Norsk NATO-avhengighet

Norges økte militære engasjement underminerer vår rolle som fredsbygger.

Avatar
Email: tuva@norgesfredsrad.no
Publisert: 16.06.2016

Norge har i den senere tid fått mer å si militært, og det innebærer også et større ansvar. Dersom vi bidrar med noe som ikke tjener hensikten, krever det mer av oss å rette det opp igjen. Samtidig vil vår innblanding i konflikter gjøre oss mindre egnet til å være en nøytral part som kan bringe partene til forhandlingsbordet. Vår deltakelse i vestlige intervensjoner svekker vår objektivitet og troverdighet som fredsmeklere. Antallet konflikter hvor vi har uttalt militær støtte til én av de stridende partene, begynner å bli mange. Er Norge tjent med en dobbeltrolle som forhandler på den ene siden og som krigsnasjon på den andre?

Norge har en unik kompetanse når det gjelder forhandlinger og fredsmekling. Vi burde benytte den fordelen våre stolte tradisjoner gir, gjennom å fremheve og promotere dialog og mekling og å bidra med ekspertise i fredsforhandlinger når det er ønsket. Til tross for omfattende våpeneksport og deltakelse i kriger, har vi foreløpig ikke mistet all troverdighet som fredsnasjon. Det er på tide å få øynene opp for den viktige rollen vi igjen har mulighet til å spille før det er for sent. Et aktivt fredsengasjement kan få positive utslag for regional stabilitet. Dette bør derfor være en prioritert del av norsk sikkerhetspolitikk. Den sterke og tette tilknytningen Norge har til USA og NATO og andre stormakter og allianser, og vår deltakelse i militære operasjoner i andre land, kan svekke vår legitimitet som fredsaktør. Dette kan skade norske interesser på sikt.

Da Stortinget diskuterte utenriksminister Børge Brendes utenrikspolitiske redegjørelse i begynnelsen av oktober 2014, slo Brende ettertrykkelig fast at NATO fortsatt skal være en bærebjelke i norsk sikkerhetspolitikk. Diskusjonen bar i svært liten grad preg av kritisk refleksjon, og det ble satt få spørsmålstegn ved Norges NATO-medlemskap. Brende hevder at alliansesolidaritet er en nødvendig forutsetning for vår sikkerhet, og at dersom Norge forventer våre alliertes støtte ved et angrep, må vi også stille opp gjennom bidrag til internasjonale operasjoner. Brende er ikke den eneste som ikke stiller spørsmål ved hvorvidt økt avhengighet av NATO egentlig er gunstig for vår sikkerhet og forsvarsevne. Spørsmålet ser i stor grad ut til å drukne i den sikkerhetspolitiske debatten rundt norske militære investeringer, og mediene fremstiller det som om det råder bred enighet om en ukritisk militær satsning og opprustning i tråd med NATOs ønsker. Den norske fredsbevegelsen har ved flere anledninger pekt på at fraværet av en kritisk diskusjon om Norges NATO-tilknytning er en alvorlig svakhet ved den sikkerhetspolitiske debatten i Norge.

70 år etter Hiroshima og Nagasaki er sjansen for at et atomvåpen skal gå av – enten med intensjon eller ved et uhell – større enn den var under den kalde krigen.

Også forsvarets langtidsplan 2013–2016 har en sikkerhets- og forsvarspolitikk som reflekterer tilhørigheten til NATO og vektlegger Norges og NATOs felles interesser og mål sterkere enn sine forgjengere. Planen antyder en norsk sikkerhetspolitisk dreining i retning sterkere integrering i NATO og større fokus på NATOs tilstedeværelse i norske nærområder. Denne tettere integreringen har blant annet fått utløp i en norsk militær opprustning som i større grad er tilpasset NATOs behov enn Norges reelle situasjon. Et eksempel er F-35, Norges nye jagerfly, som skal kjøpes inn over de neste årene. Forsvarsanalytikeren John Berg sier at F-35 er mer egnet til bakkebombing under internasjonale NATO-operasjoner enn til å forsvare norske grenser. Påstanden tvinger frem spørsmålet om Norge burde ha foretatt andre forsvarspolitiske prioriteringer dersom hovedmålet virkelig var forsvaret av eget territorium. Flyene har et kostnadsnivå som stadig er på vei oppover, og vil stå for en stor del av det norske forsvarsbudsjettet i årene som kommer. Samlet sett var de 52 planlagte flyene antatt å koste 254 milliarder kroner frem mot 2054, men den reelle summen vil antakelig bli høyere, blant annet på grunn av lav kronekurs. Investeringen kan tvinge forsvaret til å måtte nedprioritere andre oppgaver og investeringer, slik som pistolene våre soldater ble bedt om å innlevere i januar. Flere andre land har redusert sin opprinnelige bestilling av F-35-flyene. Det er med andre ord ikke for sent å gjøre noe med denne feilinvesteringen. Å kutte ti fly vil alene frigi rundt 50 milliarder, mens en nedskalering til 32 fly vil gi oss 100 milliarder ekstra å rutte med. Tenk hvor mange humanitære og fredsbyggende tiltak vi kunne finansiert med denne enorme summen! En for sterk militær tilpasning til NATOs behov gjør at det norske forsvaret i større grad kun kan brukes sammen med USAs eller NATOs styrker, noe som reduserer handlingsrommet vi har for å bruke forsvaret i områder og situasjoner hvor Norge har spesielle interesser eller utfordringer.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)

Ny Tid i julegave

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.