Norsk venstresides manglende evne til å se verdenen vi lever i

Glucksmann har mange og innovative ideer for å redde Europa fra renasjonalisering.

Paal Frisvold
Skribent, Brussel.

Raphaël Glucksmann:
Génération gueule de bois. Manuel de lutte contre les réacs
Allary Éditions, 2015

I fransk politikk benyttes ofte uttrykket «å svette skjorten av seg» om det å tørre å stå opp for en sak og om nødvendig gå ut i konflikt for denne saken. Skjorten blir våt av svette, ikke på grunn av fysiske anstrengelser, men fordi mentale krefter mobiliseres så sterkt at kroppstemperaturen stiger. Det er da du virkelig gir av deg selv i kampen for noe du tror på.
Uttrykket passer særdeles godt for den unge franske aktivisten Raphaël Glucksmann: sønn av filosofen og eksmarxisten André med samme etternavn, selve symbolet på den franske sekstiåttergenerasjonen som gikk i bresjen for antiatomvåpenbevegelsen og Maos kulturrevolusjon, før han snudde brått og tok opp kampen for sovjetiske dissidenter og vietnamesiske båtflyktninger. André Glucksmanns politiske engasjement ledet ham til å forsvare Tibets uavhengighet overfor Kina, men også til støtte for NATOs intervensjon i Milosevics Serbia. Det er i grunn få politiske kamper av dimensjoner pappa Glucksmann ikke satte sitt preg på i fransk og europeisk debatt.
Derfor er få overrasket over at Raphaël Glucksmann helt fra tidlig alder følte seg kallet til å videreføre sin fars idealer. Brilliant på de fineste skoler kom han inn på prestisjetunge Science Po Paris – Instituttet for statsvitenskap som vi her hjemme kjenner best som Jonas Gahr Støres akademiske alma mater. «På Science Po lærte vi å administrere konflikter,» sier Glucksmann i boken Génération gueule de bois – Manuel de lutte contre les réacs – «Hangovergenerasjonen: Manual for bekjempelse av de reaksjonære».

Yndet alliert. «Det er ikke politikk, og det løser intet. Jeg måtte ut og engasjere meg der politikken stod om liv eller død.» Og dét gjorde unge Glucksmann: Han rømte fra studiene i rue Saint Guillaume i Paris’ vakre 6. arrondissement, helt til Rwanda for å lage dokumentarfilm om den etiske rensningens grusomheter.
Gluckmanns ildende og kunnskapsfylte engasjement, godt hjulpet av hans blendende, Modigliani-vakre ansikt med store blå øyne, har gjort han til en yndet alliert i dramatiske politiske kamper. Han ble rådgiver for Georgias president Saakachvili – og coachet umodne demokratikrefter på Maidanplassen den skjebnesvangre desemberkvelden i 2013, etter at president Janukovitsj hadde nektet å undertegne samarbeidsavtalen med EU.
Glucksmann snuser på statusen som hele Frankrike og Europas venstresides nye ledestjerne.
Så når Glucksmann skriver om aktuelle europeiske konflikter, gjør han det ikke ut fra lærebøkene på Sciences Po, men ut fra egne opplevelser blant mennesker i skuddlinjen.

President Le Pen. Størst oppmerksomhet i franske medier har Génération gueule de bois fått for kapittelet som begynner i et fiktivt mai 2017. Marine Le Pen skal forberede talen etter seieren i presidentvalget – tre måneder etter at to selvmordsaksjoner, én på en metro i Paris og én på en buss i Marseille, har traumatisert landet. Merk: Boken ble ført i pennen før Bataclan-terroren sist november. «On les a baisés!» utbryter Le Pen i sine gledesrop – «Vi knullet dem!» «Vi kastet ut idiotene i partiet, sluttet med nazihilsener på Facebook, og så var seieren sikret,» sier Front National-lederen før hun sender en sms til talkshowstjernen og forfatteren av boken Det franske selvmord, Éric Zemmour: «Takk.»
Og det er her Glucksmann snuser på statusen som hele Frankrike og Europas venstresides nye ledestjerne. Zemmour har uttalt at han heller vil leve i Putins Russland enn i det oppløste og umoralske samfunnet han mener at blant annet sekstiåttergenerasjonens frontfigur Daniel Cohn-Bendit har produsert. For akkurat som ingen i Norge har klart å hakke Fjordmans ideer om dagens Europa i småbiter, på tross av hans soldat ABBs grusomheter, har heller ingen klart å rive hverken Eric Zemmour eller Michel Houellebecq ned fra deres folkelige pidestaller.
Norsk venstreside sitter heller stille og beundrer alliansen mellom venstresidens Bjørgulf Braanen og høyresidens Asle Toje i deres utømmelige sammensvergelse mot EU-samarbeidet, heller enn å vise takter à la Raphaël. Slik de to bidrar til å renvaske Europas nynasjonalisme ved å kritisere alt som kommer fra Brussel, har Éric Zemmour løftet Le Pens ideologi til det franske establissementets intellektuelle nivå ved sin sofistikerte fremstilling av de enkle grasrotreaksjonene på innvandringstrusselen.

