Norges militarisering av sivilsamfunnet

Ny Tid trykker på forrige side et ukjent brev fra tidligere Kronprins Olav, skrevet snaue tre måneder før krigen kom til Norge. Han skriver til sin venn i New York, redaktøren Hans Olav: «Det ser sanderlig ikke noget særlig lyst eller lystig ut … Våre bestrebelser på aa holde oss nøytrale er vanskelig … den […]

Frigjøringsdagen 8. mai 1945
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Ny Tid trykker på forrige side et ukjent brev fra tidligere Kronprins Olav, skrevet snaue tre måneder før krigen kom til Norge. Han skriver til sin venn i New York, redaktøren Hans Olav: «Det ser sanderlig ikke noget særlig lyst eller lystig ut … Våre bestrebelser på aa holde oss nøytrale er vanskelig … den norske forsvarsmakt er saa svak … faren for krig med Tyskland efter dens egne aviser aa dømme er en realitet som maa sees i øinene.»

Men freden kom tilbake, nettopp hva vi feiret med frigjøringsdagen sist uke. Med dette in mente er det betimelig å tenke på hvilken militarisering som pågår for tiden. Blant annet bestemte forrige regjering at veterandagen skulle feires samtidig med frigjøringsdagen etter 2010. I dette ligger et stort paradoks: Soldatene som hedres på Veterandagen, er engasjert i internasjonal krigføring verden rundt – først i Afghanistan, dernest i Libya, og nå i Irak der Norge risikerer å bli innblandet i krigsforbrytelser (se forrige avis og dagens kronikk). Erling Folkvord minnet oss på, i sin tale på Fredshuset 8. mai, at disse soldatene nylig har fått diplomatpass for ikke å kunne bli holdt ansvarlige for krigsforbrytelser. Siden 21. mars 1999, da Norge stilte seg bak bombingen av Serbia, har vi nå faktisk fått en ny krigsgenerasjon som vokser opp.

8. mai handlet tidligere om frigjøringen fra nazistene. I dag blir medaljene plassert på en del veteranbrystkasser fordi de har kriget ute. En fredsdag? Med drønnene over hodene våre i Oslo sentrum denne dagen, der en gruppe F16-fly passerer i formasjon, tenker man snarere på de seks tilsvarende flyene som i 2011 bombet mengder av Libyas infrastruktur sønder og sammen, og etterlot landet i kaos. Jens Stoltenberg, som ledet regjeringen bak beslutningen, fikk senere sin lederstilling i Nato. Ved å legge Veterandagen til 8. mai har man kapret en historisk viktig dag for fred og frihet – i et forsøk på å legitimere norsk deltakelse i internasjonale angrepsoperasjoner, sa Norges Fredsråds leder Hedda Langemyr på Fredshusets arrangement. Eller som nestleder i Rødt Marianne Leraand supplerer henne på nettet: Veterandagen er «i realiteten dårlig skjult krigspropaganda og forsøk på å rekruttere nye norske ungdommer til framtidige USA-leda kriger».

Erling Folkvord avsluttet sitt innlegg med å minne oss om Nordahl Griegs dikt Til ungdommen (1956): «Krig er forakt for liv, fred er å skape. Kast dine krefter inn, døden skal tape.» Professor i sosialmedisin Per Fugelli påpekte etter ham at krig bare kan stanses med ånd – for å bryte hatets automatiserende spiral, et psykopatologisk feedbacksystem der frykt skaper frykt. Etter årevis med kolonialisering, slavedrift og økonomisk utplyndring må man ikke fortsette med å skape demoniserende politiske grunner til å hate.

Fra uken som gikk kan vi tilføye at EU nå prøver å få FN med på å bruke militærhelikoptre for å ødelegge det de ser av mulige smuglerbåter i Libya – altså militærangrep mot en humanitære krise. Dagens skjulte militarisering av sivilsamfunnet kommer også til uttrykk i siste utgave av Militære Studier (1/2015) med retorikken bak Det norske forsvarets nye slagord: «For alt vi har. Og alt vi er.» Men militærets egne folk vet hva dette dreier seg om, og poengterer at slike slagord nok lyder bra i Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben, men i «kampavdelingene er det fortsatt kampropet ’Til Valhall’ som klinger best […] i møtet med krigens blinde naturkraft». Ja – krig er råskapens helvete, til tross for at man nå heller snakker om å forsvare de universelle menneskerettighetene. På slagmarken – som Francesca Borri og andre har beskrevet her i Ny Tid – er det krigerkulturen som gjelder. Det er lenge siden man kunne lese i Soldatens bok (1913) om disiplin, lydighet, mot, tapperhet og kameratskap. Man dør ikke lenger for fedrelandet – soldatyrket er heller blitt en blind profesjon, og en populær sådan.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.