Norsk på tysk

60 000 tyskere har latt seg underholde av en humoristisk norgesbok som ingen norsk forlag vil vite av.

Ranveig Eckhoff
Eckhoff jobber som lydbokprodusent og frilansjournalist fra sin base i Berlin.

Gebrauchsanweisung für Norwegen

Ebba Drolshagen

Piper Verlag

Tyskland

Det er et faktum: Bare hovedstaden i India, New Delhi, har snart fire ganger så mange innbyggere som hele Norge. En ekte nordmann er omtrent like sjelden som en sort svane. Annerledeslandet markerer seg videre med fakta som at «Oslo ligger på samme breddegrad som sydspissen av Grønland. Derfra strekker Norge seg 1700 kilometer mot nord. Derfor handler nasjonsbygging i Norge mye om veibygging. En bilturist som for første gang våger seg ut på smale fjellveier, kan få det tøft, særlig om han møter en lastebil. Skulle denne millimetermanøveren mislykkes, er det overhengende fare for å styrte ut i en vestlandsfjord.»

Forfatteren av Gebrauchsanweisung für Norwegen («Bruksanvisning for Norge»), Ebba Drolshagen, født 1948, har tysk far og norsk mor. Derfor kaller hun Tyskland for sitt fedreland og norsk (med ålesunddialekt) for sitt morsmål. Drolshagens bakgrunn gir også et hint om hvorfor øvrige egenproduksjoner har sirklet rundt alvorlige temaer som krigsbarn, tysk okkupasjon og «tyskertøser» (andre har handlet om kropps- og skjønnhetsidealer). Men i Gebrauchsanweisung har hun sluppet seg helt løs og hygget seg kraftig med oss nordmenn. Med seg har hun etter hvert fått følge av rundt 60 000 begeistrede tyskere. Gebrauchsanweisung er en bokserie fra Piper forlag, og Drolshagens nye bidrag om Norge utgis stadig (neste planlegges allerede utgitt i 2019).

Finnes det et hemmelig litteraturpoliti, som sensurerer annerledes bøker om annerledeslandet?

Typisk norsk. Norgesmanualen er nitidig forberedt. Den forteller om et protestantisk emirat langs Golfstrømmen; et land som er langt og kaldt, med en sommer som er for lys og en vinter som er for mørk; om utendørs elektriske varmekabler; Gardermoen, der vandringen fra fly til koffert er en forberedelse for norske turtradisjoner; den forklarer det historiske fenomenet matpakke, «historisk» fordi den velhavende urbane nordmann etter hvert har tydd til restaurantmat midt på lyse dagen. Matpakken, derimot, er uansett en urnorsk institusjon: «Ved lunsjtid bretter man ut et knistrende papir som blottlegger brødskiver med en søt, brun slags ost, hvorpå man lar skivene forbli på papiret; man flytter dem ikke over på en tallerken – og så spiser man med hendene.» Drikkevaner kan naturligvis ikke ignoreres. Lettøl beskrives som «virtual reality» – et rusmiddel som ikke gir rus – for vit: «I Norge er ikke alkohol først og fremst et nytelsesmiddel, men et rusmiddel.» Vi får også forklaring på hva et norsk vorspiel er, på hvorfor så mange, når det skal være riktig festlig, kler seg opp som bønder fra det 18. århundre (i bunad), og på hvordan det har seg at en statsminister kan forlate et viktig møte for å hente barn i barnehagen.

Lenge rådet oppfatninger som at kunsten skulle oppdra folket, og at underholdnings-aspektet måtte hindres i å besudle kulturen.

En oppramsing av denne typen gir riktignok ingen dekkende beskrivelse av Drolshagens forehavende. På 219 små sider kaster hun et varmt, humoristisk blikk på et land og et folk hun kan se både fra innsiden og utsiden. Heller enn å prøve å lære nordmannen noe han eller hun allerede vet, skjenker hun den innfødte gleden ved gjenkjennelse. Utlendingen gir hun mange åpninger inn til en virkelighet å bli nysgjerrig på. At boken slår så godt an hos tyskere, kan forklares med en glitrende stil samt det faktum at alle turistklisjeer de ellers blir overfôret med, er borte vekk. I stedet får de underholdende, kaleidoskopisk informasjon om såpass forskjellige emner som friluftsliv, adel i et land uten aristokrati, Fremskrittspartiet, skiløping, kvinnekvote og lyden av en fjord.

Blasfemisk humor. At ikke et eneste norsk forlag har vist interesse for boken, gir grobunn for mistanker. Ble man avskrekket av en Dagbladet-reportasje der Drolshagen ble kritisert for å snakke stygt om Norge? Finnes det et hemmelig litteraturpoliti som sensurerer annerledes bøker om annerledeslandet? Eier de ikke selvkritisk humor i forlagsbransjen, eller mener de bare at man ikke kan vente noe sånt av sine lesere? Ligger det kanskje en kristenkulturell blasfemiparagraf skjult et sted? Her kan et  Gebrauchsanweisung-sitat komme til sin rett: I kjølvannet av den strenge norske sosialpuritanismen rådet lenge oppfatninger som at kunsten skulle oppdra folket, og at underholdningsaspektet måtte hindres i å besudle kulturen: «Når det gjaldt kunst og kultur sto også kirken for et standpunkt som ikke var uten egennytte. Dermed ble i første omgang Monty Python-filmen Life of Brian forbudt, ved bruk av blasfemiparagrafen. De henrykte svenskene reklamerte straks for komedien med henvisning til sine naboer. Filmen var så morsom at den ikke kunne vises i Norge.»

For øvrig kan det være lettere å tåle selv den mildeste kritikk når den dukker opp i egne rekker: Drolshagen viser til Thomas Hylland Eriksens spottende påpekning av misforholdet mellom Norges størrelse og stoltheten over å være norsk: For hver nordmann finnes det 200 indere – men disse er jo ikke norske! (Siden denne uttalelsen er det blitt enda mange flere ikke-norske indere.) Norge balanserer sitt sparsomme innbyggertall med et desto større areal: landet er for eksempel større enn Tyskland.

Idyllen som brast. Det finnes ett kapittel i boken som unndrar seg ethvert smil: «Die Tragödie» «Tragedien«. De alle fleste forstår straks hva det gjelder, i dette landet som må se tilbake til 9. april for å finne en mer ladet dato enn 22. juli 2011. En samlet befolkning vegret seg fra dag én mot å henfalle til angst, hat og hevntanker – noe som  vakte internasjonal oppsikt og så å si skapt skole som reaksjon på terroraksjoner i Europa. Som lederen for Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon uttrykte det: «Våre unge har ikke mistet livet for at vi skal hate mer.» Påfallende i starten var også fraværet av tre spesielle ord: massemorderens navn. «Det var den intuitive reaksjonen: å nekte mannen den medieoppmerksomheten han lengtet etter, samtidig med at man styrte bort fra det som ved liknende grusomheter alltid skjer: Mens gjerningsmannens navn går inn i historien, huskes ofrene kun som tall.»

DEL
Ranveig Eckhoff
Eckhoff jobber som lydbokprodusent og frilansjournalist fra sin base i Berlin.