Norsk miljøteknologi feid på land

Ti år etter at Gro Harlem Brundtland promoterte norske bedrifters miljøteknologi i Indonesia, ligger mange av de Norad-støttede prosjektene på bar bakke. Hva skjedde egentlig?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dette er historien om den norske storsatsingen på miljøteknologi i Indonesia, om norske politikeres som døråpnere, om norsk bistand til norske bedrifter, om høyteknologi i møte med utviklingsland, om utenlandsgjeld og om Asiaplaner og Asiakriser.

Det hele startet for omtrent ti år siden.

Men her i Ny Tid starter vi historien først i nåtiden, i kjølvannet av tsunamien i romjula.

Noen dager etter at flodbølgekatastrofen raserte kystområder og drepte titusener i Sør-Asia andre juledag, gikk nemlig Ny Tid inn på det norske selskapet Oceanors hjemmeside på nettet.

Raskt fant vi fram til kartet over Det indiske hav. Det var som vi trodde: Utenfor kysten til Indonesia, Thailand og India – tre av landene som ble hardest rammet av flodbølgene – har Oceanor satt inn merker som viser hvor selskapets avanserte havbøyer er utplassert.

Bøyene er en del av Seawatch, et varslingssystem som med høyteknologiske instrumenter blant annet måler vær, vind, havstrømninger – og bølger. Via satellitt sendes informasjonen til datasentraler hvor kompliserte matematiske modeller brukes av eksperter til å behandle informasjonen – for deretter å eventuelt kunne sende ut varsler.

Ja, for en av hovedoppgavene til Seawatch-systemet er faktisk å varsle tyfoner og uvær.

Så hvorfor klarte ikke systemet å varsle flodbølgen andre juledag? Kartet på selskapets hjemmeside viser jo at det er utplassert Seawatch-bøyer både utenfor den indiske østkysten som ble rammet av flodbølgen og midt i Bengal-bukta hvor flodbølgen passerte?

Faktisk er to av havbøyene ifølge kartet til og med plassert rett utenfor turiststedene i Phuket og Khao Lak på den thailandske vestkysten hvor både lokalbefolkning og vestlige turister ble rammet av monsterbølgene.

Bistandsmillioner

Grunnen til at Oceanors Seawatch-bøyer i det hele tatt havnet i de tre flodbølgerammede landene er norsk bistand.

Seawatch-systemet ble først solgt til Thailand i 1991, deretter til Indonesia og India i henholdsvis 1995 og 1996.

Det kunne ikke ha skjedd uten at norske myndigheter åpnet pengesekken: Finansieringspakker som inneholdt lån fra Eksportfinans og garantier fra GIEK ble sydd sammen slik at de fattige landene skulle få råd til å kjøpe det dyre utstyret.

Norad på sin side bidro til at renta på de norske lånene ble lavere ved å gi prosjektene såkalte blandede kreditter. I tillegg fikk prosjektene blant annet opplæringsstøtte.

Totalt fikk Seawatch-prosjektene i de tre landene på denne måten godt over 90 millioner Norad-kroner.

Men det var ikke bare Norad som visste å verdsette Oceanors høyteknologi: Norges Forskningsråd hadde allerede bevilget millioner til utviklingen av Seawatch-teknologien. Også SFT, SND og UD gikk inn med millioner til Seawatch- prosjekter i Barentshavet, Europa og Vietnam.

Til sammen ble det norske bidraget til Seawatch fra 1986 til 1996 på hele 170 millioner kroner.

– Svært interessant

Men spørsmålet var altså om Seawatch-bøyene kunne ha forutsett flodbølgen som rammet Sør-Asia i romjula. Tre dager etter katastrofen uttalte internasjonal salgssjef Svein Erling Hansen i Fugro Oceanor (Oceanor ble i 2003 kjøpt opp av det multinasjonale selskapet Fugro) seg på følgende måte til Dagens Næringsliv:

– I øyeblikket er det tilfeldig om vårt system oppdager en tsunami. Teknisk er det fullt mulig å legge inn sensorer slik at de også kan anvendes til å varsle slike bølger.

Ifølge Hansen har allerede kunder i Thailand og India kontaktet Oceanor i Trondheim for å undersøke mulighetene for å oppgradere Seawatch-bøyene til å varsle tsunamier:

– Slik jeg ser det kunne det være naturlig at Indonesia, Thailand og India ser seg om etter felles løsninger for tsunamivarsler, og at India tar en ledende posisjon for å få dette på plass, fortsatte salgssjefen.

