Norsk apartheid anno 2004

Hvis diskrimineringen Heidrun Bubik opplever i Norge var begrunnet i rase, kjønn eller seksuell legning, hadde det blitt ramaskrik.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Heidrun Bubik – oppvokst i Wien og Østerrike før hun i 1988 flyttet til Norge – manøvrerer med øvede hender rullestolen sin inn i den trange heisen i bygården hvor hun bor på Skillebekk i Oslo.

Fire etasjer lenger nede sørger automatiske døråpnere for at 35-åringen via bakgården kommer seg ut på gata. Med Ny Tid på slep triller Heidrun av gårde i rullestolen – midt i gata hvor bilene normalt regjerer.

– Jeg kan nemlig ikke bruke fortauene her. Kantene er for høye, det er hull i asfalten mange steder og lett å sette hjulene fast i vannrennene som går på tvers av fortauene, sier Heidrun, og kjører slalom mellom biler som kommer mot henne.

Det er tre år siden Heidrun ble utsatt for en alvorlig trafikkulykke mens hun var på sommerferie i sitt hjemland. Resultatet var lammelse fra korsryggen og ned, samt tarmskader.

Tilbake i Norge har hun funnet seg en leilighet på Skillebekk, hvor dagliglivet etter hvert fungerer greit.

Den samme muligheten for et selvstendig liv – enten det dreier seg om jobben hun har som språklærer eller fritidssysler – kan ikke sies å være der når Heidrun beveger seg utenfor hjemmets fire vegger. Det skal Ny Tid få oppleve når vi blir med henne på en liten rundtur i hovedstaden.

Oslo ikke for rullestol

På vei fra Skillebekk ned til Aker Brygge passerer vi først den lokale frisørsalongen, så en japansk restaurant – begge steder med tilbud Heidrun gjerne kunne tenke seg å benytte.

Men i begge tilfeller sørger høye fortauskanter og ennå høyere kanter i inngangspartiene for at stedene er utilgjengelige for rullestolbrukere som ønsker å klare seg selv.

– I fjor sommer skrev jeg et brev til Oslo kommune og tok opp dette med fortauskanter og dårlige veier, forteller Heidrun.

Etter et par måneder fikk hun svar fra Samferdselsetaten hvor de blant annet skriver at de «dessverre må konstatere at Oslo ikke er bygget for rullestolbrukere», og at «en liste over alle tiltak som må utføres for å gjøre byen rullestolvennlig, ville blitt meget lang».

Og så skylder Samferdselsetaten på manglende bevilgninger før det til slutt konkluderes med følgende i brevet til Heidrun: «Uten at vi skal fraskrive oss vårt ansvar, så kunne det kanskje være en løsning å få rullestolprodusentene til å sette på større hjul. Det vil trolig kunne gi en raskere forbedring av fremkommeligheten.»

Bak sotede vinduer

Men til tross for vanskelig framkommelighet; Heidrun foretrekker å komme seg ned til byen for egen maskin. Kollektivtransporten er ikke noe alternativ, noe vi skal få oppleve til fulle senere på byturen vår.

– Og når det gjelder alternativet med den såkalte TT-ordningen, så er den ofte mer et mareritt enn en service, sier Heidrun.

For det første; mens de fleste kan ta kollektivtransport så ofte de vil og hvor de vil, har rullestolbrukere kun rett til 150 fritidsreiser i løpet av året med disse spesialbiltransportene. Ettersom man som oftest også må komme seg tilbake når man først har dratt til et sted, vil det si at TT-tilbudet i praksis holder til litt over en fritidstur per uke.

– For det andre må man bestille TT-turen senest klokka 17.00 dagen i forveien. Og så er TT-ordningen upålitelig. Da jeg fremdeles brukte ordningen opplevde jeg en rekke ganger å bli hentet opp til en time for sent til viktige avtaler i forbindelse med etterutdanning og jobb, forteller Heidrun.

