Norsk film – en tannløs affære

Vi velter oss i kommersiell heltedyrkelse og reaksjonært svermeri. Film som erkjennelsesprosess er en saga blott i norsk sammenheng. 

NASJONALROMANTIKK: Soria Moria slott av Theodor Kittelsen - 8QF8WiI1uWc69Q at Google Cultural Institute, Off. eiendom, commons.wikimedia.org
Forfatter og filmskaper.

Jeg vil kalle det en krig. En antiintellektuell og propaganderende krig som i alle henseende føres innen den internasjonale filmindustrien. Hollywood og deres investorer opererer med budsjetter på størrelse med et statsbudsjett, forsvarsbudsjettet inkludert. Hollywoodprodusentene avgjør selvsagt hva som skal produseres for å nå de helt store masser world wide. De eier og kontrollerer de store distribusjonskjedene, og selvsagt også kinoene. Det er klart noen må tro at dette virker og betaler seg. Norsk filmpolitikk og Filminstituttet er en katastrofe for kunstfilmen (et elendig uttrykk, for øvrig). Det har aldri vært vanskeligere å få produsert filmer utenfor mainstream, med få unntak (og unntakene er heller ikke gode), og det har aldri vært vanskeligere for den enkelte regissør å komme gjennom med annerledes og intelligente filmmanus. Produsentveldet, slik vi så det ble lansert på 1980- og -90-tallet, har fått bukta og begge endene. Tidligere kunne regissøren søke om produksjonsstøtte til filmen sin uten å gå veien om en produsent. Nå kan ikke engang regissøren sette sine ben innenfor Filminstituttets vegger i Dronningens gate i Oslo uten å være i følge med en produsent. Norske filmregissører og deres fagforening må være tidenes slappeste og kanskje dummeste – for har man hørt norske filmregissører uttale seg kritisk om det kuppet som i løpet av 20 år stille og rolig har blitt gjennomført i god, udemokratisk ånd? Uttalt seg sånn at kritikken har blitt hørt, lagt merke til og gitt resultater? Summen og konsekvensen av norsk filmpolitikk er i hvert fall nedslående, hvis man vel å merke fortsatt betrakter film som et kunstnerisk uttrykk.

Man kan undre seg over hva det er for et klima av manglende selvkritikk, mot og vilje innad i den norske filmbransjen.

Nasjonalromantikk. Hva er det for en grunn visjon styret i Norsk filminstitutt har fått og latt seg blende av? Kan man lese seg til hva begrunnelsen må være for å satse så håpløst på døde menneskers døde historier, historiske postulater, katastrofer og grunn mainstream? For filmkunst handler det altså ikke om.

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL