Norge visste godt hva de deltok i

I en artikkel i Ny Tid nr. 20 skriver PRIO-forsker Ola Tunander at Norge har et direkte ansvar for flyktningkrisen i Middelhavet grunnet vår delaktighet i bombekrigen som i 2011 ødela Libya som statsmakt. Tunander beskriver hvordan den vestlige intervensjonen slett ikke handlet om å redde liv eller unngå en massakre i Benghazi, men rett […]

(FILES) - A file picture taken on March 30
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I en artikkel i Ny Tid nr. 20 skriver PRIO-forsker Ola Tunander at Norge har et direkte ansvar for flyktningkrisen i Middelhavet grunnet vår delaktighet i bombekrigen som i 2011 ødela Libya som statsmakt. Tunander beskriver hvordan den vestlige intervensjonen slett ikke handlet om å redde liv eller unngå en massakre i Benghazi, men rett og slett om å støtte en politisk mobilisering mot Gaddafi. Til tross for at Norge ikke visste dette, har vi et ansvar for tusenvis av menneskers død og et land lagt i ruiner, ifølge Tunander.

Men Tunanders påstand om at nordmennene ikke visste – «i Norge forsto man ingenting, Regjeringen trodde de grep inn for å redde menneskeliv i Benghazi» – stemmer ikke med den historiske virkeligheten.

Forsvar av imperiekriger. I 1990/91 holdt George Bush senior for første gang sin tale om «The New World Order». I 1997 offentliggjorde den neokonservative gruppen Project New American Century (PNAC) et «PNAC-manifest» på cirka 90 sider. De viktigste punktene var for det første styrking av de militære grener, og for det andre å få kontroll over alle olje- og gassreserver og transportsystemer som ikke lå under Russlands eller Kinas domener.

Ved det årlige Nato-møtet i Paris 1999 fikk Nato-charterets paragraf 5 tillegget Out of area conflicts. Over natten ble NATOs hovedfunksjon endret fra forsvar av medlemsland når de ble angrepet innenfor egne nasjonale grenser, til forsvar av USAs hegemoni med imperiekriger hvor som helst i verden.

Tilgjengelig informasjon. Den 21. september 2001 fikk tidligere general Wesley Clarke under en samtale med tidligere kollega i Pentagon se et dokument fra forsvarsministeren. Dokumentet sa klart og tydelig at USA skulle take out (det vil si regimeskifte) sju nasjoner – Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Libanon, Somalia og Iran – i løpet av fem år. Clarke ventet dessverre seks år, det vil si til etter angrepene på Afghanistan og Irak, før han offentliggjorde planene på YouTube i 2007.

Alle med et tilstrekkelig kunnskapsnivå i engelsk kan gå inn på nettet og google «Wesley Clarke the plan». Når kanskje bare fem prosent av Norges befolkning behersker engelsk på det nivået som kreves for å kunne forstå slike dokumenter og videoer, føler norske politikere og samfunnsvitere seg ganske trygge ved servering av opplagte løgner og utelatelser. For eksempel Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støres påstand om at bombingen av Libya ikke har hatt noen innvirkning på antallet flyktninger fra Libya.

Normal modus operandi. I 2007 opprettet USA Africa Command – kalt Africom (også nevnt i Tunanders artikkel) – for styring av USAs interesser i Afrika.

Intensjonene med angrepet på Libya var meget klare for Stoltenberg.

I 2008 avslørte en høring i kongressen at CIA-agenter siden 2004 hadde vært og fortsatt var utplassert i 15–20 land i Midtøsten og Afrika. Alle USAs regimeskifter rundt i verden starter med at CIA-agenter oppsøker opposisjonelle grupper i landet, betaler dem godt og utstyrer dem med våpen og kommunikasjonsutstyr. Deretter starter medias propaganda-demonisering av sittende regjering/diktator. Når tiden synes beleilig, startes fredelige demonstrasjoner – som deretter overlappes med snikskyttere som myrder både demonstranter og politi, som naturlig nok besvarer skytingen. Deretter hauses det opp med påstander om regjeringsstyrkenes brutalitet, med dreping og voldtekter av sivile. Mønsteret er brukt i minst to generasjoner, og kalles «Normal modus operandi» med kort vei videre til FNs sikkerhetsråd.

