Norge har råd til å slette alt

Norge gjør noe for å lette gjeldsbyrden i fattige land. Men vi bør gjøre mer.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen, uttrykker i Ny Tid nummer 19 at hun gjerne ser at Aksjon Slett U-landsgjelda (SLUG) leier henne gjennom det internasjonale politiske landskap når det gjelder gjeldspolitikk. Det vil SLUG gjerne, men vi vil også gi henne og regjeringen noen solide puff i den retningen vi mener er riktig.

Utviklingsministeren sier at Norge går nye veier. SLUG mener at regjeringen holder god fart, men at man i prinsippet velger å kjøre samme veien som før. «Raskere og dypere gjeldslette for land som kommer ut av krig og konflikt» er et viktig og nytt kriterium for gjeldslette, og et initiativ som SLUG setter pris på. Likevel: Det må stilles spørsmål ved hva som var utgangspunktet for at gjeldsbyrden oppstod. Kan det tenkes at landet var i stand til å føre en krig fordi det ble gitt lån til en regjering som benyttet seg av pengene til å kjøpe våpen? Er det da riktig at det for at landet skal oppnå gjeldslette må føres en politikk for gjenoppbygging av landet som bestemmes av kreditorene? SLUG mener at dette er en situasjon hvor gjelden kan betegnes som illegitim og derfor ikke kan forventes tilbakebetalt. Kreditor må selv ta ansvar for tapt fortjeneste i slike tilfeller. Initiativet om gjeldslette for postkonfliktland må settes i sammenheng med en større debatt om ansvarliggjøring.

gjeldsspiralen

SLUG og gjeldsslettebevegelsen i Sør vil ta tak i årsakene til gjeldskrisen. Vi må rydde opp i fortida for å endre dagens system, slik at man unngår fremtidige gjeldskriser. 70-tallets utlånspraksis fra rike kreditorland var i stor grad resultat av de gode oljeprisene. Kreditorene så det som en riktig strategi å investere i fattige land som hadde behov for kapital. Dette førte til en situasjon som man ikke hadde forutsett. Man trodde ikke at nasjoner med store naturrikdommer kunne gå konkurs. Da man oppdaget at dette likevel var tilfelle skulle utlånte midler gjendrives ved å legge føringer for hvordan naturressursene skulle utvinnes til fordel for kreditorene og ofte til ulempe for befolkningen i det konkursrammede landet. Denne ulykksalige utviklingen har man viklet seg mer inn i enn ut av.

I innledningen til handlingsplanen om gjeldslette står det at «Låneopptak er ikke nødvendigvis noe negativt». Det er vi alle enige om. Dersom lån kan bidra til gode investeringer som igjen fører til en bedre livssituasjon, er det et gode. Alle vi som har studielån og huslån, gleder oss over en sånn mulighet. Problemet kommer når man er nødt til å ta nye lån for å kunne betale tilbake renter og avdrag på gamle lån. Det er ingen ønskesitasjon for noen. Likevel konstaterer altså den nye handlingsplanen videre at «I gjennomsnitt går det (m.a.o.) omtrent like mye i renter og avdrag ut av landene som de mottar i nye friske lån». Det er dette vi kaller gjeldsspiralen, som SLUG ser på som et onde mer enn et gode for landene. Når det i tillegg stilles betingelser, ikke bare for hvordan landet bør bruke disse nye midlene men også hvordan de bør styre landet, kan man stille spørsmålet om hvem som bestemmer utviklingen i disse landene.

For svak

SLUG mener det er god grunn til å stille seg kritisk til flere av de føringene som har blitt gjort og blir gjort fra de internasjonale finansinstitusjonene Verdensbanken og IMF. Nasjonene som er ansvarlige for den politikken som føres der må ta mer ansvar for egne feil og dessuten ta i bruk mer demokratiske virkemidler for å oppnå varige løsninger. Derfor er det viktig å opprette en instans som kan operere mer nøytralt i forhold til kreditor og debitor. En internasjonal gjeldsforhandlingsmekanisme hvor et land kan få mulighet til å prøve gyldigheten i sin gjeldsbyrde, og hvor befolkningen i landene også får en mulighet til å bli hørt. Slike rettslige instanser finnes for privatpersoner som går konkurs. I USA har man slik lovgivning også for både kommuner og bedrifter. Det er derfor en stor tilfredsstillelse for SLUG at regjeringen i «Handlingsplanen om gjeldslette for utvikling» vil støtte et initiativ som Koffi Annan har ytret om å opprette en ekspertgruppe i FN som skal vurdere en slik mekanisme. Der har regjeringen tatt SLUG sin oppfordring bokstavelig.

