Norges ansvar for katastrofen i Middelhavet

VIDEOINTERVJU: I Norge forsto man ingenting. Regjeringen trodde de grep inn for å redde menneskeliv i Benghazi.

Ola Tunander
Tunander er professor emeritus fra PRIO.

Norge har et direkte ansvar for flyktningkatastrofen i Middelhavet. NATOs bombekrig i 2011 ble ledet av USA, Storbritannia og Frankrike, men Danmark og Norge sto innledningsvis for en tredjedel av bombingen. Bombekrigen ødela Libya som statsmakt. Landet består i dag av lokale armeer, mafialiknende strukturer og islamistiske styrker, som alle forsøker å forsørge seg gjennom en massiv menneskehandel, der store mengder flyktninger sendes ut på synkende skip. Denne virksomheten hadde blitt bedrevet i over ti år, men den ble stoppet av Libyas daværende leder Muammar Gaddafi. Dette var en avgjørende årsak til krigen. Via en avtale med Italia i 2008, som i praksis trådte i kraft i 2009, hadde Gaddafi gått med på å stoppe menneskesmuglingen fra byer som Benghazi og Misrata, som ga smuglerne inntekter på titalls – om ikke hundretalls – millioner. Gaddafi tok fra dem denne rikdommen, og mobiliseringen mot ham kom kort tid etter.

Alt var en bløff.

I perioden 2000–2009 søkte svarte afrikanere seg til den libyske oljeindustrien for å skaffe penger til reisen til Europa. En del kilder mener at så mange som 20–30 tusen svarte årlig betalte kanskje 10 000 kroner hver til menneskesmuglerne for å bli tatt med på båter til Italia. Mafiaen i Benghazi og Misrata tjente enorme summer. Samtidig eksisterte det gammel rasisme fra den tiden da arabiske libyere holdt svarte som slaver. I Libya fantes det en betydelig svart befolkning fra slavetiden, og de svarte gjestearbeiderne ble ofte behandlet like ille. The Economist skrev i 2000 om pogromer mot svarte gjestearbeidere som hade ført til flere hundre døde. I 2010 ba FN Libya om å sette en stopper for denne rasediskrimineringen. Muammar Gaddafi ba den svarte befolkningen om unnskyldning for behandlingen de hadde fått i Libya, og mange i Nord-Libya oppfattet Gaddafi som alliert med de svarte afrikanerne.

«Et nytt Rwanda». I februar–mars 2011 skrev vestlige medier om en massakre, eller en kommende massakre, på sivile. Den 1. mars ble det snakket om «6000 døde». Muammar Gaddafis styrker ble beskrevet som en direkte trussel mot frihetskjempende demonstranter i Benghazi og Misrata. Senator John McCain sa at Gaddafi kom til å gå fra hus til hus og drepe alle de 700 000 menneskene i Banghazi dersom styrkene hans ikke ble stoppet. Amerikanske politikere og libyske opposisjonelle snakket om et nytt Rwanda – men det fantes ingen trussel mot folket i Benghazi. Alt var en bløff. Regjeringsstyrkenes 14 tanks på vei vestover hadde stoppet Benghazi-rebellenes forsøk på å ta oljeinstallasjonene ved Ajdabiyah og Brega, men disse 14 tanksene hadde ikke kunnet gå inn og ta en by som Benghazi, med nesten 700 000 innbyggere. Gaddafi hadde sagt at alle demonstrantene skulle gå fri. Han hadde truet med å drepe Al Qaida-rebeller og utenlandske agenter. Etter åtte ukers kamper i Misrata var det ikke mer enn 257 døde og nærmere tusen skadde, hvorav tre prosent var kvinner (ifølge Human Rights Watch). Gadaffis styrker hadde ikke massakrert sivile.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

1 kommentar

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here