.
I 1993 publiserer tidligere Ap-partisekretær og stortingsrepresentant Ronald Bye sammen med Alf R. Jacobsen og Finn Sjue boken De visste alt … Rapporter fra niende etasje (Tiden). Så kommer Lund-kommisjonen i 1996. Samrøret fastslås. Dette er med andre ord kjent stoff, men Wisting fyller historien med levende kvinner, menn og barn som lever midt i denne sydende gryten av lojalitet, ideologi, press, fortielse og sannhetssøken.
Selv kan jeg ha innbilt meg å ha blitt overvåket en gang i tiden. Men jeg har aldri fullt ut forstått hva mange kommunister og deres familier her til lands har måttet lide. Ekstra bittert må det være at Sovjet-kommunismen neppe var verdt deres altoppslukende lojalitet.
