Norsk på tysk

60 000 tyskere har latt seg underholde av en humoristisk norgesbok som ingen norsk forlag vil vite av.

Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Gebrauchsanweisung für Norwegen

Ebba Drolshagen

Piper Verlag

Tyskland

Det er et faktum: Bare hovedstaden i India, New Delhi, har snart fire ganger så mange innbyggere som hele Norge. En ekte nordmann er omtrent like sjelden som en sort svane. Annerledeslandet markerer seg videre med fakta som at «Oslo ligger på samme breddegrad som sydspissen av Grønland. Derfra strekker Norge seg 1700 kilometer mot nord. Derfor handler nasjonsbygging i Norge mye om veibygging. En bilturist som for første gang våger seg ut på smale fjellveier, kan få det tøft, særlig om han møter en lastebil. Skulle denne millimetermanøveren mislykkes, er det overhengende fare for å styrte ut i en vestlandsfjord.»

Forfatteren av Gebrauchsanweisung für Norwegen («Bruksanvisning for Norge»), Ebba Drolshagen, født 1948, har tysk far og norsk mor. Derfor kaller hun Tyskland for sitt fedreland og norsk (med ålesunddialekt) for sitt morsmål. Drolshagens bakgrunn gir også et hint om hvorfor øvrige egenproduksjoner har sirklet rundt alvorlige temaer som krigsbarn, tysk okkupasjon og «tyskertøser» (andre har handlet om kropps- og skjønnhetsidealer). Men i Gebrauchsanweisung har hun sluppet seg helt løs og hygget seg kraftig med oss nordmenn. Med seg har hun etter hvert fått følge av rundt 60 000 begeistrede tyskere. Gebrauchsanweisung er en bokserie fra Piper forlag, og Drolshagens nye bidrag om Norge utgis stadig (neste planlegges allerede utgitt i 2019).

Finnes det et hemmelig litteraturpoliti, som sensurerer annerledes bøker om annerledeslandet?

Typisk norsk. Norgesmanualen er nitidig forberedt. Den forteller om et protestantisk emirat langs Golfstrømmen; et land som er langt og kaldt, med en sommer som er for lys og en vinter som er for mørk; om utendørs elektriske varmekabler; Gardermoen, der vandringen fra fly til koffert er en forberedelse for norske turtradisjoner; den forklarer det historiske fenomenet matpakke, «historisk» fordi den velhavende urbane nordmann etter hvert har tydd til restaurantmat midt på lyse dagen. Matpakken, derimot, er uansett en urnorsk institusjon: «Ved lunsjtid bretter man ut et knistrende papir som blottlegger brødskiver med en søt, brun slags ost, hvorpå man lar skivene forbli på papiret; man flytter dem ikke over på en tallerken – og så spiser man med hendene.» Drikkevaner kan naturligvis ikke ignoreres. Lettøl beskrives som «virtual reality» – et rusmiddel som ikke gir rus – for vit: «I Norge er ikke alkohol først og fremst et nytelsesmiddel, men et rusmiddel.» Vi får også forklaring på hva et norsk vorspiel er, på hvorfor så mange, når det skal være riktig festlig, kler seg opp som bønder fra det 18. århundre (i bunad), og på hvordan det har seg at en statsminister kan forlate et viktig møte for å hente barn i barnehagen.

Lenge rådet oppfatninger som at kunsten skulle oppdra folket, og at underholdnings-aspektet måtte hindres i å besudle kulturen.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here