Men kanskje verst av alt så representerer TT-ordningen en særordning som atskiller funksjonshemmede fra andre i stedet for å gjøre kollektivtransporten tilgjengelig for alle.

– Når du bruker TT-tjenesten blir du plassert i spesialbiler bak sotete vinduer, som om du skal gjemmes bort fra resten av samfunnet, sier Heidrun.

– Orket ikke å stemme

Mange mener kanskje at funksjonshemmede burde være glade for at samfunnet bruker så mye penger på denne og andre særordninger. Men Heidrun skulle gjerne heller sett at noen kunne regne ut hva som hadde vært mulig hvis midlene som går til TT-ordningen heller hadde blitt brukt til utbedring av kollektivtransporten.

– Selv har jeg regnet ut at kommunen ville kunne spart opp til 7000 kroner i måneden på assistansetimer på meg hvis butikkene og gatene hadde vært mer tilgjengelige i mitt nærmiljø, forteller Heidrun, og viser til særordningen med personer som hjelper henne med for eksempel handling.

For særordninger sementerer atskillelsen fra resten av samfunnet. Og gjentatte hindringer fører til mismot og til isolasjon.

– Ved forrige kommunevalg endte det med at jeg ikke stemte. Jeg orket nemlig ikke finne ut om valglokalene var tilgjengelig for meg, innrømmer Heidrun.

Ironisk nok

Nesten nede på Aker Brugge, i Munkedamsveien, stopper hun ved en bilparkeringsplass med det velkjente rullestolmerket som betyr at plassen er avsatt for funksjonshemmede.

Ironisk nok er parkeringsplassens nærmeste nabo en høy fortauskant med et fortau som til overmål er laget av ujevn brostein – noe som gjør det umulig for rullestolbrukere å komme seg fra bil og opp på fortauet uten hjelp.

– Dette er helt meningsløst. Også dette skrev jeg brev til Statens vegvesen om for ett år siden. I vinter svarte de at de skulle gjøre noe med saken nå i sommer, sier Heidrun.

I samme stund parkerer en Mercedes rett foran øynene våre på parkeringsplassen. Først når den mobilsnakkende mannen i dress bak rattet ser at Ny Tids fotograf tar bilder av Heidrun foran parkeringsplassen som Mercedesen urettmessig har okkupert, får han fart på bilen og forsvinner i trafikken. Men ikke før har Mercedesen dratt sin vei, så er det en varebil som tar seg til rette på samme sted.

Lenger borte i Munkedamsveien stopper Heidrun ved en fotgjengerovergang hvor man må trykke på en knapp for å få grønt lys som fotgjenger. Denne gangen kan hun fortelle om en klage som faktisk førte fram.

– Før sto trafikklyset så langt inn i buskene at det ikke var mulig for rullestolbrukere å trykke på knappen. Men etter at jeg tok det opp med Statens vegvesen, har de flyttet trafikklyset nærmere.

Nedslående

Inne på Bryggetorget på Aker Brygge stanser Heidrun ved en minibank for å ta ut penger.

Det skal raskt vise seg å være vanskelig. Minibanken ligger nemlig så høyt på veggen, at selv om Heidrun akkurat rekker opp til tastene, så sørger et sterkt gjenskinn fra sommersola for at hun ikke klarer å se noe på skjermen.

– Hadde minibanken stått lenger nede på veggen, kunne jeg som andre ha brukt kroppen til å skjerme for både sola og nysgjerrige som prøver å få med seg bankkoden min, sier Heidrun.

Hun har tatt med Ny Tid til Aker Brygge fordi dette tross alt er den delen av byen som kanskje er best tilrettelagt for rullestolbrukere. Andre deler av Oslo er mye verre.

