Norsk arbeiderbevegelse: Hva må gjøres?

Å «løse» DNAs problemer ved å slå sammen DNA og SV i dag ville, i tillegg til å være politisk umulig, være et slag i lufta. Like lite som DNAs problem er et personproblem, er det et organisatorisk problem, skriver Erling Outzen, leder i Sunndal SV.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den politiske arbeiderbevegelsen i Norge som helhet betrakta er i krise, sjøl om Sosialistisk Venstreparti gjorde et godt valg og står relativt høyt i meningsmålinger. Det norske Arbeiderparti veit visst ikke hva det er til for, og SV representerer trass sin historisk høye oppslutning i valget, ikke (nesten) hele det arbeidende folk slik DNA i sin tid gjorde det. Hva må gjøres for å gjenreise arbeiderbevegelsen som kraftsenteret i norsk politikk og samfunnsliv?

I en kronikk i Bergens Tidende 2. februar sier Steinar Hansson: Slå sammen DNA og SV! I en kronikk i Ny Tid nr 6/02 sier Odd Andreassen (om DNA) at de må finne tilbake til sine (sosialistiske) røtter, og se inn i framtida på dette grunnlag. Med utgangspunkt i disse kronikkene, vil jeg med dette drøfte noen sider ved problematikken, og forsøke å vise en vei fram for venstresida i dette landet.

Å «løse» DNAs problemer ved å slå sammen DNA og SV i dag ville, i tillegg til å være politisk umulig, være et slag i lufta. Like lite som DNAs problem er et personproblem, er det et organisatorisk problem. Det er, som Andreassen gjør greit greie for i sin kronikk, et djuptgående ideologisk og politisk problem. DNA veit rett og slett ikke hvem de er, eller vil være: De har ei grunnleggende identitetskrise. De kan ikke i lengden forsøke å representere både deler av storkapitalen, alskens helt ideologiløse karrierister og samtidig de reelle interessene til vanlige arbeidsfolk i bygd og by. Det går ikke i hop, blant anna fordi den grunnleggende motsetninga mellom kapital og arbeid fortsatt faktisk er tilstede her i landet, sjøl om mange mangler enten evne eller vilje til å se den. DNA faller derfor mellom stolene. De fløt ei stund på «vi aleine kan styre landet» og «stø kurs». Nå har de ingenting. Så nå prøver de å finne på noe. Det er rimelig patetisk.

SVs hovedproblem er den foreløpig svake tilknytninga til og stillinga i de viktigste klasseorganene. Det viktigste organisatoriske uttrykket for den organiserte arbeiderklassen i Norge er og blir LO. Det grunnleggende problemet er såleis at det organiserte arbeidsfolket (LO, Fiskarlaget, Småbrukarlaget, osv) i dag ikke har et felles ideologisk og politisk uttrykk, verken i DNA eller SV. DNA har gjentatte ganger havna på feil side i klassekampen, SV står fortsatt mange ganger litt på siden av den. Nå er det ikke nødvendigvis slik at de nevnte faglige organisasjonene er fulle av folk som per dato brenner etter sosialistisk politikk. Store deler av de organiserte særlig i privat sektor synes på overflaten å være totalt avideologiserte, og stemmer gjerne Frp. Ei re-ideologisering av de faglige organisasjonene og de vanlige fagorganiserte er derfor også nødvendig. Men hva gjør vi i SV for å få til det?

Det fins folk i viktige posisjoner i fagbevegelsen som jobber med dette, og noen av dem er SV-medlemmer. Men føler disse kameratene at de har nok støtte i partiet, at partiet prioriterer dette arbeidet høyt nok? Og hva skal det politiske grunnlaget for denne re-ideologiseringa være? Slik at arbeidsfolk flest føler at det har noe med dem å gjøre?

Svaret er opplagt ikke radikalistisk frasemakeri og romantiserende revolusjonspreik. Jeg trur svaret ligger langs de linjer Aksjon For Velferdsstaten skisserer. Konkrete krav til forsvar for viktige klasse-posisjoner. Hva har så det med sosialisme å gjøre? Etter mitt syn: En hel del. Bare de som har en overflatisk og helt teoretisk forståelse av hva sosialisme er kan avvise denne forsvarskampen som «jobb nummer en» for sosialister i Norge i dag. Det vi kaller velferdsstaten, og som «alle» sier de er for mens de i regjeringsposisjon samtidig demonterer den, inneholder i virkeligheten viktige sosialistiske elementer med stor betydning for vanlige folks hverdag. Bare ta et helstatlig Statkraft som eksempel. Nasjonal og demokratisk kontroll over denne evigvarende og helt grunnleggende samfunnsressursen og den teknologien og kompetansen vi har for å nytte den til hele folkets beste. Ikke å omgjøre denne ressursen fra hele folkets eiendom til et spekulasjonsobjekt for internasjonal storkapital. Skulle ikke det ha noe med sosialisme å gjøre?

