Norge vil «eie» halvveis til Nordpolen

Mye vil ha mer: Nå skal Norge bli enda større. Norsk UD nekter å dele Svalbard-sokkelen med andre land. Russland er blant dem som protesterer.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Svalbard-traktatens kjernepunkt er balansen mellom norsk suverenitet og signatarmaktenes like rett til øygruppas ressurser. Men ordet kontinentalsokkel var et fremmord da traktaten ble utformet i 1920. Spørsmålet ble først relevant da USAs president Harry Truman krevde kontroll over egen sokkel i 1945. Neste sommer skal Norge levere inn sine krav om størrelsen på egen kontinentalsokkel til FN.

Nyere forskning viser at kontinentalsokkelen strekker seg lenger ut i havet enn tidligere antatt. Dette betyr at Norge kan kreve større havområder enn vi i dag kontrollerer, og allerede idag kontrollerer vi et område seks ganger så stort som eget fastland.

Geologistipendiat Øyvind Engen ved Universitetet i Oslo er nettopp ferdig med sin doktoravhandling om norsk kontinentalsokkel i de arktiske strøk. Hans undersøkelser viser at sokkelen strekker seg mellom 200 og 350 nautiske mil nordover fra Svalbard. Det uavklarte spørsmålet blir da: faller da sokkelen utenfor øygruppas territorialgrense på 12 nautiske mil, inn under Svalbard-traktatens krav om at alle de 39 signatarlandene skal ha lik rett til ressursutnyttelse?

Oljedirektoratet er gitt i oppgave av Utenriksdepartementet å frembringe det tekniske grunnlaget for hvor langt den norske sokkelen strekker seg. Prosjektkoordinator Harald Brekke antar at sokkelens yttergrense vil havne et sted mellom 84 og 85 grader nord. Svalbard-traktaten definerer øygruppa som området mellom 74 og 81 grader nord, og nordpolen ligger på 90 grader. Altså vil det norske kravet nærmest strekke seg halvveis til nordpolen.

Njet

Norge tar altså sikte på å innlevere dokumentasjon om kontinentalsokkelen neste sommer. Deretter vil Kommisjonen for kontinentalsokkelens yttergrenser (CLCS) komme med sin anbefaling, opplyser underdirektør Kjell Kristian Egge i seksjon for traktat og havrett i Utenriksdepartementet.

Forskningsarbeidet utført av Øyvind Engen vil legges til grunn for Norges krav.

– Det norske kravet, herunder krav knyttet til nordområdene, vil bli utformet på basis av vitenskapelige undersøkelser og beregninger som ennå ikke er sluttført. Det er derfor for tidlig å angi et nøyaktig omfang av et norsk krav til kontinentalsokkel, sier Egge.

– Men har dere konkludert om hvorvidt Svalbard har en egen kontinentalsokkel?

– Etter norsk syn kommer Svalbard-traktaten ikke til anvendelse på kontinentalsokkelen ved Svalbard, opplyser Egge.

Ved den russiske ambassaden i Oslo er man tilbakeholdne med å kommentere disse spørsmålene, men presseattache Andrey Rusakov er klar når det gjelder spørsmålet om kontinentalsokkelen.

– Ja, vi anser at Svalbard-traktaten også gjelder for kontinentalsokkelen, fastslår Rusakov. Det betyr i så fall at Russland får lik rett til ressursene i området som Norge.

Utenriksdepartementet tror sokkelkommisjonen vil kunne dempe en konflikt, dersom Norges endelig forslag til sokkel skulle omfatte deler av de områdene som er gjenstand for uenighet mellom Norge og Russland.

– Kommisjonen vil på et vitenskapelig grunnlag vurdere den norske dokumentasjonens holdbarhet i forhold til de kriterier som Havrettskonvensjonen setter. Kommisjonen skal bidra til å sikre en riktig anvendelse av de kompliserte avgrensningsreglene i konvensjonen og derigjennom redusere konfliktpotensialet og usikkerhet omkring de ytre sokkelgrensene, opplyser Egge.

– Hvordan vil Russland forholde seg, dersom de norske kravene også omfatter deler av de omstridte områdene i Barentshavet, hvor delelinjen ikke er fastsatt?

– Når Norge legger frem sine krav for kommisjonen, vil Russland gjennomgå disse og vårt standpunkt vil bli utformet, svarer Andrey Rusakov svært diplomatisk.

Ingen oljeplaner

Presseattacheen er forøvrig optimist, dersom det skulle dukke opp uenigheter omkring Svalbard.

– Dersom det en gang i fremtiden skulle dukke opp uenighet, knyttet til Norges håndhevelse av suvereniteten, vil disse bli gjenstand for konstruktiv dialog på begge sider, innenfor rammen av de to lands utenriksministerier, sier Rusakov.

Ved USAs ambassade i Oslo ønsker man ikke å kommentere hvorvidt kontinentalsokkelen rundt Svalbard faller inn under traktaten.

I UD peker man på internasjonale konvensjoner, når vi spør hvilken interesse Norge har av å sikre seg disse områdene som egen kontinentalsokkel.

– Å trekke grensene for nasjonale kontinentalsokler anses generelt viktig, og arbeidet med kartleggingen av utstrekningen av norsk kontinentalsokkel utenfor 200 nautiske mil gis høy prioritet. Norge vil arbeide for å ivareta sine sokkelrettigheter i samsvar med Havrettskonvensjonen, avslutter Egge.

Departementet snakker altså ikke om petroleumsressursene, selv om det ligger i kortene at det er nettopp det en slik utvidet sokkel vil gi Norge enerett på. Ifølge den russiske ambassaden har deres myndigheter ikke tenkt så langt, enda.

– Russland har for øyeblikket ingen planer for oljeproduksjon utenfor Svalbard, til tross for at traktaten ikke setter noen begrensninger for dette, dersom slik virksomhet ikke også er en trussel mot miljøet. Vi er opptatt av å utvikle petroleumssektoren i Barentshavet, og i dette arbeidet er jo Norge en strategisk partner for Russland. Dersom norske oljeselskap er interessert i et samarbeid, er de hjertelig velkomne, sier Andrey Rusakov.

På og under havbunnen

I motsetning til en økonomisk sone, som er satt til 200 nautiske mil, gir kontinentalsokkelen det angjeldende land kun retten til alle ressurser på og under havbunnen. En økonomisk sone gir derimot landet også rett til ressursene i havet.

Norsk «eierskap» til områdene i nord begrenses minst av to forhold. Til tross for at Svalbard-traktaten gir Norge uinnskrenket høyhetsrett over øygruppa, innebærer traktaten en plikt til å dele ressursene med de andre 38 signatarstatene. Traktaten definerer Svalbard som alle øyene innenfor 10 og 35 grader østlig lengde og mellom 74 og 81 grader nordlig bredde. Dette området omtales ofte som Svalbard-boksen, og Russland har tatt hensyn til dette området i sitt krav til en sektorlinje-deling i Barentshavet.

Videre spiller Havrettstraktaten av 1982 inn, som Norge tilsluttet seg i 1996. Denne gir ethvert land rett til en 200 mils økonomisk sone, og definerer videre kontinentalsokkelens yttergrense. Enten som 200 nautiske mil fra fastlandets grunnlinje, altså lik den økonomiske sonen, eller den faktiske grensen for kontinentalsokkelen, basert på målinger av sedimentlaget på havbunnen. Uansett kan grensen ikke trekkes lengre ut fra grunnlinjen, enn 350 nautiske mil (650 kilometer). Av de to alternative utregningsmetodene, velges den som gir den enkelte stat størst sokkel.

Av nasjonal interesse

Oljedirektoratet vil gjøre ytterligere undersøkelser i området i september. Prosjektkoordinator Harald Brekke, selv medlem i CLCS, påpeker at Havrettstraktaten pålegger den enkelte kyststat å fremme sine krav innen 10 år fra landet har ratifisert traktaten.

– Det er i alle landenes interesse å få disse grensene avklart, og således få klarlagt hvilken jurisdiksjon som gjelder, sier Brekke, som avviser at dette i dag dreier seg om petroleumsressurser. Og hvilke ressurser som finnes i området, vil bare tiden vise.

– Dersom sokkelen strekker seg vesentlig nord for Svalbard, mener direktoratet denne faller inn under Svalbard-traktaten, eller er norsk sokkel alene?

– Vi jobber ut i fra at sokkelen rundt Svalbard er norsk, og at de samme retningslinjene gjelder her, som på norsk sokkel forøvrig. Artikkel 1 i Svalbard-traktaten slår jo fast at øygruppa er under norsk suverenitet, men om hvorvidt likebehandlingsprinsippet gjelder, så er dette i grunn ikke vårt bord. Vi legger oss ikke opp i de politiske vurderingene, det er UD sitt bord, sier Harald Brekke.

Han understreker at i det angjeldende området, er hverken grensen mot Russland i øst eller Grønland i vest endelig klarlagt. FN-kommisjonen vil kun ta stilling til om området kan klassifiseres som kontinentalsokkel, deretter blir det opp til de enkelte landene å enes om grenselinjene.

Ifølge Brekke er det heller ikke bare områdene nord for Svalbard vil bli berørt av en norsk sokkelutvidelse.

– Så langt kan vi si at de dataene vi har samlet inn, viser at norsk sokkel strekker seg lenger enn 200 nautiske mil, både nordover fra Svalbard, i Norskehavet og i Smutthullet, sier Brekke.

Det er allikevel liten grunn til å tro at Norge vil fremme et krav om sokkel i Smutthullet. Da Russland presenterte sine krav for kommisjonen i 2002, protesterte Norge mot at kravet fulgte sektorlinjen i Barentshavet, og slik berørte de omstridte områdene. Det russiske forslaget, som forøvrig strakte seg helt til Nordpolen, ble avvist, og russerne er i ferd med å utarbeide et nytt forslag.

