Norsk presse underslår arabernes syn

24. juni 1961
Torild Skard i 1961. FOTO: Erik Thorberg / NTB / SCANPIX
Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 02.06.2015

Nordmennene får faktisk aldri kjennskap til arabernes syn på Israel, på flykningeproblemet og på oljeutvinninga i Midtøsten, hevdet sekretær Leif Edvardsen fra Utenriksdepartementet på et kurs UNESCO-kommisjonen arrangerte om «Vesten og den arabiske verden». Den norske presse ser oftest hendingene ensidig ut fra Israels, Storbritannias eller USAs standpunkt. Nyhetsbyråene har denne klare tendens og når norske reportere en sjelden gang får høve til å reise til araberlanda, oppsøker de nesten utelukkende den norske kolonien på stedet eller de arabere som er preget av vestlige synspunkter. Ikke å undres at både de og avisleserne her i landet ofte har liten sans for de krefter som rører seg i Nord-Afrika og Midtøsten.

Koranen og vannmangelen. Innsikt i det fellesskap som har preget araberne i århundreder er vesentlig for all forståelse av deres atferd. Dette fellesskap er sterkere enn f. eks. det skandinaviske, og gjør at Nasjonen for en araber framleis er Den Arabiske Nasjon, ikke den Egyptiske eller den Syriske. Denne arabiske nasjon strekker seg fra Marokko i vest til Irak i øst, fra Mellomhavet i nord til Sudan i sør.

Grunnlaget for samhørigheten innen dette enorme området er i alt vesentlig Koranen og vannmangelen. Koranen er ikke bare ei bok med religiøse dogmer som de 20 prosent lesedyktige har stående i ei hylle. Den leses høyt for befolkningen i den minste landsby og omfatter foruten et religiøst også et fullstendig sosialt atferdsmønster. Muhammedanismen betyr ikke bare at araberne vender seg samlet mot Mekka til bønn, den innebærer kanskje framfor alt en felles historie, en felles tradisjon, et felles språk og en felles levemåte.

Vannmangelen er like grunnleggende. Innpå 85 prosent av folket er bønder og jordarbeidere. Deres arbeid er et ufattelig slit. Europeere som snakker om «de dovne arabere», demonstrerer bare hvor lite de har forstått av arabernes vilkår. For å få avkastning av jorda må bøndene først nivellere landet, deretter drenere det og grave grøfter og kanaler. Når dette er vel gjort, må de finne en vannkilde og skaffe nok penger til å kjøpe en del av det dyre vannet. Til slutt må de pumpe, eller rettere puffe, vannet gjennom kanalnettet fram til egne jorder. Først da kan de begynne å pløye og så.

Dette jordbruket medfører at landets næringsgrunnlag er uhyre sårbart for den minste politiske uro. Ved den minste uoverensstemmelse vil nemlig motstanderen stoppe til et par kanaler – og etter snaue to måneder er det frodige landet forvandlet til bare ørken. Folk som ikke kjenner til dette, kan vanskelig forestille seg betydningen av at Nasser har skapt ni års politisk stabilitet i araberverdenenes sentrum.

Ikke noe alternativ til Nasser. På grunn av dens strategiske beliggenhet satte Vesten seg tidlig fast i Midtøsten. Vesten allierte seg med overklassens 5–10 prosent av folket, og hersket ved å splitte. Ulike fraksjoner av folket ble satt opp mot hverandre og araberne etter hvert til å akseptere disse nye statsgrensene til en viss grad, og da de overtok den vestlige nasjonalitetstanken, skjedde det ofte på grunnlag av disse skillene. Ved dette blei den interarabiske samhørigheten noe svekket, men samtidig blei det skapt ei nasjonal rørsle som greidde å drive folket ut av likegyldigheten. En av Nassers store fortjenester er nettopp at han har visst å beholde og utnytte denne drivkrafta også etter frigjøringa til oppbygginga av landet.

De arabiske folkeledere er i dag alle sprunget ut av den lille, velskolerte mellomklassa (5–10 prosent av folket). Derfor fins det ikke noe alternativ til dem. Overklassa er skandalisert gjennom sitt samarbeid med koloniherrene. Jordbruksbefolkningen lever på eksistensminimum. Denne klassetilhørigheten preger imidlertid Nassers og Kassems politikk. De blir aldri kommunisert. De bare leiker med sosialisme og planøkonomi. Deres mål er framfor alt å fri araberne fra enhver fremmed innflytelse, den være seg kommunistisk eller vestlig. I følge den prioritering araberne sjøl velger, ønsker de å gjennomføre politisk, så økonomisk uavhengighet, utenrikspolitisk handelfrihet, militær styrke og til slutt økonomisk utbygging.

98 prosent for Nasser i Egypt. Vesten har gang på gang gjort seg skyldig i avgjørende feilvurderinger av forholdene i araberverdenen. Lenge har den f. eks. ment at Nasser hadde liten eller ingen støtte i folket for sin politikk. Det er imidlertid ikke usannsynlig at 98 prosent slutter opp om ham. Grunnene er enkle: Nasser har gitt Egypt reell politisk uavhengighet og handlefrihet i løpet av snaue ni år. Analfabetismen er drevet fra 80 til 30 prosent, nesten alle egyptere har fått vann og grunnlaget er lagt for en økonomisk uavhengighet ikke bare for Egypt, men for hele den arabiske verden. Framfor alt har han skapt en gryende sjølrespekt hos den vanlige araber. En egypter sa: Dette skjønner ikke dere europeere betydningen av, for dere er født med denne sjølrespekten.

Vesten feilvurderte også arabernes muligheter i Suezanalen. De vestlige ekspertene sa egypterne aldri ville makte å rive kanalen. Nå går den imidlertid bedre og meir rasjonelt enn noensinne tidligere.

Slike feilvurderinger kan bli katastrofale for de vestlige lands forhold til dette enorme landområdet. Skal vi ha noen som helst muligheter for å føre en fruktbar politikk overfor den arabiske verden, må vi derfor først av alt sørge for å være velinformert om hendingene der nede, særlig sett fra arabernes eget synspunkt. Her har også norsk presse en viktig oppgave.

Kommentarer