En konkret kamp for velferdsstaten i brei og egentlig forstand er derfor i realiteten en konkret kamp for sosialistiske posisjoner, og en utbredt forståelse av det ville være et avgjørende viktig bidrag til gjenreising av arbeiderbevegelsens ideologiske hegemoni på egalitært og solidarisk grunnlag. Både et forsvar for de faktiske posisjoner det arbeidende folk har, og å bryte nyliberalismens ideologisk-kulturelle hegemoni er nødvendige forutsetninger for å gå videre i sosialistisk retning i norsk samfunnsutvikling.

DNA må velge: New Labours vei, eller For Velferdsstatens vei. De er uforenlige, det er et enten-eller. SV har valgt: SV støtter For Velferdsstatens krav, og kjemper for dem. Det er ikke problemet. Men vi i SV har ennå ikke greid å smi sammen en brei faglig-politisk klasseallianse som den som løfta Nygårdsvolds og Gerhardsens DNA fram, og som skapte grunnlaget for velferdsstaten. Det er vår viktigste utfordring å gjøre det.

Er vi alle fagorganisert i LO? Jobbes det bevisst og hele tida, fra hele partiets side, for å smi denne alliansen? Greier vi å nå de tradisjonelle industriarbeiderne og de ufaglærte tjenesteytere innen handel og omsorg? Og uten å miste appellen til de viktige utdanningsgruppene, som vi sjølsagt også fortsatt skal representere? Jeg så av valgstatistikken etter siste stortingsvalg at SV ikke lenger er underrepresentert blant de ufaglærte velgerne. Dette er et godt tegn, og skjønner vi hvor viktig det er å sementere dette og helst styrke SVs posisjon der ytterligere? Vil SV nå gå kraftfullt (!) i spissen for kampen mot privatisering av Statkraft, og ideologisere denne kampen, eller rettere, få fram hvor ideologisk den egentlig er?

Andreassen har rett: Motsetninga mellom arbeid og kapital består ennå. Og kapitalen er på offensiven. SV må være – og oppfattes av vanlige arbeidsfolk som – den folkelige motstandens parti, det som tar opp arven etter DNA da det betydde noe for vanlige arbeidsfolks hverdag og verdighet, og som definerer sin demokratiske sosialisme som forsvar for og videreutvikling av velferdsstatsbyggverket som det egentlig er og skal være – et anti-kapitalistisk prosjekt, som unntar stadig flere samfunnsområder fra markedets og pengemaktas iskalde «logikk». DNA har da valget mellom å slå følge, om det er i form av en enhetsfront eller et enhetsparti, eller å fortsette som ett av flere borgerlige sentrumspartier.

Ideologiene er slett ikke døde. Markedsliberalismen herjer videre, i verste velgående, både i Norge og internasjonalt. Sosialismen fins i de konkrete kampene for reelle klasseposisjoner, og i hegemonikampen. Sosialismen er ikke et leketøy for revolusjonsromantikere. Den seriøse sosialist begynner med en analyse av den faktiske virkelighet, her og nå. I denne faktiske norske virkelighet pågår kampen for sosialismen, i dag, hver dag, i forsvaret for velferdsstaten; de faglige rettigheter, de kollektive ordninger, den solidariske tankegang. I kampen mot konkurranseutsetting, ASifisering, privatisering, individuell lønnsfastsettelse, nærsynt profesjonskamp og kortsynt egoliberalistisk tankegang, mot spekulanter og profitører. I kampen mot den kapitalistiske offensiv, og i fortsettelsen av den, mot kapitalismen sjøl.

Det arbeidende folk i Norge har veldig mye mer enn sine lenker å miste. Ved offensivt forsvar for arbeidsfolks rettigheter og reelle interesser, for den reelle friheten i den kollektive tryggheten, ved å påvise gjennom praksis hvilke krefter det er som truer dem, vil anti-kapitalismen kunne gjenreises som folkebevegelse. Og samfunnet vil igjen kunne beveges i retning sosialisme.

---
DEL

Legg igjen et svar