Vår kamp. Forskjellen mellom Glucksmann og hans norske venstreallierte er at førstnevnte ikke ser på EU-samarbeidet som noen underkastelse (!), men som den beste muligheten Europa noen gang har hatt til å legge til rette for et bedre samfunn. I stedet for, som Braanen, å rope opp om alt som går galt i EU, heier han – fra venstre – på et Europa som må tenke i nye baner for ikke lenger å bygges ovenfra. I likhet med den franske økonomen Thomas Piketty og den greske eksfinansministeren Yanis Varoufakis tar Glucksmann til orde for et europeisk make-or-break: Fortsetter ikke det europeiske byggverket, faller ikke bare kontinentet fra hverandre, men også verdiene det bygger på, som bør være vår egen venstreside kjære.

Europakrigere. Svaret er enten å ta skrittet fullt ut og etablere et felles styre for eurolandene, eller å la de nasjonalkonservative kreftene ta over og reetablere mellomkrigstidens mellomstatlige samarbeid. Det er denne debatten Glucksmann mener må finne sted når Europas ledere møtes – og ikke den om hvorvidt vi skal beholde taxfree-ordningen eller ei. Glucksmann imøtegår sentrum–høyresides forførende populistiske stigmatisering av krisene Europa går igjennom. I Norge er hans nedslagsfelt minst like stort på venstresiden. Hvorfor klarer ikke norsk venstreside å komme opp med en ideolog av Glucksmanns kaliber? Kanskje en norsk oversettelse av manualen hans kunne inspirere.

Venstredvale. I Norge snus verden opp ned når det er Dagens Næringsliv, ikke Klassekampen, som løfter frem og støtter Europakommisjonens initiativ for å skattlegge multinasjonale selskaper – selve symbolet på venstresidens historiske kamp. Det samme skjer når EU tvinger Google til å fjerne informasjon folk ønsker slettet, og oppgi misbruk av sin dominerende stilling. Det er EU som tvinger Israel til å merke varer produsert i okkuperte områder, går inn for å introdusere selveste Toubin-skatten på finansielle tjenester, og tvinger Statoil til å droppe skattlegging i utviklingsland. Listen over miljøbevegelsens og venstresidens seire i EU er så lang at norsk venstresides komatøse tilstand og manglende evne til å se at verdenen vi lever i – og Europa – har hatt sjumilsstøvler på siden 1994. I Glucksmanns Europa fremstår Braanen som Vigelands Sinnatagg.

Fremtidens blikk. Glucksmann har mange og innovative ideer for å redde Europa fra renasjonalisering. Et artig og ikke lite modig forslag er å innføre en Erasmus-tjeneste hvor ungdom blir sendt i tolv måneder til et annet EU-land for å gjøre nytte for seg der. Biter Kommisjonen på, kan vi få se en opphetet og etterlengtet debatt om bruk av EØS-avtalens vetorett. Erasmusere i alle land – forén eder!
Når vi har lagt den norske sekstiåttergenerasjonens europapolitiske traumer på historiens skraphaug, der Glucksmann bok ville ha sendt den, kan historieskrivningen bli brutal for norsk venstreside som hylte affektert om folkestyre og jordbrukssubsidier, mens Ukrainas ungdom døde med EU-flagget i hånden.

---
DEL