Norges styrkeprøve

Norge er kjent for god integrering. Likevel må vi brette opp ermene nå.

Linda Noor
Fast kommentator i Ny Tid.

Regjeringspartiet FrP, med innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug i spissen, har markert seg med en røff og usympatisk retorikk i møte med den økte innvandringen til Norge. Utsagn fra Listhaug som «godhetstyranniet rir det norske samfunnet som en mare», «asylsøkere skal ikke bli båret inn i Norge på gullstol» og «de må yte, ikke bare nyte» er kontraproduktive i den kritiske tiden vi nå står midt oppe i. Det skaper politisk splittelse og uro i folket.
Det hjelper lite at Erna Solberg holdt en utmerket nyttårstale i en sindig og inkluderende tone, når det er Listhaugs utspill som får desidert mest oppmerksomhet i mediene og dermed også påvirker opinionen mest. Det toppet seg da Oslo FrP nylig vedtok forslag om lukkede mottak og avskaffelse av alle former for permanent opphold for asylsøkere. Dette er en skremmende og destruktiv utvikling i norsk innvandringspolitikk, som vil få fatale følger for vår integreringspolitikk hvis det får gjennomslag.

Norge kan integrering. Norge er faktisk i verdenstoppen på integrering. I den internasjonale undersøkelsen Migrant Integration Policy Index (MIPEX) fra 2015, kommer Norge på fjerdeplass etter Canada, Finland og New Zealand når det gjelder integreringspolitikk. Ved siden av å ha hatt ansvarlige politikere som har forstått verdien av å investere i integrering, har vi også mye å takke vår sterke økonomi og det utviklede velferdssystemet vårt for.
Bak den ufine retorikken har Listhaug et viktig poeng: Hun har rett i at det trengs innstramninger. En restriktiv innvandringspolitikk er nødvendig av mange grunner. En hovedårsak er at vi ikke kan gi opphold til flere enn vi klarer å integrere på en forsvarlig måte. Derfor er det viktig at vi fortsetter med og styrker integreringstiltakene for dem som allerede har fått opphold og som vil få det de nærmeste årene. I fjor søkte 31 145 personer asyl i Norge, det store flertallet i løpet av de siste månedene i året. Dette er historisk mange, og innebærer også at flere får opphold enn noen gang før. UDI jobber ut fra anslag om at mellom 10 000 og 60 000 asylsøkere vil komme i 2016.

Bak den ufine retorikken har Listhaug et viktig poeng: Hun har rett i at det trengs innstramninger.

Selv om dette var en usedvanlig brå økning av flyktninginnvandring, har vi det siste tiåret hatt den største innvandringsveksten i moderne tid. Det skyldes hovedsakelig arbeidsinnvandring, men også familieinnvandring har bidratt til en jevn økning. Flyktninger som får opphold, har lav returrate, og mange av flyktninggruppene vokser dermed over tid. Denne historiske veksten de siste ti årene har imidlertid ikke ført til noen store negative endringer i det norske samfunnet, slik mange frykter. Kriminaliteten i Norge er lavere enn noensinne, og utdannings- og velstandsnivået har bare blitt høyere.
For at denne positive utviklingen skal fortsette, er det avgjørende at politikerne fortsetter å satse på integrering. For dét lønner seg. Arbeidslivet er vår viktigste integreringsarena. Her lærer man språk og kultur, får venner og nettverk, og muligheter for selvutvikling og mestring. I 2015 bosatte norske kommuner mer enn 11 000 flyktninger; i år kommer det til å bli enda flere. Samarbeidet mellom stat og kommune må optimaliseres, slik at ressursene blir brukt på en måte som gjør flyktningen i stand til å finne arbeid og bli selvstendig så fort som mulig.

Nettverk gir jobb. I en fersk rapport har By- og regionsforskningsinstituttet NIBR sett på regionale barrierer for sysselsettingen av innvandrere, og hvordan vi kan styre sysselsettingen. I analysen kommer det frem at graden av sysselsetting varierer mellom ulike grupper og regioner. Blant arbeidsinnvandrere er arbeidsdeltakelsen naturlig nok høy, mens blant flyktninger er utsikten til jobb langt dårligere.
Flere kommuner har fått øynene opp for at nettverk er arbeidsfremmende, og jobber aktivt for å gjøre deltakelse i frivillige organisasjoner og idrettslag til en del av integreringsprosessen. Et eksempel er Sørreisa kommune i Troms, hvor deltakelse i lokale organisasjoner er blitt en obligatorisk del av introduksjonsprogrammet for flyktninger.
Gjennom lokalt engasjement vil innvandreren få både uformelle og formelle referanser til jobbsøking. Når en arbeidsgiver vurderer hvem han eller hun skal ansette, er tillit det essensielle. Det er både kostbart og risikabelt å ansette «feil» person, og da er det en stor fordel om man har flere personer som kan gå god for søkeren og hans eller hennes kompetanse.

Brett opp ermene. Grunnet blant annet halvert oljepris opplever vi økt arbeidsledighet innen visse næringer og i deler av landet. Men andre næringer er i vekst, som sjømatindustrien. Her er etterspørselen etter arbeidskraft stor, det samme innen offentlig helsevesen. Da må vi tilpasse arbeidstiltakene for innvandrere til denne etterspørselen, slik at det blir reelle jobbmuligheter ut av statens integreringsinvesteringer.
Hvis vi i tillegg blir mer bevisste på sosialt nettverk og inkludering i lokalsamfunnet, står vi bedre rustet til å møte den nærmeste fremtids integreringsutfordringer – som vil være en enorm styrkeprøve for det norske samfunnet. Her gjelder det å brette opp ermene – og droppe den kjipe retorikken.

---
DEL