Så Seawatch-systemet kunne altså ikke ha varslet flodbølgen? Oceanors ekspert på Seawatch-systemet, Frode S. Berge, svarer bekreftende overfor Ny Tid, og viser til hvordan amerikanerne og japanerne har utviklet tsunamivarsel i Stillehavet: For at de ekstremt hurtige flodbølgene skal kunne registreres og varsles trengs ekstra utstyr montert på selskapets bøyer, i kombinasjon med utplassering av trykkceller på havbunnen.

– Vår teknologi kan være en bit av tsunamivarslingen, sier Berge, som synes at dette er et svært interessant felt for Oceanor, så sant det blir etablert et strategisk dokument med en finansieringspakke liggende i bunn.

– En bøtte i halsen

At Oceanor er mer enn interessert i at Seawatch skal bli en del av et varslingssystem for flodbølger, er ikke rart. Sterke signaler har allerede kommet fra det internasjonale samfunnet om at tsunamivarsling må på plass i Det indiske hav. Det kan føre til flere lukrative kontrakter til selskapet med base i Trondheim. Og da passer det utmerket at Oceanors Seawatch-system allerede er på plass i India, Indonesia og Thailand.

Eller er de det?

Ikke alt har nemlig gått på skinner siden systemet ble solgt med Norad-støtte til de asiatiske landene. I 1995 avslørte en rapport utarbeidet at Tor Gjerde ved Universitetet i Oslo og i dag ansatt i Norads evalueringsavdeling, at Seawatch-bøyene ikke var utplassert som forutsatt på sjøen, men lå på land i Thailand.

Situasjonen var noe bedre fem år senere. I Norads sluttrapport for Seawatch-prosjektet kan vi lese at fire av ni bøyer var i bruk da evalueringsteamet besøkte Thailand i 2000.

Ifølge Gjerdes rapport led prosjektet av flere problemer. Ikke minst ble det reist spørsmål om Seawatch-teknologien gikk over hodene på mottakerne. En av de lokalt ansatte i Sewatch-prosjektet i Thailand uttrykte det på denne måten:

– Vi bad om et glass vann, men fikk en bøtte i halsen.

Også fra Indonesia kom det foruroligende meldinger: Da NORAD gjennomførte en evaluering av Seawatch-prosjektet i 2000 viste det seg at alle havbøyene bortsett i fra en lå på land.

Samtidig kontaktet prosjektlederen for Seawatch i Indonesia, Agus Setiawan, Framtiden i våre henders NorWatch-prosjekt og varslet om at prosjektet var på sammenbruddets rand.

Og til tross for millioner på millioner med Norad-kroner til prosjektene; innad i Norad var det mange som slettes ikke var begeistret for Seawatch-prosjektene.

Ja, en av de ansatte i fagavdelingen som hadde vurdert Oceanors søknader kalte Seawatch-prosjektet for «det dummeste av alle bistandsprosjekter» som vedkommende noen gang hadde vært borti.

– Ute av Indonesia

Oceanors Frode Berge innrømmer i dag at erfaringene med prosjektet deres ikke har vært like problemfritt i alle landene.

Best mener han at det har gått i India, hvor inderne selv på topplan har tatt en sterk styring med havbøyeprosjektet, og hvor Seawatch er en av flere komponenter i et varslingssystem.

Ikke det at alt har gått knirkfritt; noen av bøyene har blitt utsatt for hærverk eller rett og slett forsvunnet. Men i eksempelvis Vietnam, hvor altså også Seawatch-systemet senere ble solgt til – har hærverk vært et mye større problem.

Berge kjenner ikke så godt til status for Seawatch-prosjektet i Thailand, men mener at det tross visse problemer fungerer godt.

Hva så med Indonesia?

– Vi er ute av Indonesia nå. Asia-krisen i 1997 slo ut landets økonomi. Siden det har Seawatch-prosjektet gått på sparebluss og det meste av bøyeparken har ikke vært i bruk. Men vi må løfte blikket; det trengs maritime varslingsmodeller. Oceanor har et veldig godt utgangspunkt med Seawatch-teknologien. Men hvis fokus blir rettet mot at vi hadde startproblemer, risikerer vi å bli tilskuere når tsunamivarsel skal etableres, sier Berge.

Døråpnere

Og det var her, med opplysningen om at Oceanors Seawatch-prosjekt har havarert i Indonesia, at minnene fra ti år tilbake dukket opp.

