Norge bør ikke sende nye spesialstyrker

Hjelpearbeidere frykter norsk militær deltakelse i Operation Enduring Freedom kan vanskeliggjøre hjelpearbeidet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mirwais Ahmadzai fra Afghanistan og Zartasha Qaisar Khan fra Pakistan jobber begge med afghanske flyktninger for norske Flyktningehjelpen, i sine respektive hjemland, han i Jalalabad, hun i provinsen Northwest Frontier. Operation Enduring Freedom er i ferd med å bli meget upopulære i landet, forteller de.

– Er det trygt for de afghanske flyktningene i vende hjem nå?

Ahmadzai: – Sikkerhetssituasjonen bedres dag for dag, men det er fortsatt store hinder. Folk vender hjem men regjeringen har langt i fra full kontroll over situasjonen på landsbygda. Der er det fortsatt «krigsherrene» som regjerer. Krigsherrer er for øvrig ikke et ord vi ville bruke om de lokale makthaverne, men snarere et ord de benytter retorisk mot hverandre.

– I vesten har vi skrevet og snakket mye om kvinnenes situasjon i Afghanistan; har denne endret seg siden invasjonen i 2001?

Ahmadzai: – Vel, det er avsatt et visst antall seter for kvinner i parlamentet, det er nå tre kvinnelige ministere og en guvernør, men…

Khan: – Vi ser problemene i flyktningleirene, kanskje særlig for enkene. De har lite eller ingen utdanning, liten kunnskap om egne rettigheter og få sjanser for betalt arbeid. Hva skal de leve av? Nødhjelp? Kyr? Tar de seg jobb som hushjelp i et annet hjem, er det fritt fram for mannen i huset til å voldta henne. Og er hun gift, vil mannen hennes nekte henne å ta jobb i et annet hjem. Enkene blir ofte giftet bort til en svoger, men oftest motsetter de seg dette, fordi de har sett på denne mannen som svoger i mange år. Men slik er det jo i hele regionen.

– Men hva kan gjøres for å endre på dette?

Khan: – Uten utdanning er det lite vi kan gjøre. Mange av de tiltakene som er satt i verk, retter seg mot de som har lønnet arbeid. Men uten utdanning kommer vi ingen vei. Vi må starte i bunn, med infrastrukturen. I dag er fortsatt kvinnen først underlagt sin far, deretter sin mann og til sist sine sønner. Og deretter dør hun. Det løser ingen problemer å utnevne en kvinnelig minister.

Ahmadzai: – Vi har en lang vei å gå, og vi må sette alt inn på å bygge en solid grunnmur. Sørge for en skikkelig utdanning for kvinnene, og så utvikle samfunnet derifra.

– Det er mange hjelpeorganisasjoner i Afghanistan, hvordan fungerer arbeidet på landsbygda?

Ahmadzai: – Det er påtakelig hvordan både hjelpeorganisasjonene og mediene fokuserer på Kabul. På grunn av sikkerhetssituasjonen frykter de kan hende å reise utenfor hovedstaden. Kanskje hjelpeorganisasjonene tenker som så, at de må kunne vise frem sine resultater, «se på denne skolen vi har bygget for de afghanske kvinnene!». Og skal de få vist den frem, må den ligge i Kabul. Det er slik med all støtte, hver buss som er donert har et skilt som sier hvem som har donert pengene, de bruker dette i sin propaganda. Og hvis India finansierer en skole et sted, må Pakistan gjøre det samme. De to, samt Iran, er rivaler i hjelpearbeidet. Men jeg tror heller ikke myndighetene har noen ordentlig politikk når det gjelder landsbygda. Og heller ikke regjeringen tør ta med utenlandske representanter utenfor Kabul for å vise frem resultatene…

Khan: – Den gamle kulturen er fortsatt dominerende. Vi hadde ett tilfelle hvor en kvinne fikk en kreftdiagnose. Det fantes én kreftspesialist i området, og han var mann. Kvinnens ektemann nektet henne å gå til en mannlig lege, og sendte henne isteden til en kvinnelig allmennlege. Kvinnen døde.