Diktatorgjeld og illegitim gjeld får bred omtale i handlingsplanen. SLUG er stolt over at Norge tar disse viktige spørsmålene som vi har trukket frem såpass alvorlig. Dette er vanskelige begreper å definere klart, og det bør gjøres et større arbeid i forhold til en utredning. Norge må ta initiativet til en slik utredning. Der er handlingsplanen for svak, og Norge er altfor avventende. Det eksisterer en internasjonal doktrine som har blitt brukt i tilfeller hvor et nytt regime har nektet å overta gjeld etter et udemokratisk regime. Denne kalles doktrinen om fiendtlig gjeld (odious debt), og ble brukt første gang av USA da de tok over Cuba etter spanjolene i 1898. Utviklingsmeldingen hvor handlingsplanen om gjeldslette inngår viser til dette eksempelet og også til Tyskland som fikk slettet det meste av sin utenlandsgjeld i 1953. Changemaker og SLUG kaller odiøs gjeld for «diktatorgjeld», disse eksemplene viser at dette prinsippet er blitt brukt i historien. Hvorfor skal dette prinsippet bare gjelde når det passer for de rike kreditorene?

Norsk ansvar

Det er behov for å bevege seg utenfor eksisterende internasjonale spilleregler for å få bukt med gjeldskrisen. SLUG mener at eksempelet med diktatorgjeld, er en mulighet for Norge å ta til ordet for at slike regler blir gjort gjeldende i internasjonal gjeldspolitikk. Det finnes mange aktuelle eksempler i dag som kan tjene som utgangspunkt. Det beste er kanskje apartheidgjelda i Sør-Afrika hvor det er enkelt å vise til de internasjonale sanksjoner mot det illegitime apartheidregimet. Sør-Afrikas befolkning opplever fremdeles apartheidregimets undertrykkelse på kroppen, ved at staten betjener gjelda som den måtte overta etter det hvite mindretallsregimet.

Norge er nettopp det landet som kan gjøre noe, slik man gikk foran ved å slette 100 % av bilateral gjeld gjennom HIPC initiativet. Mange land har oppnådd mye ved at Norge har tatt disse skrittene. Mange land har fått mulighet til å utvikle seg i positiv retning med gjeldslette etter HIPC initiativet. Men gjeldskrisen er ikke løst og det skal ikke mye til før de samme landene nok en gang styrter ut i bunnløs gjeld. Andre land sliter også fremdeles med høye gjeldsbyrder uten at man får noe hjelp av HIPC-ordningen, til tross for at kreditorene lånte ut uansvarlig. Norge har også utestående i slike land.

Fire land sliter fremdeles med gjeldsbyrder etter Skipseksportkampanjen. Disse landene er Ecuador, Peru, Jamaica og Algerie. Skipseksportkampanjen på 70-tallet var et initiativ for å styrke norsk skipsindustri. Prosjektet ble fatalt for de landene som mottok lånene, fordi Norge ikke gjorde hjemmeleksa si. Norge oppførte seg som uansvarlig kreditor. Norge har gått langt i å prøve å gjøre opp for seg. Norge har innrømmet feil og det er blitt gjort noe med det. Men noe er ikke nok, når det er mulig å gjøre opp for seg fullstendig og helt.

Ikke «symbolpolitikk»

SLUG mener derfor det kan ha noe for seg å ta mer ansvar for u-landenes gjeldsbyrde ved å drive det som utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen kaller «symbolpolitikk»: ta ansvar for egne feil.

Og helt til slutt: ja, vi gir og har alltid gitt Norge kreditt for at gjeldsbetjeningen ikke belaster bistandsbudsjettet, det skal myndighetene ha honnør for. Når vi fremdeles ønsker å holde oss til rollen med å dytte, er det også fordi Norge har råd til det. Med utestående fordringer på 0,5 % av BNP og inntekter på et oljefond som tilsvarer BNP, har vi råd til å slette alle utestående fordringer som Norge har til u-landene.

---
DEL

Legg igjen et svar