Norsk særpreg

The White Birch, Mira Craig og Minor Majority gir oss tre svært forskjellige innfallsporter til det norske musikkåret 2006, og viser på hver sin måte at det lønner seg å holde på sine særtrekk istedenfor å prøve å gjette hva folk vil ha. Lavmælt hvisking «Do you want / Your silent heart to show,» synger […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

The White Birch, Mira Craig og Minor Majority gir oss tre svært forskjellige innfallsporter til det norske musikkåret 2006, og viser på hver sin måte at det lønner seg å holde på sine særtrekk istedenfor å prøve å gjette hva folk vil ha.

Lavmælt hvisking

«Do you want / Your silent heart to show,» synger Ola Fløttum i oslobandet The White Birch, og med sitt fjerde album siden den lavprofilerte debuten Self-Portrayal (1996) viser gruppa hvordan nøysomhet er en dyd – også i musikken. Come Up For Air (Racing Junior/Sonet 2006) er en lavmælt plate, preget av hviskende sang, spartansk instrumentering og svakt skimrende melodier. Albumet slippes i Europa av tyske Glitterhouse Records, og The White Birch bør ha alle muligheter til å skaffe seg et hengivent publikum på Europa-basis.

The White Birch startet som et mer støyende rockeband i etterdønningene av grunge- og hardcore-eksplosjonen på 1990-tallet. Den snegletrege undersjangeren «slowcore» var lenge en naturlig referanse, kjennetegnet som den var av sirupsseige melodier, vag mumlesang og eksplosive gitarriff. Bandet har da også hentet navnet sitt fra et album av det toneangivende amerikanske slowcorebandet Codeine. Nå slekter The White Birch derimot mer mot de atmosfæriske stemningene til islandske Sigur Rós og den storslåtte melankolien til Coldplay, uten at det føles som plagiat eller etterdilting.

Stilskiftet for The White Birch ble nok tatt da Ola Fløttum ga ut soloalbumet These Days Are Hard To Ignore (Racing Junior 2001) under aliaset Portrait Of David. Dette albumet står i ettertid fram som Fløttums praktiske eksamen i innadvendt melankoli; ti sanger framført med svært få virkemidler – og med en nærmest Erik Satie-aktig minimalisme i arrangementene. Albumet var noen hakk for stille og navlebeskuende for denne anmelder, men det er ingen tvil om at det har vært viktig for The White Birchs videre utvikling. Trioen sto fram som et nytt band på Star Is Just A Sun (Racing Junior 2002), og på årets plate er metaformosen til Fløttum og hans kumpaner Ulf Rogde og HC Almendingen fullført.

Sjanger-karneval

Veien fram mot målet har heller ikke vært snorrett for norskamerikanske Mira Craig, men heldigvis virker det som hun er immun mot alle forslag om kunstneriske kompromisser og definerte sjangergrenser. Debutalbumet Mira Mira! (Homemade Records/Bonnier Amigo 2006) viser fram noe så sjeldent som en norsk artist det er umulig å ikke ta stilling til. Det er vanskelig å mene at plata er «helt grei», en skjebne som rammer de fleste plater der ute. For på tross av enkelte glipptak er dette visjonær, nyskapende og nesten irriterende egenrådig musikk. Hvis du har hørt gjennombruddslåta «Boogeyman» med sin miks av calypso, hiphop og illsint bjeffing, eller sett Mira riste løs som en ishulder på Island – akkompagnert av heftige drum’n’bass-brekk – i videoen til «Headhunted», vet du hva jeg snakker om. Dette er musikk du elsker eller hater, og den mest vågale norske plata siden Serena-Maneesh debuterte med sine stormannsgale støysymfonier i fjor sommer. Hun slenger inn pekere til både norsk og japansk folkemusikk, og minner ofte mer om Kate Bush og Dollie Deluxe enn mer åpenbare forbilder innen hiphop og r&b. Et nytt jungelord: Når Mira Craig åpner kjeften, må man lytte.

Evige melankolikere

Pål Angelskår i Minor Majority holder seg mer i nabolaget til The White Birch, men musikken er mer tradisjonsrik norsk høstmelankoli i området rundt Leonard Cohen og Neil Young. Såre stemninger og tåredryppende tekster holder ikke alene, men siden Angelskår debuterte med bandet Reverend Lovejoy i 1999 har han vist seg fram som en særdeles sterk og jevn låtskriver. I Reverend Lovejoy delte Angelskår låtskriveransvaret med Jens Herman Ruge, men formatet ble raskt for lite til å gi utløp for låtene han trillet ut av ermet, og fra 2001 har Minor Majority vokst seg fra et sideprosjekt til en suksesshistorie med Europa-turneer, gullplate og utsolgt Rockefeller-konsert. Det store gjennombruddet, både kommersielt og kunstnerisk, kom med albumet Up For You And I (Big Dipper 2004) og hiten «She Gave Me Away», og albumet ble også sluppet i Europa. På Reasons To Hang Around (Big Dipper/Sonet 2006) viderefører og utvikler Angelskår sitt etter hvert så velkjente musikalske univers. Gjennom hele karrieren er låtene hans blitt beæret med et krystallklart lydbilde, mye takket være den undervurderte knotteskrueren Andreas Berczelly, og nettopp denne avstanden fra den forslitte lofi-estetikken som lignende band ofte blir offer for, ligger nok noe av hemmeligheten bak at Minor Majority nå for alvor snuser på den aller øverste rockedivisjonen i Norge.

---
DEL

Legg igjen et svar