For i 1995, da Indonesia fremdeles ble styrt av diktatoren Suharto og forholdene var «stabile» for utenlandsinvesteringer, kom daværende statsminister Gro Harlem Brundtland på besøk til det store øyriket.

Med seg i bagasjen hadde Arbeiderpartidronningen et budskap til Suharto om norsk miljøteknologi. Ikke lenge etter at Harlem Brundtland forlot Indonesia hadde Oceanor sikret seg kontrakt på levering av Seawatch-systemet, bestående blant annet av 12 havbøyer.

Bøyene skulle ikke bare måle vær og vind, som nevnt tidligere. De skulle også kunne varsle algeinvasjoner, radioaktivitet og forurensing.

Og dermed var det ikke tvil om at Seawatch kom inn under kategorien miljøteknologi.

Året etter – i 1996 – var det næringsminister Jens Stoltenbergs tur til å være døråpner for norske bedrifter i Indonesia. Under et seminar i Jakarta hvor 70 norske bedrifter deltok, skrøt han generelt av norsk miljøteknologi og av Oceanors Seawatch-system spesielt.

190 millioner Norad-kroner

Samtidig ble Asiaplanen lagt fram av norske myndigheter. For nå gjaldt det å smi mens veksten gikk til himmels, ikke bare i Indonesia, men i alle de fremadstormende landene i Sørøst-Asia.

Asiaplanens strategi var å hjelpe norske bedrifter til å utnytte mulighetene i disse landene gjennom bunden bistand fra Norad, Garantiinstituttet GIEK, SND. Forskningsrådet og Eksportrådet.

I kjølvannet av statsminister Brundtland og næringsminister Stoltenbergs besøk i Indonesia var det mange norske bedrifter som fikk nye godt av denne strategien. Ved siden av omtalte Oceanor, handlet det blant annet om selskapene Blom, Mjellem & Karlsen og Indonor.

Til sammen ble disse fire selskapenes salg av produkter til Indonesia begunstiget med over 190 millioner Norad-kroner, samt at store finansieringspakker fra norske institusjoner ble sydd sammen for å støtte Indonesias kjøpeevne.

Hvordan gikk det så med prosjektene?

– Sårt å bli kritisert

Skjebnen til Oceanors Seawatch-prosjekt er allerede avslørt. Ifølge selskapet selv ligger prosjektet i dag på is – akkurat slik til og med folk innenfor Norad-systemet fryktet etter at 30 millioner kroner hadde blitt bevilget fra direktoratet til prosjektet.

Oceanors Seawatch-ekspert har forståelse for Norads spesielle rolle, at det oppstår blandede følelser i skjæringspunktet mellom fattigdomsbekjempelse og næringsutvikling.

– Men vi mener at bistand må inkludere relevant teknologi. Skal du lykkes i bistand må du være i forkant. Hvorfor skal vi tvinge andre land til å ta de samme grepene som vi har tatt? I dag er bøyer og satellittovervåkning på full fart inn. Havforskningsskip har en plass i bildet. Men et skip koster mye penger. Vi tvinges derfor over i mer effektive måter å hente inn informasjon på, sier Berge, som mener at det er helt klart at man trenger operative systemer som Seawatch.

Berge synes at kritikken mot Seawatch-prosjektene som har kommet fra flere hold opp gjennom årene er urettferdig.

– Vi lever av å selge våre produkter. Men vi er også opptatt av at dette skal komme mottakerlandene til gode. Da jeg studerte på NTH skrev jeg hovedoppgave om u-hjelp i Kenya. Det er litt sårt at vi blir kritisert og uglesett for vår rolle i denne sammenheng, sier Berge.

– Det ble veldig stille

Men det var ikke bare Oceanor som støtte på skjær i sjøen i Indonesia. Det har ikke gått stort bedre med de andre eksemplene Ny Tid har hentet fram.

Ett av dem, Bloms sjøkartleggingsprosjekt, skulle opprinnelig ha gått over 13 år fra 1996. Meningen var blant annet å produsere elektroniske sjøkart, anlegge tidevannsstasjoner og bygge opp et datasystem for informasjon om miljø og marine ressurser.

Men i 1999, da første fase av prosjektet var over, hadde ikke lenger Indonesia penger å prioritere til å drive prosjektet. Fase 2 og fase 3 som skulle gått over de neste ti årene måtte dermed avblåses.

I likhet med Oceanor, skylder Blom på Asia-krisen.

