Norge har i den senere tid fått mer å si militært, og det innebærer også et større ansvar. Dersom vi bidrar med noe som ikke tjener hensikten, krever det mer av oss å rette det opp igjen. Samtidig vil vår innblanding i konflikter gjøre oss mindre egnet til å være en nøytral part som kan bringe partene til forhandlingsbordet. Vår deltakelse i vestlige intervensjoner svekker vår objektivitet og troverdighet som fredsmeklere. Antallet konflikter hvor vi har uttalt militær støtte til én av de stridende partene, begynner å bli mange. Er Norge tjent med en dobbeltrolle som forhandler på den ene siden og som krigsnasjon på den andre?
Norge har en unik kompetanse når det gjelder forhandlinger og fredsmekling. Vi burde benytte den fordelen våre stolte tradisjoner gir, gjennom å fremheve og promotere dialog og mekling og å bidra med ekspertise i fredsforhandlinger når det er ønsket. Til tross for omfattende våpeneksport og deltakelse i kriger, har vi foreløpig ikke mistet all troverdighet som fredsnasjon. Det er på tide å få øynene opp for den viktige rollen vi igjen har mulighet til å spille før det er for sent. Et aktivt fredsengasjement kan få positive utslag for regional stabilitet. Dette bør derfor være en prioritert del av norsk sikkerhetspolitikk. Den sterke og tette tilknytningen Norge har til USA og NATO og andre stormakter og allianser, og vår deltakelse i militære operasjoner i andre land, kan svekke vår legitimitet som fredsaktør. Dette kan skade norske interesser på sikt.