I fjor la for eksempel Norges Handikapforbund fram en undersøkelse av tilgjengelighet for funksjonshemmede i publikumsrettede lokaler i bydelen Sagene-Torshov. Resultatene var nedslående: 80-85 prosent av helse- og servicerelaterte lokaler var ikke (eller bare delvis) tilgjengelige for bevegelseshemmede. Det samme gjaldt for 70-75 prosent av butikker og spisesteder, mens 50 prosent av kultur- og andre publikumsrettede lokaler og 33 prosent av bydelsforvaltningens egne tiltak/lokaler var utilgjengelige for bevegelseshemmede.

– Bryter med reglene

Heidrun er utdannet ved Universitetet i Oslo, og driver i dag med egen språkskole hvor hun tilbyr kurs i fransk og tysk.

Før vi tester ut ett av Aker Brygges mange fristende utesteder, tar Heidrun oss derfor med bort til Rådhuset, hvor hun tidligere har holdt språkkurs. På vei dit passerer vi gjennom Rådhuspassasjen, beregnet på fotgjengere.

Midt i passasjen møtes fotgjengerne av en trapp på tre-fire trinn. Ved siden av trappa er det laget en rampe som er ment for rullestolbrukere – i hvert fall på papiret.

Rampen er imidlertid så bratt at Heidrun ikke har en sjanse til å komme seg opp. Selv med hjelp er det så vidt det går å få dyttet rullestolen opp uten at det ender med et uhell.

– Rampen er altfor bratt og bryter med reglene, sier Heidrun oppgitt.

Vi måler raskt rampen i Rådhuspassasjen til å være 70 centimeter høy, men bare 230 centimeter lang. Egentlig burde den vært nærmere ti meter lang, kanskje ennå lengre. Ifølge veiledningen til Byggeforskriftenes krav skal nemlig stigningen på atkomstvei for rullestolbrukere helst være i forholdet 1:20, og bare unntaksvis maksimalt 1:12 på kort avstand.

Mens rampen måles og bilder tas, kommer innehaveren i Marsjandisen gavebutikk som ligger rett ved rampen bort og lurer på hva vi holder på med.

– Hva, burde rampen egentlig ha vært ti meter lang? Nei, det ville jeg ikke hatt foran butikken min. Vet du hva, da vil jeg heller hatt bare trapp her, sier butikksjefen til Ny Tid, upåvirket av argumenter om at trapper er helt umulig å forsere for rullestolbrukere.

– Sjokkert

Også inn til apoteket på Rådhusplassen er det en rampe ment for rullestolbrukere. Igjen ser det umiddelbart fint ut. Men også denne rampen er altfor bratt til at Heidrun kan ta seg inn i lokalene.

Selv om inngangspartiet til Rådhuset fra Rådhusplassen også er relativt bratt, klarer Heidrun seg bra ved hjelp av rekkverk og batterikraft i stolen. Verre er det å komme seg inn i Rådhuset gjennom de store tunge dørene som svinger utover og gjør det nesten umulig for rullestolbrukere å få opp.

– Men det verste her er at hele Rådhusplassen er lagt med brostein, sier Heidrun.

Forklaringen er følgende: I stedet for full elektrisk rullestol har Heidrun en mellomting hvor et batteri kobles inn når det er ønskelig for å gi ekstra kraft. Brostein fører imidlertid til så mye risting i rullestolen at faren for at forhjulene detter av er stor og batteriene raskt går i stykker, noe Heidrun smertelig har fått erfare.

– Jeg ble derfor sjokkert da jeg her om dagen leste i Aftenposten at de har tenkt å legge brostein i Karl Johans gate i forbindelse med arbeidet som pågår der nå, sier Heidrun.

– Hver dag, hele tiden

– Jeg er litt redd for at dere ikke skal se de samme tingene som meg, at dere ikke ser diskrimineringen, sier Heidrun når vi er på vei tilbake til Aker Brygge.

For andre kan det kanskje virke som små problemer; for eksempel det at det finnes en 10 centimeter høy fortauskant utenfor hennes fysioterapeut, det at det finnes trappeavsatser selv i det nye trygdekontoret i bydelen hennes, det at det kun finnes ett toalett lagt til rette for rullestolbrukere ved skoler hvor hun har undervist, det at hjelpemiddelsentralen ikke ville installere automatisk døråpner ved en skole hun fikk plass på som hospitant.