– Asia-krisen gjorde at finansieringen ble borte. Det er en sørgelig historie, båter ligger i opplag og utstyr står på land. Noen av de 25 tidevannsstasjonene vi lagde er fremdeles operative, andre ligger brakk. Midler til vedlikehold og drift mangler, forteller Bjørn Brantzeg i Blom, som var assisterende prosjektleder i Indonesia fra 1996-1999.

Asia-krisen får imidlertid ikke alen skylda for at ikke alt gikk som det skulle.

– En del av teknologien vår var for komplisert for dem; multistråleekkolodd, data, det var ukjent for dem, forklarer Brantzeg, som også tar selvkritikk for at prosjektet gjorde bruk at teknologi fra underleverandører som ikke fungerte, og som endte i erstatningssaker.

Tatt i betraktning problemene prosjektet møtte og det faktum at Norad hadde støttet det med 87 millioner kroner i blandede kreditter, har han følgende å si om norske myndigheters oppfølging etter at prosjektet strandet:

– Det ble veldig stille fra norske myndigheters side. Etter at Norad gjennomførte sin evaluering av prosjektet i 1999 har det ikke vært kontakt fra deres side. Det er rart at de ikke har brydd seg mer, sier Brantzeg.

– Ikke hørt noe

Stillhet fra Norads side er også noe forsker Bjørn Serigstad ved Havforskningsinstituttet trekker fram i forbindelse med det norske forskningsskipet som ble levert til Indonesia i 1998.

Skipet ble bygd og levert av Bergensfirmaet Mjellem & Karlsen, godt støttet av 64 millioner Norad-kroner i form av blandede kreditter.

Men allerede da skipet nådde fram til Indonesia etter den lange ferden fra Bergen var midlene som var satt av til opplæring av mannskapet brukt opp på veien. Kombinert med den vanskelige økonomiske situasjonen for Indonesia resulterte dette i at skipet – som for øvrig hadde alt av siste skrik innen ustyr og teknologi – stort sett ble liggende til kais de første par årene.

– Men for årene 2000 til 2002 fikk prosjektet nye fire millioner kroner i støtte fra Norad til opplæring av mannskap. Samtidig satte myndighetene i Indonesia av nok midler til å finansiere drift av skipet i 120-150 dager i året, forteller Serigstad ved Havforskningsinstituttet, som har hatt ansvaret for opplæringen på forskningsskipet.

Serigstad vet ikke om eller hvor mye myndighetene i Indonesia avsatte til drift av skipet i fjor. Han har ikke vært i Indonesia for å følge opp prosjektet siden i 2003 på grunn av at det ikke finnes midler til opplæringen for tiden.

– Men for ett og et halvt år siden sendte indonesierne en evalueringsrapport av prosjektet til Norad. Men til tross for at Norad krever en slik rapport fra mottakerne av bistandstøtten og at jeg gjentatte ganger har purret på det, så har de ikke svart på henvendelsen min om å få et møte for å diskutere erfaringene og mulig samarbeid videre, sier en skuffet Serigstad.

– Viktigere mer ris

Det siste prosjektet i føljetongen av miljøteknologioverføringer til Indonesia, ble endelig skrinlagt etter mange års fram og tilbake i august i fjor.

Bak prosjektet sto selskapet Indonor, og planen var å bygge et bølgekraftverk utenfor Java, støttet av 10 millioner bistandskroner fra Norge. Det ble det ikke noe av.

– Vi hadde kommet et godt stykke på vei i arbeidet. Sted for kraftverket var pekt ut, ingeniørberegninger foretatt og anbud innhentet da prosjektet i 1998 ble utsatt på grunn av Indonesias dårlige økonomi, forteller administrerende direktør i Indonor, Tor Rise Hansen.

Selv om selve byggingen av bølgekraftverket aldri ble noe av, fikk Indonor 23 millioner kroner betalt for jobben de hadde gjort fram til 1998. Det representerer nesten halvparten av kontraktsummen på 54 millioner kroner.

– I den situasjonen landet var i hadde det nok vært viktigere for befolkningen i Indonesia med ris enn med bølgekraftverk, sier Rise Hansen.

Økt utenlandsgjeld

Men at teknologien med bølgekraftverket skulle være spekulativ, det vil ikke Indonors administrerende direktør være med på.

I 2000 hyret nemlig Utenriksdepartementet forskningsstiftelsen Fafo til å evaluere ordningen med bunden bistand og blandede kreditter.

I den forbindelse ble en rekke prosjekter i Kina, det sørlige Afrika og Indonesia gjennomgått.

