Norges nye klimamisjonering

Foran Bali-toppmøtet snakker alle om klimaet. Olje-Norge vet å ødelegge det.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).
[klimakamp] Sett fra Sør, hvor klimatoppmøtet på Bali tross alt åpner 3. desember, ser den globale klimadebatten noe annerledes ut enn i Skandinavia.

Store, offentlige reklamekampanjer her i Hong Kong forteller om hva hver enkelt kan gjøre for å minske energibruken og redde verden: Som å sette opp termostaten på air-condition-anlegget til 25,5 grader.

Tilsvarende krav om å senke innetemperaturen med et par grader vil nok ikke komme i Norge denne vinteren heller. Men store ord er man god på: Månelandinger, foregangsland og «verdens viktigste sak» har mantraet vært. Selv om alle vet at Norge – 4,5 millioner innbyggere og verdens tredje største olje- og gasseksportør – er et verstingland som er blitt styrtrikt på å endre det klimaet som nå truer fattigere land verden over.

I 2008 setter gasskraftverk-Norge CO2-utslippsrekord. Landet ligger an til over 20 prosent økning siden 1992. I Norge er ikke Kyoto en avtale, men en vits.

En gjennomsnittlig delstat i USA, eller arkitekt i Kina, tenker og handler nå mer miljøvennlig enn det man gjør i olje- og varmekabel-Norge. Istedenfor å nedlegge eller begrense oljeproduksjonen, og heller investere i vind-, bølge- og solkraft langs kysten, sylter Norge ned oljepengene i et statlig-nasjonalistisk «pensjonsfond». Istedenfor å skape et globalt miljø- eller solidaritetsfond.

Samtidig brukes nå energien på å kjøpe seg «avlat», en gammel katolsk skikk. Norge skal ikke selv minske sine utslipp, men kjøpe seg syndsforlatelse ved på misjonerende vis å kjøpe kvoter i fattigere land. De siste års lobbyvirksomhet for å skyve ansvaret over på de land som forurenser minst – per innbygger – bærer nå frukter. 29. november la UNDP fram sin klimarapport, med krav om at et land som India skal måtte kutte sine karbonutslipp med 20 prosent. Noe som vil koste dem 30 milliarder kroner. Til tross for at indere har et «globalt fotavtrykk» som bare er en syvendedel så stort som en nordmanns.

FNs Klimapanel-leder og nobelprisvinner P.K. Pachauri protesterer nå mot de nye utslippskravene som UNDP retter: «Jeg ser ingen grunn til at utviklingslandene skal akseptere noen forpliktelser,» uttalte han nylig på et møte i Spania.

I likhet med Indias regjering vektlegger Pachauri hvor viktig det er med frivillighet og ikke tvang for de voksende økonomiene, som per innbygger tross alt forurenser bare en brøkdel av europeere. Mistanken om at disse nye utslippskravene er et forsøk fra rike verstingland på å trekke opp stigen etter seg, for å beskytte egne arbeidsplasser, er nok helt riktig.

Det vi trenger er en helt ny forståelse av hvordan verden, vi og klimaet henger sammen. Enn så lenge er Norge ikke en del av løsningen, men en avgjørende del av hovedproblemet. ■

---
DEL