OD har forøvrig også kjøpt seg inn i en amerikansk forskningsferd som for tiden pågår med det amerikanske kystvaktskipet USCGC Healy. Skipet er for øyeblikket på vei over polhavet, fra Alaska til Tromsø.

– Et stykke igjen

Resultatene av Øyvind Engens forskning, som er støttet av Forskningsrådet og Oljedirektoratet, vil legge føringer for Norges krav overfor FN om utvidet kontinentalsokkel. Engen har utviklet en ny metode for å måle tykkelsen av sedimentlaget, som avgjør grensen for sokkelen. Blant andre USA har vist større og større interesse for dette forskningsfeltet, fordi de øyner en mulighet for mer egen olje.

Det er altså sedimentene på havbunnen, som nå kan avgjøre om sokkelen nord for Svalbard blir norsk.

– Havbunnen stuper ned rett nord for Svalbard, og bortsett den store midthavsryggen som løper gjennom Polhavet, snakker vi om dyp ned til 4.000 meter. I geologisk forstand er kontinentalsokkelen de flate, grunne havområdene nær land, mens Havrettstraktaten definerer at den juridiske sokkelen kan strekke seg ut i dyphavet basert på hvor tykke sedimentene er. Dette er rimelig siden undersjøiske «elver» vasker sedimenter fra den grunne sokkelen ut i dyphavet slik at lagene her kan betraktes som en naturlig forlengelse av sedimentene på sokkelen. Skal en stat kunne kreve et havområde som kontinentalsokkel etter havrettstraktaten, må sedimentlaget være tykkere enn 1 prosent av avstanden inn til kontinentalskråningen, noe som i Polhavet vil si rundt 1.500 meter med sedimenter, forklarer Engen.

– Hva skal Norge med denne sokkelen?

– Det vil helt klart være en betydelig politisk gevinst for Norge, dersom yttergrensen skulle settes så langt nord. Jeg tror dette vil kunne være et godt utgangspunkt for oljeselskapene, når vi ser hvor ivrige de er i Barentshavet og i Arktis. Men dette vil uansett ta tid, understreker Engen, og fortsetter:

– Skal området være interessant for oljevirksomhet, må sedimentlaget vanligvis være 4.000 meter tykt. I tynnere lag vil neppe oljen være «moden», dvs. at det ikke har vært høyt nok trykk og høy nok temperatur til å omdanne døde plante- og dyrerester til olje og gass. Dette innebærer at det i det aktuelle området, sannsynligvis ikke vil være aktuelt å bore etter olje annet enn i nærheten av grunnere vann, hvor sedimentlaget kan ha en såpass tykkelse. Får Norge da en legal yttergrense for sin kontinentalsokkel lengre nord, vil man ha store områder innenfor denne å lete i, sier Engen.

– Vi nærmer oss Nordpolen. Er det ikke bare is der oppe?

– Disse områdene er islagt store deler av året, både pakkis og drivis. Vi snakker altså om en yttergrense mellom 200 og 350 nautiske mil nord for Svalbard, altså mellom 370 og 650 kilometer. Men avstanden fra Svalbard til Nordpolen er 1100 kilometer, så det er jo fortsatt et stykke igjen, ifølge Engen.

Dragkamp

Spørsmålet om hvorvidt de 38 andre signatarstatene til Svalbard-traktaten skal ha noen rettigheter på øygruppas kontinentalsokkel, er altså et ubesvart spørsmål. Et spørsmål som kan bli reist i sammenheng med behandlingen av Norges krav i CLCS, eller den dagen det vil være aktuelt å åpne disse havområdene for petroleumsutvinning. Behandlingen i CLCS er forøvrig ikke forventet ferdig før i 2009.

Om land som den Dominikanske republikk eller Afghanistan vil kreve sin del av kaka, altså retten til å delta i ressursutnyttelsen, vil spørsmålet måtte avklares signatarstatene i mellom. Ingen av de to nevnte land er i dag representert i SLCS, det er derimot både Norge og Russland.

– Det er et uløst problem, dersom andre signatarstater en gang i fremtiden skulle ønske tilgang på olje fra en fremtidig økonomisk sone rundt Svalbard. Da vil jeg tro Norge velger forhandlingslinjen overfor berørte parter, fremfor å ta saken til domstolen i Haag, uttalte professor Willy Østreng til Ny Tid for ett par uker siden.

Det har blitt påpekt, blant annet av professor Geir Ulfstein, at en utvidelse av traktaten fra å gjelde territorialfarvannet, til også å omfatte kontinentalsokkelen, ikke er unaturlig. Det samme har skjedd med alle andre kyststaters regimer til havs. Men spørsmålet vil til sist måtte bli en dragkamp signatarmaktene imellom, dersom det finnes ressurser det er verdt å kjempe om.

---
DEL

Legg igjen et svar