– En venninne av meg som jobber på et krisesenter fikk ikke gehør da hun nylig foreslo at de skulle tilrettelegge krisesenterets inngangsparti for rullestolbrukere. Hvis en rullestolbruker for en gangs skyld skulle komme hit, kan vi løfte vedkommende over hindringene, argumenterte arbeidsgiveren. Da sa venninna mi noe som er veldig viktig: Det vi på krisesenteret opplever kanskje bare en gang, opplever rullestolbrukeren hver dag, hele tiden, forteller Heidrun.

Begreper viktig

– Når jeg sitter her og snakker med dere er jeg ikke hemmet, begynner Heidrun, i det vi setter oss ned med forfriskninger ved ett bord ute i sola på Druen, det første utestedet som møter folk som kommer til Aker Brygge fra Rådhuskaia.

Ny Tid har ved flere anledninger brukt begrepet «funksjonshemmet» under vår rundtur i byen, og nå utløser det igjen tanker som er viktige for Heidrun og andre i hennes situasjon.

– Begreper er holdningsskapende. Jeg liker ikke begrepet funksjonshemmet, for det antyder at man er det hele tiden i alle sammenhenger. Men når vi sitter og prater slik som vi gjør nå, så er ikke jeg noe mer funksjonshemmet enn deg; jeg klarer meg like godt som deg, sier Heidrun, og fortsetter engasjert:

– Jeg har tenkt mye på hva som heller burde brukes, og vært innom begreper som «funksjonsminoriteter» og «personer med funksjonsnedsettelse». Et begrep som «funksjonshemmet» plasserer problemet hos individet istedenfor i samfunnet og omgivelsene. Problemet – eller begrensningen eller hemningen – oppstår imidlertid i møtet med mistilpassede omgivelser. Mange funksjonsnedsettelser hadde ikke trengt å bli funksjonsbegrensninger dersom samfunnsarenaer hadde vært bedre tilrettelagt. Det er med tanke på dårlig tilgjengelige omgivelser i vårt samfunn at begrepet «funksjonsbegrensning» er treffende. Det som er viktigst for meg er å unngå funksjonsbegrensede, funksjonsnedsatte eller funksjonshemmede. Da framstår funksjonsbegrensninger nærmest som identitetsmerke, sier Heidrun.

Lenket til rullestol?

Og det er flere områder hvor språket skaper holdninger som gjør det vanskelig for personer med funksjonsbegrensninger. Å omtale disse menneskene som invalide – verdiløse – er kanskje det verste. Stort bedre er ikke begrepet handikap, hvilket beskriver en tid da funksjonshemmede måtte stå med lua – capen – i hånda og ber om almisser.

Men også uttrykk som «lenket til rullestol» skaper holdninger som ikke akkurat bygger opp menneskeverdet til personer med funksjonsbegrensninger, mener Heidrun, og gir følgende tankevekkende moteksempel.

– Selv om mange trenger briller for å lese og fungere tilfredsstillende, sier vi ikke at de er lenket til briller.

Mange har fremdeles en forestilling om at personer med funksjonsbegrensninger har blitt utsatt for en «skjebne», en «tragisk ulykke» eller en «snikende sykdom».

– Det verste jeg vet er når folk sier at jeg er sjuk fordi jeg bruker rullestol. Jeg tåler ikke at folk synes jeg er stakkarslig. For en stund siden var det for eksempel en pen Frogner-frue som med høy stemme – som om jeg var ute av stand til å registrere hva som blir sagt – pekte på meg og sa «stakkars», forteller Heidrun med vemmelse.

Utilgjengelige toalett

Før vi forlater Druen må Heidrun benytte seg av toalettet.

En av servitrisene forteller blidt at toalettet er i andre etasje, og at det bare er for Heidrun å gå ut til inngangen ved siden av kafeen for å ta heis opp.