I 2010 hadde NATOs harde kjerne – les Frankrike, Storbritannia og USA et møte i Paris hvor det godt planlagte, «spontane» opprøret i Libya ble finpolert før læren om R2P – «ansvaret for å beskytte» (responsibility to protect) – i 2011 åpnet veien til regimeskifte i Libya. (Tenk om Russland og Kina ikke hadde sovet i timen.)

Våre flyoffiserer har i NRKs tv-program De gode bombene gjort det klart at bombemålene ikke samsvarte med beskyttelse av sivile. Tvert imot er det anslått at flere tusen sivile ble drept som resultat av bombingen, som dessuten spredte utarmet uran.

Demonisert. La oss se nærmere på opptakten til dette angrepet på Libya/Gaddafi – som senere i april 2011 skulle ha blitt tildelt FNs menneskerettighetspris, se FNs rapport om menneskerettigheter i Libya. Hvorfor oppfylte ikke pressen og NRK sin åpenbare opplysningsplikt overfor norske borgere? Rapporten uttrykte at Gaddafi-regjeringen ikke bare beskyttet politiske rettigheter, men dessuten beskyttet alle økonomiske, utdannelsesmessige, sosiale og kulturelle rettigheter. Rapporten fremhevet også nasjonens behandling av religiøse minoriteter, samt menneskerettighetsøvelser for sikkerhetsstyrkene.

Før NATO startet bombingen av Libya, var FN i gang med forberedelsene til overrekkelse av en pris til Colonel Muammar Gaddafi for særdeles gode resultater innen menneskerettigheter i Libya. Dette er mannen NATO og USA brukte måneder på å demonisere til å være en brutal diktator.

I en av rapportens fotnoter ser vi hvilke land som uten reservasjoner sluttet seg til rapportens konklusjoner i tilslutning til The General Assembly Human Rights Councils beslutning om å gi menneskerettighetsprisen til Gaddafi etter inngående studier av Libyske sosiale forhold: Danmark, Kina, Italia, Nederland, Mauritania, Slovenia, Nicaragua, Russland, Spania, Indonesia, Sverige, Norge, Ecuador, Ungarn, Sør-Afrika, Phillipinene, Maldivene, Chile, Singapore, Tyskland, Australia, Kazakhstan, Latvia, Angola, Nigeria, Kongo, Burundi, Zambia, Rwanda, Burkina Faso, Senegal, Elfenbenskysten, Djibouti og Zambia.

Hvor ble det av den brutale diktatoren?

Man kan også i ettertid fastslå at bare et mindretall – Danmark, Italia, Nederland, Spania, Norge, Tyskland og Australia – plutselig gjorde helomvending og besluttet å støtte USA og NATO i deres angrepskrig.

Hvitvasking. For å oppsummere: I 1997 offentliggjorde neokonservative PNAC sitt manifest, som klart og tydelig sa at de skulle ta kontroll over alle olje- og gassressurser samt transportsystemer utenfor Russlands og Kinas domener. Så, i 1999: Det ble tidlig viktig for USA via NATO-charterets paragraf 5-tillegg Out of area conflicts å binde alle de øvrige NATO-landene til en kombinert krigs- og legitimeringsrolle for fremtidige intervensjoner. USA har til og med fulgt sin opprinnelige take out-liste, men har forståelig nok ikke klart å holde den opprinnelige tidsplanen.

Nei, Tunanders hvitvasking av regjeringen holder ikke – intensjonene med angrepet på Libya var meget klare før Stoltenberg meldte Norges deltakelse i bombetreningen etter mobilkonferansen.


Ottestad er sivilingeniør.

 

---
DEL