– Norge deltar i den NATO-ledete ISAF-styrken, men skal i sommer også sende nye spesialstyrker til Afghanistan, som et ledd i Operation Enduring Freedom. Hvordan vil dette bli tatt i mot?

Ahmadzai: – Afghanere vil ikke sette pris på at Norge sender væpnete soldater til Afghanistan for å kjempe under amerikansk flagg. Folk er veldig fornøyd med den norske innsatsen, fra hjelpeorganisasjoner som Flyktningehjelpen, Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp, og har et godt inntrykk av Norges innsats. Jeg tror dette vil bli skadelidende, hvis norske soldater kommer inn under amerikansk flagg igjen.

Khan: – Jeg tror noen vil vende sitt hat mot Norge og de norske organisasjonene. Når vi ankommer en flyktningleir, er det alltid spørsmål om hvor vi kommer fra. Når Norge deltar i koalisjonsstyrkene, vil dette påvirke vårt arbeid. Nestkommanderende i Al Quaida, Abu Musab al-Zarawi, har jo offentlig truet Norge og alle norske interesser utenlands…

Ahmadzei: – Kanskje særlig vil de eldre og mullahene reagere negativt. Norge vil helt klart møte problemer. Og det jo så mange andre måter å støtte gjenoppbyggingen av Afghanistan på; støtte gjennom de frivillige organisasjonene til gjenoppbygging og rehabilitering av det afghanske samfunnet.

– Men hvorfor har koalisjonsstyrkene blitt så upopulære?

Ahmadzei: – De tar seg til rette. På tvers av kultur og religion turer de frem og ransaker folks hjem, på leting etter, som de sier, Taliban eller Al Quaida. De samarbeider overhodet ikke med afghanske nasjonale eller lokale myndigheter. Deres operasjoner er en medvirkende årsak til at flyktninger er redd for å vende hjem. Det har vært tallrike demonstrasjoner og veiblokkader i protest mot deres fremgangsmetoder. Da skjendingen av Koranen på Guantanamo-basen ble kjent i Jalalabad, oppstod det store demonstrasjoner. Det endte med at seks mennesker ble drept og 70 såret, delvis av afghanske soldater, delvis av amerikanske.

Khan: – USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld uttalte nylig at USA kunne bli stående i Irak i 10 år. De har aldri gitt noen slik tidsangivelse når det gjelder Afghanistan. Folk frykter at de tenker å bli værende, og kanskje bruke landet som en base for militære operasjoner…

Ahmadzai: – For de har bygget opp en afghansk hær og en politistyrke utelukkende med tanke på å verne egne interesser. Hadde de satt alt inn på å bygge opp en hær og et politi som kunne kontrollere hele landet, ville de ha kunnet trekke seg ut om kanskje to – tre år.

– Hvordan er forholdene for de hjemvendte flyktningene, når det gjelder adgangen til jord og hus?

Ahmadzai: – Nettopp landspørsmål er det største problemet for de hjemvendte flyktningene. Ofte finner de at områdene deres er overtatt av andre. Som juridisk rådgiver for de hjemvendte, har jeg mange slike konflikter. Problemet er at myndighetene, verken lokalt eller sentralt, ønsker å tildele folk landområder. President Karzai ønsker å vente, til myndighetene har utarbeidet en helhetlig arealplan for hele landet. Og i mellomtiden mangler folk et sted å bo.

Khan: – Da flyktningene kom til Northwest Frontier, fikk de tildelt områder i ørkenen av myndighetene. Nå kan de vise til at de bygde hus og plantet til. Afghanske myndigheter kunne gjøre det samme. Vi kaller forøvrig ikke delstaten vår Nortwest Frontier, slik britene gjorde da de gav den til Pakistan ved frigjøringen i 1947. Vi kaller den Pakchunkwa, eller Pakchunistan. Hør: i Baluchistan bor det Baluchere og i Pakchunkwa bor Pashtunere, og vi snakker Pashto. De afghanske flyktningene «kom til sine egne». Dessverre har alle forsøk på å føre delstaten tilbake til Afghanistan mislykkes.

---
DEL

Legg igjen et svar