Norsk film – en tannløs affære

Vi velter oss i kommersiell heltedyrkelse og reaksjonært svermeri. Film som erkjennelsesprosess er en saga blott i norsk sammenheng. 

NASJONALROMANTIKK: Soria Moria slott av Theodor Kittelsen - 8QF8WiI1uWc69Q at Google Cultural Institute, Off. eiendom, commons.wikimedia.org
Terje Dragseth
Forfatter, poet, musiker. Fast skribent i Ny Tid.

Jeg vil kalle det en krig. En antiintellektuell og propaganderende krig som i alle henseende føres innen den internasjonale filmindustrien. Hollywood og deres investorer opererer med budsjetter på størrelse med et statsbudsjett, forsvarsbudsjettet inkludert. Hollywoodprodusentene avgjør selvsagt hva som skal produseres for å nå de helt store masser world wide. De eier og kontrollerer de store distribusjonskjedene, og selvsagt også kinoene. Det er klart noen må tro at dette virker og betaler seg. Norsk filmpolitikk og Filminstituttet er en katastrofe for kunstfilmen (et elendig uttrykk, for øvrig). Det har aldri vært vanskeligere å få produsert filmer utenfor mainstream, med få unntak (og unntakene er heller ikke gode), og det har aldri vært vanskeligere for den enkelte regissør å komme gjennom med annerledes og intelligente filmmanus. Produsentveldet, slik vi så det ble lansert på 1980- og -90-tallet, har fått bukta og begge endene. Tidligere kunne regissøren søke om produksjonsstøtte til filmen sin uten å gå veien om en produsent. Nå kan ikke engang regissøren sette sine ben innenfor Filminstituttets vegger i Dronningens gate i Oslo uten å være i følge med en produsent. Norske filmregissører og deres fagforening må være tidenes slappeste og kanskje dummeste – for har man hørt norske filmregissører uttale seg kritisk om det kuppet som i løpet av 20 år stille og rolig har blitt gjennomført i god, udemokratisk ånd? Uttalt seg sånn at kritikken har blitt hørt, lagt merke til og gitt resultater? Summen og konsekvensen av norsk filmpolitikk er i hvert fall nedslående, hvis man vel å merke fortsatt betrakter film som et kunstnerisk uttrykk.

Man kan undre seg over hva det er for et klima av manglende selvkritikk, mot og vilje innad i den norske filmbransjen.

Nasjonalromantikk. Hva er det for en grunn visjon styret i Norsk filminstitutt har fått og latt seg blende av? Kan man lese seg til hva begrunnelsen må være for å satse så håpløst på døde menneskers døde historier, historiske postulater, katastrofer og grunn mainstream? For filmkunst handler det altså ikke om.

«Deler av norsk filmbransje fronter sine antiintellektuelle holdninger som om det skulle være Kongens fortjenestemedalje,» skriver filmkritiker Ulrik Eriksen. «Forsvant det lille som fantes av selvrefleksjon og intellektuell nysgjerrighet da næringsinteressene ble enerådene i norsk filmproduksjon?» spør han videre (Morgenbladet nr. 42, november 2016). Her er det kritikeren som kommer på banen, ikke regissørene. Kritiker Aksel Kielland hevder i en større artikkel i tidsskriftet Vagant (nr. 3–4 2016) at norsk filmproduksjon per dags dato kan kalles «den nye norske nasjonalromantikken». Det er ingen overdrivelse. Nasjonalromantikk: å fremheve nasjonale særtrekk, i denne konteksten helteskikkelsen, som propaganda for det reaksjonære svermeriet vi ser øke til de helt store høyder, og som får sin grobunn blant annet i episk dramatikk for massene på kino over hele verden. Nå skal det hentes inn friske kroner fra skattekassa – en 75 millioners produksjon om nasjonalhelten Roald Amundsen kan forventes på kino om et år eller to. Den skal nok spille seg inn, og vel så det. Norske filmregissører bidrar med alt hva de har av talent og utdanning for å tekkes denne høyst diskutable heltedyrkelsen. Kommersialismen er per definisjon konservativ – altså i tråd med tidens generelle trender og politiske populisme. Og man kan undre seg over hva det er for et klima av manglende selvkritikk, mot og vilje innad i den norske filmbransjen. Det virker som alle er redde for alle.

Alvorsangst. Å lage film er å konkretisere en filosofi, sier jeg. Det betyr at du må ha en teoretisk overbygning og en intellektuell holdning til hva du vil uttrykke. Det handler ikke om følelser eller bilder som sådan, men om en konstruksjon av lyd/bilde som også er mer enn en «skulptur av tiden», som den russiske filmregissøren Andrej Tarkovskij skrev, men en erkjennelsesprosess og en metode til å tenke. Ja, og så få andre mennesker til å tenke, da – det er dét kunst handler om. Å få oss til å reflektere over oss selv og vår plass i verden. Norsk film og autonome, uavhengige regissører er nok en saga blott. Men hvem vet, kanskje vil det dukke opp friske og positive alternativer når nok er nok og regissørene tar saken i egen hånd. Trender snur og er i bevegelse, og publikum vil på nytt ønske seg fordypning og kontemplativ film. Det vi nå ser, er «vår tids angst for alvor», som den svenske filmregissøren Roy Andersson skrev for mange år siden.

---
DEL