Men når hun kommer så langt viser det seg at det bare så vidt er mulig for Heidrun å komme gjennom den første døra inn til gangen hvor toalettene ligger. Å manøvrere rullestolen inn i toalettene er fysisk umulig; døråpningene er rett og slett for smale.

– Ennå verre er det for dem som bruker elektrisk rullestol, for de er større enn min. Slik er det over alt, det er umulig å komme seg inn på offentlige toaletter de fleste stedene i byen, forklarer Heidrun.

Servitrisen på Druen blir lei seg når hun forstår at kafeens toaletter er utilgjengelig for Heidrun, men er ikke sikker på hva de kan få gjort med saken.

– Doene ligger jo der de ligger. Men jeg har tenkt på det før at det er trangt, sier servitrisen, og lover å ta det opp med innehaveren.

– Nedverdigende

– Mangelen på tilgjengelige toaletter er noe av det verste for meg. Jeg husker at jeg en gang var på mellomlanding på Kastrup i København for en stund siden. Jeg hadde dårlig tid og måtte på do før jeg skulle fly videre, for i fly er det helt umulig å komme seg på do. Og det var svært stressende å måtte lete etter ett av de få tilgjengelige toalettene under tidspress, forteller Heidrun.

Heldigvis vet hun om ett toalett lenger ute på Aker Brygge som er stort nok for rullestolbrukere. Saken løser seg derfor i denne omgang.

– Men det er veldig nedverdigende å måtte stresse slik for å finne et toalett, sier hun.

Siste del av byturen avrundes med at vi skal ta trikken hjem til Heidrun fra stoppestedet på Aker Brygge. Faktisk står det et eget skilt på Oslo Sporveiers kart som er slått opp i trikkene og ved stoppestedene med merke som lover at stoppestedet vi står på er lagt til rette for rullestolbrukere.

Heidrun skal altså selv kunne ta seg ut og inn av trikken her på Aker Brygge, mens stoppestedet ved Skillebekk hvor hun bor ikke er merket med rullestol.

Når trikken kommer viser det seg imidlertid at det er umulig for Heidrun å komme seg om bord på trikken alene; avstanden fra perrongen til døråpningen er altfor lang.

Dermed blir Heidrun som så ofte ellers avhengig av at andre bærer henne – både inn og ut av trikken.

Norsk apartheid

De første møtene med stengslene i samfunnet etter ulykken gjorde Heidrun oppgitt og sint.

– Så begynte jeg så smått å engasjere meg og skrive brev til myndighetene. Men det er slitsomt å hele tiden være oppmerksom på ting. Det er veldig, veldig mye resignasjon ute og går blant personer med funksjonsbegrensninger. Mange klarer ikke å engasjere seg fordi de må bruke all tid på å kjempe mot utilgjengeligheten og diskrimineringen i samfunnet, sier hun.

Heidrun nøler ikke med å si at denne utilgjengeligheten og diskrimineringen oppleves som apartheid i mange sammenhenger.

– Det er hele tiden en kamp for menneskeverdet. Om jeg tror at denne apartheiden kan bli avskaffet? Ja, men da må det mye kamp og aksjoner til. Kanskje vi burde beleire Stortinget over lengre tid for å vise alvoret, undrer Heidrun i det vi har kommet tilbake til hennes leilighet på Skillebekk.

Hvorfor det er så vanskelig å bli kvitt holdningene i samfunnet og uviljen til å gjøre noe drastisk for å bli kvitt diskrimineringen, er på mange måter en gåte.

– Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men mange forbinder funksjonsbegrensninger med skam, noe forferdelig, at man har blitt krøpling og ikke lenger delta i samfunnslivet, jobbe, gå på byen og ha det gøy. Men det stemmer ikke. Jeg er et like fullt og helt menneske nå som før ulykken, smiler Heidrun.

---
DEL

Legg igjen et svar