Fire av de sju indonesiske prosjektene rapporten har evaluert i Indonesia er de samme som Ny Tid har sett på i denne sammenheng. Allerede den gang påpekte Fafo at flere av prosjektene var gått i stå. Og for Indonors del var dommen knusende: Prosjektets mislykkethet ble nemlig forklart med at den norske teknologien var «spekulativ og dermed høyst irrelevant».

Flere av de norske prosjektene hadde videre ifølge Fafo ingen samfunnsøkonomisk relevans. Vurdert opp mot målsettingene til norsk bistandspolitikk generelt, konkluderte Fafo med at prosjektene heller ikke hadde noen direkte effekt for sysselsetting, fattige og kvinner.

I stedet har prosjektene ført til økt utenlandsgjeld i Indonesia. Som en i evalueringsteamet fra Fafo, Bjørn Grimsrud, sa til Klassekampen i februar 2002:

– Nå sitter et nytt styre i Indonesia og må dekke utgiftene på disse lånene direkte over statsbudsjettene sine.

– Ikke både i pose og sekk

Og det er vel ikke akkurat ideelt for Indonesia, ikke minst i situasjonen landet er i etter flodbølgekatastrofen i romjula?

Kanskje det er noe dagens regjering er villig til å se på, kanskje gjelden som Indonesia har fått på grunn av feilslåtte prosjekter burde ettergis?

– Utenlandsgjelden ville ikke vært noe problem for Indonesia dersom ikke Asia-krisen hadde oppstått. Men nå i kjølvannet av flodbølgekatastrofen er det en stor vilje i verdenssamfunnet til å se på hvordan vi kan gjøre noe med landets gjeld. For vår del er vi mer opptatt av å få til et mest mulig helhetlig gjeldssletteopplegg for Indonesia, enn å ettergi gjeld som landet har fått på grunn av de norske miljøteknologiprosjektene, sier statssekretæren til bistandsminister Hilde Frafjord Johnson, Olav Kjørven, som har følgende budskap å komme med til utviklingsland som ønsker utenlandske investeringer:

– Det er nå en gang slik at hvis man har tatt opp et lån til prosjekter med et kommersielt snitt, så må man også ta risikoen. Som amerikanerne sier, så kan man ikke både ha kaka og spise den. Det viktigste er imidlertid å sikre at gjeldslette, der det gis, faktisk skal komme landet og dets innbyggere til gode. Da trengs det et mer helhetlig grep.

– Risky business

Og slik avrundes historien med statssekretærens kommentarer til den norske miljøteknologisatsingen i Indonesia, eksemplifisert ved prosjektene til Oceanor, Blom, Mjellem & Karlsen og Indonor:

– Disse eksemplene illustrerer at u-hjelp er en risky business. Man kan ikke forvente at alle prosjektene skal ha telemarksstil i nedslaget. Men det som mer enn noe annet ødela for prosjektene var Asia-krisen. Mye annet gikk enda verre for Indonesia og innbyggerne under denne krisen. I så måte blir det som skjedde med disse prosjektene smått. Men for all del; det er ikke hyggelig at prosjekter som det er investert så mye i gikk så dårlig, sier statssekretær i UD, Olav Kjørven, som samtidig påpeker at det ikke gikk like dårlig med alle prosjektene.

– Ta for eksempel Seawatch; i avisene i Indonesia løftes nå Oceanors teknologi fram som en mulig del av katastrofevarslingen i forhold til flodbølger. Da er det en fordel at systemet allerede er på plass i landet, selv om det ikke har vært i drift på lenge. Og når det gjelder forskningsskipet fra Mjellem & Karlsen så har det gjort en god og viktig jobb selv om det ikke har vært ute på tokt hele tiden, sier Kjørven.

Spørsmålet er altså om tsunamien vil bringe et nytt kapittel med miljøteknologisatsing inn i norsk bistand til land som Indonesia, Thailand og India.

Vil i så fall norske ministere reise til landene for å åpne dører? Vil Norads blandede kreditter fremdeles være tilgjengelige? Vil finansieringspakker sys sammen av Eksportfinans og GIEK? Og – hvis Seawatch-teknologien blir valgt til å varsle flodbølger – vil havbøyene ligge der på havet og varsle neste tsunami når den braser mot land om 50 eller 100 år?

Eller har da en ny Asia-krise sørget for å skylle teknologien på land – igjen.

---
DEL

Legg igjen et svar