Norges siste tabu

Det norske ordskiftet om hvalfangst er preget av følelser, kunnskapsmangel og uvitenskapelighet.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

En liten episode fra årets statsministerfilm, «Oljeberget», kan bildelegge hvor symbolsk viktig hvalen er for den norske psyken.

I dokumentarfilmen følges Jens Stoltenberg av regissør Aslaug Holm gjennom tre år, men det er kun én eneste han trenger hjelp av henne: Da han plutselig finner ut at han må kjøpe hvalkjøtt fra en fiskebil i Nord-Norge.

Stoltenberg har bare 200 kroner i kontanter, så han må midt under filmingen gå til det uvanlige skritt å bomme penger av regissør Holm, som egentlig skal være en usynlig, filmende og ikke-deltagende flue på veggen.

Statsministerkandidat Stoltenberg kjøper kjøttet, forbereder det til middag, og uttaler: «Hvalkjøtt er veldig godt.»

Noen måneder senere vant han makten i Norge.

Episoden kan være et bakteppe for å forstå de sterke emosjonelle og økonomiske kreftene som er involvert i Norges svært omstridte kommerisielle hvalfangst. Og fra i dag til tirsdag kan det komme ny giv i den norske vågehval-iveren. Mye tyder nemlig på at Den internasjonale hvalfangskommisjonens (IWC) årlige møte, i år på St Kitts, nå ligger an til å bli kontrollert av kommersielle og rike hvalfangere. Ikke fordi den internasjonale opinionen har snudd til fordel for hvalfangst, snarere tvert imot, men fordi en langsiktig, taktisk og strategisk stemmesanking fra Norge, Island og Japan nå ser ut til å vinne fram.

For første gang på over tre tiår kan dermed den brede, internasjonale og FN-forankrede begrensningen av hvalfangst bli utfordret av et simpelt flertall i IWC. I første omgang betyr det ikke noen aksept for kommersiell hvalfangst slik Norge ønsker. Årsaken er at dette krever 2/3-dels flertall. Men det åpnes for nye runder om alt fra hemmelig stemmegivning til mindre kontroll med drapsmetodene på verdens største pattedyr.

Samtidig pågår det en nasjonal kampanje for å øke interessen for kjøp av hvalkjøtt blant norske forbrukere. Norge er det eneste landet i verden som driver kommersiell fangst i strid med IWC-forbudet fra 1986. Island og Japan driver i det minste driver forskningsfangst. Med unntak for Færøyene er ingen interessert i å kjøpe det norske hvalkjøttet – Japan vil ikke ha det på grunn av for høyt PCB-innhold. Dermed øker presset på norske forbrukere for å kjøpte kjøttet, som allerede nå er i butikkene etter jaktstarten 1. april.

Fra 1. juni og fram til 12. juli vil rullende «hvalmobiler» reise til 40 norske tettsteder sør for Trondheim for vise fram grillet hval. Også «barnehval» brukes nå som begrep for å lokke nye generasjoner nordmenn over til hvalkjøttspisingens gleder.

For de fleste utenfor den norske lokaldebatt kan det virke vanskelig å forstå hvordan et ressursrikt, og selverklært FN-opptatt land, så lett kan bryte internasjonale avtaler. Og det tilsynelatende uten kvaler. Støtten til hvalfangst er nemlig totalt enstemmig i Stortinget.

Den ene årsaken til dette ligger i at jakten først og fremst er blitt en samlende og nasjonalistisk kampsak i Norge. Slik brukte da også daværende statsminister Gro Harlem Brundtland saken da hun i juni 1992 bekjentgjorde at Norge skulle gjenoppta den kommersielle vågehvalfangsten.

Dette skjedde ikke på tross av internasjonal motstand, men snarere på grunn av den.

Ingenting samler et lite folk som motstand fra omverdenen, spesielt fra svensker, amerikanere og «naive» miljøforkjempere som Paul McCartney.

Brundtlands innbitte kamp for norsk vågehvalfangst ble da også en suksess fram mot stortingsvalget 13. september 1993, som ble det eneste hun vant. Både Washington og McCartney protesterte mot hvalfangsten rett før valget, noe som ytterligere økte samholdet og statsministerens popularitet.

Den andre grunnleggende forklaringen på den norske alenegangen i hvalfangstsaken, ligger i den manglende informasjonstilgangen: Norske mediebrukere får i liten grad tilgang på nøytrale fakta og beskrivelser av hvalfangst, internasjonale avtaler og andre lands argumenter. Norske myndigheter latterliggjør innspill, jamfør reaksjonene på Sveriges og Finlands brev for to uker siden. Også innen norske medier virker den brede konsensus om at «vi nordmenn» har retten og rasjonaliteten på «vår» side, mens «de andre» er irrasjonelle. Et eksempel:

«- Hvalfangstprotest ikke vitenskapelig,» lød NTBs meldingstittel 20. april i år, som siterte hvalfangstkommisær Karsten Klepsvik.

Tre dager senere lød Aftenpostens leder: «Så lenge fangsten foregår innenfor rammen av en fornuftig ressursforvaltning, ser vi ingen grunn til at Norge skal gi etter for protesten fra de tolv landene.»

Slik snus problemstillingen, sett fra et internasjonalt perspektiv, på hodet: Fornuften i ressursforvaltningen blir jo fastsatt av Den internasjonale hvalfangstkommisjonen, som Norge har nektet å følge i 20 år.

Et av momentene som i liten grad kommer fram til den norske befolkningen, er det faktum at det er internasjonale enighet om at det ikke er noe feil i å drepe hval per se. Dette i kontrast til de utbredte norske påstandene om at det er romantiske, bløte og urbane amerikanere som vil stoppe døden til søte hvaler. Men hvert år gir IWC tradisjonelle fangstfolk i både USA, Canada, Russland og på Grønland tillatelse til å fange drepe hval. Motstanden går altså mot kommersiell fangst, inntil det i det minste er framlagt pålitelige tall som viser omfanget av vågehval.

Når Ap.s Steinar Gullvåg til Ny Tid sier at «kystbefolkningen har lange tradisjoner for beskatning av ressursene vi har i havet, også hvalressursene», vitner det om manglende historieforståelse. Det var jo nettopp den norske kystbefolkningens nærmest totale utslettelse av hvalfangstbestanden på 1800- og 1900-tallet som gjorde at det internasjonale samfunnet til slutt satte foten ned for hvalfangst.

Slik virker den norske debatten å være mer preget av følelser mer enn harde fakta. I dagens klima kan man kritisere Norge for eksempel for fredsfiasko og medansvaret for døde barn på Sri Lanka, eller i Israel, og bli møtt med et seriøse svar. Våger noen imidlertid å kritisere vågehvalfangsten, blir man kalt inn på UDs teppe eller det som verre er.

Det paradoksale er at den kommersielle hvalfangsten i Norge ikke har noen kommersiell eller økonomisk effekt for landet. Hadde det enda vært så vel. Da ville jakten vært langt lettere og forsvare, for eksempel overfor India som tar vare på sine tigre tross alle menneskelivene som går tapt. I kontrast til den indiske tigeren utgjør vågehvalen ingen fare. Og ikke er den norsk heller, den vandrer over store deler Atlanterhavet – et internasjonalt felleseie så godt som noen.

Dersom Norge og Japan denne helga skulle klare å få til et simpelt flertall for kommersiell hvalfangst, vil det komme på grunn av godsnakking med nye IWC-land som Marshall-øyene, Mali og St. Kitts & Nevis. Samt støtte fra noen andre småland. Det er som kjent av sine egne man skal få det.

---
DEL

Legg igjen et svar