Bestill høstutgaven her

Norsk strålevern hviler på hardt kritisert stiftelse

DEBATT: Hva er det Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet ser bort ifra, ifølge dette innlegget?

(Debattinnlegget er skrevet sammen med Debora Atwood.)

Vi som har skrevet dette innlegget er de to el-overfølsomme som er omtalt i NRK-saken om stråleflyktninger den 17. mai. I den, og i seniorrådgiver Lars Klæboe sitt innlegg i Ny Tid 24. juni, bedyrer Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) at alt er i sin skjønneste orden med måten de forvalter ansvaret sitt på.

Vi ønsker å komme til orde med vesentlig informasjon som DSA ikke nevner: DSA viser til ekspertgrupper som årlig går gjennom all forskningen på stråling og helse – dvs. ikke-ioniserende stråling (stråling som ikke har nok energi til å bryte kjemiske bindinger i biologisk materiale) fra alminnelig trådløs teknologi. DSA presiserer også på egne Facebook-sider at det ikke ligger i deres mandat å vurdere forskningen. DSA hevder at mandatet deres kun er å videreformidle kunnskapsstatus basert på ICNIRP og som bekreftes av WHO, EU og andre.

Faktum er at DSA – etter egne forslag ved forskriftsendringer – har sørget for å låse seg til den tyske, private stiftelsen ICNIRP når strålegrenser for mobilteknologi skal bestemmes.

Det DSA ser bort ifra, er at både ICNIRP, WHO og EU kun gir referanseverdier for å sikre mot oppvarmingsskader, og disse skal ifølge strålevernforskriften bare brukes når ikke andre utredninger av helsevirkninger legges til grunn. Verken WHO eller EU hindrer land i å sette strengere grenseverdier. Det betyr at Norge står fritt til å gjøre egne, nasjonale vurderinger og sette forsvarlige grenseverdier basert på forskning.

En rekke land i EU har forstått dette, og har bestemt grenseverdier som ligger på brøkdeler av ICNIRPs referanseverdier.
Når DSA ikke følger opp forskningen for å sikre trygge strålegrenser for befolkningen, er det nødvendig å kikke nærmere på rådgiverne de stoler sånn på.
DSA viser til ekspertgrupper organisert av WHO og EU, samt den svenske strålevernmyndighetens ekspertutvalg. Dette kan jo høres betryggende ut. Men det er misvisende. Disse ekspertene er i all hovedsak knyttet til den private stiftelsen ICNIRP, hvor nye medlemmer utnevnes av de sittende.

DSAs eksterne rådgivere – ekspertgruppene de lener seg på – hva bør vi kunne kreve av dem? Tre ting: 1. Relevant fagkompetanse. 2. Åpenhet. 3. Habilitet.

  1. Det er noe som skurrer. WHOs «The International EMF Project» utgjøres overraskende nok av en antennespesialist uten medisinsk bakgrunn og hennes sekretær. Når WHO skal kvalitetssikre forskningen på stråling og helse, henter antennespesialisten eksperter fra den nevnte «kommisjonen» for strålevern, ICNIRP. ICNIRP ledes av en psykolog. De 14 medlemmene er vesentlig fysikere og ingeniører med lite relevant vitenskapelig produksjon.
    Hvor er den biologiske og medisinskfaglige kompetansen?
  2. ICNIRP har møtt hard kritikk også for sin mangel på åpenhet. Gravejournalistene i Investigate Europe har beskrevet ICNIRP som en ensidig, lukket klubb som kun slipper til fagfolk som mener det samme som dem selv – altså at den ikke-ioniserende strålingen umulig kan skade helsa.
  3. Videre kritiseres ICNIRP for å se bort ifra store mengder solid forskning som finner skadevirkninger. Og de er under massiv kritikk for grove interessekonflikter og bindinger
    til telekombransjen
    .

Nordmenn har stor tillit til sine myndigheter. DSAs rådgivere, som i realiteten heter ICNIRP, enten de holder til i WHO eller i det svenske strålevernets rådgivende utvalg, er ikke denne tilliten verd.

Samtidig varsler flere tusen nordmenn om helseplager fra stråling, men blir ikke trodd av myndighetene. Basert på undersøkelser fra andre land i Europa anslår Dag Markus Eide ved Folkehelseinstituttet at mellom 1 og 10 prosent av befolkningen merker symptomer de knytter til stråling (selvrapportering).
I hvilke andre sammenhenger tar man så lett på symptomer som så mange i befolkningen melder ifra om?

DSAs håndtering og medias manglende søkelys gjør temaet tabubelagt, og forårsaker et manglende rom for kunnskapsbygging. Det må folkehelsa lide for, der hvor man ellers kunne forebygget sykdom. Og skattebetalerne må betale, for eksempel i form av økte utgifter til sykefravær og uførhet: I en britisk studie fra 2019, fant man at andelen som blir ekskludert fra arbeidslivet eller opplever at tilgangen til jobb begrenses på grunn av el-overfølsomhet utgjorde 0,65 prosent av totalbefolkningen. I Norge sitt tilfelle vil det utgjøre omkring 35 000 individer.

Til sammen utgjør den manglende håndteringen en systemsvikt.

Internasjonalt bør ICNIRP skrotes og uavhengige, transparente organer opprettes på strålevernområdet. Nasjonalt bør DSA styrkes med kompetanse og ressurser dedikert til ikke-ioniserende stråling.
Det er ikke forsvarlig å legge et folkehelsespørsmål i bransjelojale ICNIRPs hender.

- egenannonse -

Siste kommentarer:

Siste artikler