Norge et utviklingsland

Verdensbanken har detaljerte regler for hvordan tvangsflytting skal håndteres. Norge er til sammenligning et u-land.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Å sammenligne Norge og India, blir latterlig. Når rike vestkantfolk må flytte på grunn av E18-utbyggingen, er ikke det det samme som når fattigfolk i India blir tvunget bort fra sine hjem, sier informasjonssjef Ivar Torvik i Samferdselsdepartementet.

Latterlig eller ei: Ny Tid har sammenlignet hva Norge og Verdensbanken har nedfelt om tvangsflytting. På papiret har ihvertfall norske myndigheter kanskje ett og annet å lære.

Verdensbanken politikk på dette området er samlet i bankens direktiv om ufrivilling flytting (Operational Directive – Involuntary Resettlement, 1990).

Dokumentet inneholder detaljerte retningslinjer som en lånetager må forholde seg til i utviklingsland. Brudd på retningslinjene kan føre til at banken trekker seg ut av et prosjekt, noe som skjedde for noen år siden i forbindelse med Narmada damprosjekt i India, hvor hundretusener må flytte.

– Det er nesten synd at Norge ikke må låne penger av Verdensbanken, sier leder for utvalget som gransket Gardermo-flyttingen, Ove Silkoset i Scandpower, uten at han av den grunn vil gå god for at Verdensbankens praksis er noe å framheve.

Unngå flytting

Verdensbankens politikk bygger på erkjennelsen av at tvangsflytting kan føre til alvorlige sosiale, økonomiske og miljømessige problemer. Bankens første bud er derfor at tvangsflytting skal unngås eller minimaliseres, ved at alle mulige alternativer undersøkes.

Der tvangsflytting likevel ikke er til å unngå, skal en rehabiliteringsplan utarbeides. Denne skal tas inn som en integrert del av prosjektplanene, med egen tidsplan og budsjett.

En rehabiliteringsplan skal ifølge bankens retningslinjer forøvrig inneholde blant annet følgende:

  • Deltagelse i planlegging. Det er avgjørende at de som tvangsflyttes og de som skal ta imot dem som må flytte, er med på å planlegge flyttingen og blir systematisk informert av utbyggerne.
  • Sosioøkonomiske undersøkelser. Undersøkelsen må beskrive tvangsflyttingens størrelse med liste over hvem som berøres og hvilket livsgrunnlag de har, samt hvilken effekt flyttingen vil få for dem.
  • Alternative boliger. Identifikasjon av flere alternative steder av akseptabel kvalitet som de tvangsflyttede kan flytte til er avgjørende for både folk på landsbygda og i byer.
  • Erstatning. De tvangsflyttedes økonomiske grunnlag skal bedres eller i det minste opprettholdes. Utbetaling av en engangs-sum er normalt utilstrekkelig.

En varslet revisjon

Informasjonssjefen i Samferdselsdepartementet synes det er mer relevant å fokusere på hvor mye bedre forholdene er i Norge sammenlignet med andre land.

– Det er noe som heter at det er viktigere med praksis enn formuleringer. Jeg utfordrer Ny Tid til å finne et annet land som behandler folk bedre enn Norge når det gjelder flytting. I Frankrike gir de for eksempel blaffen i folk som protesterer mot utbyggingen av høyhastighetstog, sier Torvik, og fortsetter irettesettelsen av «velfødde venstreradikalere»:

– Det ble ikke noe jernbanetunnel under Gamlebyen i Oslo, men det ser ut som folk trives der likevel. Boligprisene har gått i været til tross for støyen.

Enn så lenge gjelder Verdensbankens tvangsflyttingspolitikk, mens det i Norge kun er noen av de aktuelle etatene som har utarbeidet etiske retningslinjer.

Verdensbanken har imidlertid lagt fram et utkast til revisjon av sine retningslinjer som ikke blir tatt opp nådig av internasjonale miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner.

– Det nåværende utkastet er simpelthen uakseptabelt, og representerer et tilbakeskritt i forsøkene på å sikre at de fundamentale menneskerettighetene til dem som må flytte på grunn av Verdensbank-prosjekter respekteres, sier Aviva Imhof i organisasjonen International Rivers Network i en pressemelding som kom i februar.

---
DEL

Legg igjen et svar